Ensomhet er ikke farlig, men kan gjøre veldig vondt

En vegg mellom meg og vennene mine

Kun en gang i livet har jeg følt meg ordentlig ensom. Det er noen år siden nå, men jeg kan fortsatt huske hvor vondt det gjorde. Av og til kjenner jeg at ensomheten dukker opp igjen, men den er kortvarig og ikke like intens som da. Det som fasinerer meg med ensomhet er at man kan være omringet av gode venner, en kjærlig familie og fortsatt føle seg alene. Jeg husker at jeg satt på en pub i London da jeg tok mastergraden min, med mennesker jeg digget, og følte at jeg ikke helt fikk kontakt med dem. Det var som om jeg observerte dem og ikke interagerte med dem. De kom ikke innpå meg og jeg kom ikke innpå dem. Det var en fryktelig kunstig og nummende følelse. Det var en emosjonell vegg mellom meg og dem som kun jeg så.

Eneste single igjen

Den følelsen har gjort sitt inntog i livet mitt nå og jeg hater det. Forskjellen fra da og nå er at jeg forventet det. Det jeg kjenner på for tiden er at livet mitt går i en helt annen retning enn de rundt meg. Mine nærmeste er alle i etablerte forhold. De har hatt kjærester lenge, blitt samboere, kjøpt seg leilighet, planlegger egen familie og har giftet seg. Flere av mine kreative venner har også tatt valget om å legge om livet, de har flyttet fokuset fra kunsten til en mer stabil fremtid, fått seg en «ordentlig» jobb eller begynt på en helt ny utdannelse. Jeg er singel, bor i kollektiv, får hjelp av nav og går jevnlig i terapi.

Av alle mine nærmeste er jeg den eneste single igjen. Det å være singel er ikke noe problem for meg, jeg trives veldig godt. For kun 1 år siden ble det slutt med mannen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med, jeg har trengt tiden på å lege. På å være alene. Men det er en rar følelse å være den eneste i vennegjengen som ikke er «etablert». Selv om jeg syns det å ha hund er ganske voksent av meg 😉

Starten av frilanslivet

Vi gikk alle ut av skolen med en enorm motivasjon og arbeidslyst for kunsten. En brennende lidenskap for teater, film og scenekunst. Vi skulle lykkes uansett hva. Vi visste det var et maraton, ikke en sprint. Allikevel ble realiteten som frilanser et veldig tøft møte etter endt utdanning. For å være helt ærlig var det som et slag i trynet. Jeg skjønner godt at flere har valgt å gjøre noe annet. Mitt problem er bare at jeg ikke klarer å gjøre noe annet. Jeg blir syk av det. Psykologen min sa:

 

«Å putte deg i en vanlig jobb ville vært som å åpne en champagneflaske, riste den og sette på korken igjen.»

 

Jeg har prøvd å ha en vanlig jobb, mange ganger. Jeg har jobbet som servitør, bartender, vaskehjelp, butikkmedarbeider, lagermedarbeider og leder. Hver gang blir jeg syk. Hvis det fantes et annet yrke jeg kunne tenkt meg, så hadde jeg hoppet på det uten tvil. For kunsten er tøff. Vi som er i den bransjen her, er ikke her frivillige, vi er her fordi vi må. Så alle som kjenner at de ikke må, de som har andre ting i livet de også elsker å drive på med, de endrer kursen etterhvert.

Ensomhet i å jage kunsten

Jeg tror noe av ensomheten kan ligge litt i det. At jeg har gått fra å være omringet av en konstant heiagjeng der vi støttet hverandre og delte alt av oppturer og nedturer. Der vi alle slet med økonomien og en ustabil hverdag. Der vi alle delte info om auditions og dro sammen når vi fikk en. Da vi satte opp teater sammen og konstant prioriterte kunsten. En etter en har folk «falt fra» og jeg føler meg mer og mer alene i frilans tilværelsen. Det hjelper vel heller ikke at det å skrive er noe man gjerne gjør alene. Jeg er heller ikke så flink til å ta initiativ til å være sosial når jeg kjenner på ensomhet. Det er det jeg må få gjort, strekke ut en arm. Be om hjelp og invitere andre kreative inn i arbeidet mitt.

Fra en teateroppsetning i London

90 år og fortsatt i kollektiv?

Vennene mine er der fortsatt og de støtter meg fortsatt. Kreativiteten de bærer i seg er der fortsatt. Forskjellen er at de har livet på stell og ikke jeg. De fant ut at de kunne og ville gjøre andre ting, enten 100% eller ved siden av det kreative. Jeg sitter fast i kunsten og ser ingen utvei. Jeg vil ikke se en utvei. Det er et maraton og jeg er enda ikke 30 år. Så det er en del energi igjen i denne skrotten av en kropp. Heldigvis er ikke Hollywood drømmen, for da måtte jeg jo pensjonert meg om 2 år.

Levealderen er litt lenger i Norge og jeg har som mål å utvide den til døden. Om jeg så må bo i kollektiv til jeg er 90 år. Heldigvis trives jeg ufattelig godt i kollektivet jeg bor i nå, så kanskje vi alle er her til vi blir 90? Hoster de mest episke temafestene, alltid rødvin og oliven, the place to be for pensjonister i 2080? Jeg satser på noe sånt, for å gi seg er ikke noe alternativ. Jeg ble ikke noe stjerneskudd i super ung alder, men jeg jobber og jeg jobber hardt. Så noe må det bli av meg og jeg håper dere vil følge meg på reisen!

Semifinalen er i morgen og jeg er skikkelig spent!

Nå skjer det!

Det er helt uvirkelig at i morgen er dagen. Jeg sitter her hjemme med ufattelig mange følelser og sommerfuglene har virkelig tatt tak i magen. Det skjer, på ordentlig, nå skjer det. Herregud jeg skal opptre på Telenor Arena på en LIVE sending på TV2 i beste sendetid. Det er surrealistisk for å si det mildt. Det er så mange tanker som suser rundt i hodet mitt og jeg jobber veldig hardt med å være tilstede og ikke stresse. Det er vanskelig. Noe som hjelper meg mye er bloggen. Jeg trodde kanskje det å starte blogg i en så hektisk tid i livet mitt ville være en dårlig idé. Jeg er hele tiden redd for å ta på meg for mye. Hele tiden redd for å bli syk igjen. Lagt inn igjen. Men bloggen har vært en redning. Den har gitt meg utløp for alle tankene og usikkerhetene mine. Det har så vært så deilig å skrive. Jeg får utløp for mye ved å skrive slampoesi, men dette har hjulpet meg på en annen måte. Slampoesi krever en opptreden, men med bloggen kan jeg sitte hjemme i stua ikledd joggedressen og skrive. Det er digg det. Så takk til dere som leser hver dag og som skriver til meg. Det setter jeg utrolig stor pris på.

Bilde tatt av Lene Vaagland

Jeg står ikke alene på scenen i morgen

Lenge har jeg holdt hemmelig om hvordan min opptreden blir i morgen. Tema er det eneste jeg har snakket om. Endelig så kan jeg rope ut og si at jeg skal ha med meg 7 fete kvinner på scenen! Jeg gleder meg noe enormt til å kunne stå sammen med dem. Det var mye frem og tilbake med hvem jeg skulle ha med meg. Tanken først var et helt kor, etter mye att og fram med flere kor, mye koordinering og avtaler, så gikk det rett og slett i vasken. Alle jeg snakket med hadde så utrolig lyst til å stille opp og være med, men tidsmessig ble det vanskelig. Det er jo ikke alle kan ta seg fri i 13 timer på en fredag og som er ledig for øvinger flere ganger før det, i tillegg til jobb og skole. Da det viste seg at det ikke kom til å funke så kom vennene mine løpende! Jeg sa at jeg så gjerne ville ha folk med meg på scenen og de droppet alt de hadde i hendene for å støtte opp under meg. Det kaller jeg vennskap!

F.v. Barbro, Andrea, Pia, May Ona, Guro, Tuva og Marianne

Den beste gjengen

Alt arbeidet de har gjort og tiden de har gitt varmer hjertet mitt. Jeg ble så rørt da alle stilte opp og sa at de har ryggen min. Etter mye stress så endte jeg faktisk opp med den beste løsningen, gode venner. Det er en helt awesome gjeng med fete damer. Med tanke på det tunge temaet i diktet, så er det veldig fint å ha de stående sammen med meg på scenen. Jeg har alltid opptrådd alene med slampoesi, men for semifinalen ville jeg gjøre noe annerledes. Jeg vil vise at det er mange måter å gjøre det på og at jeg hele tiden kan utvikle meg. Det blir spennende å se hvordan publikum tar det i mot. Uansett så kommer i morgen til å bli litt av en dag. De 13 timene vil gå mye fortere i selskapet til vennene mine. Vi skal ha med oss masse snæckz, kort, alias, musikk og godt humør. Som dere sikkert kan se på bildene så er det en livlig gjeng. Vi skal ha det GØY!

Vanskelig å konkurrere med Slampoesi

Det er rart å være med i en så stor konkurranse. For å være helt ærlig så er jeg ikke noe glad i å konkurrere med slampoesi. Rett og slett fordi det er så personlig. Blir aldri vant med å skulle bli dømt på noe som er så nært meg. Det er jo meg. Min historie fortalt med mine ord. Så skal folk sitte hjemme i stua og bestemme om jeg er god nok til å komme videre til finalen eller ikke. Alle har så forskjellige meninger også. Flere mener at jeg ikke har noe i denne konkurransen å gjøre, har du ikke lest innlegget mitt om det så kan du gjøre det her. Heldigvis så er alle som jobber i Norske Talenter crewet flotte mennesker som vil alle deltagerne godt. De tar så godt vare på oss. Det siste de ønsker er at det skal være et program som driter ut folk og det er viktig for meg. Jeg får heller tenke at jeg kommer med noe unikt på scenen. Det er en form mange ikke kjenner til og jeg er faktisk den eneste som opptrer med slampoesi på Norske Talenter i år.

Vondt å se de minste bli lei seg

Som 28 åring så tåler jeg relativt mye, jeg har tykk hud (til tider) og vet at det kommer en dag i morgen. Men de yngste av oss som deltar har andre forutsetninger for å takle avslaget ved å ikke gå videre. Det var hjerteskjærende å se hvor lei seg de minste ble da de ikke kom videre fra dommerutvelgelsen. Jeg bare håper de skjønner hvor utrolig tøffe de er som i det hele tatt har meldt seg på! Det hadde ikke kommet på tale for meg da jeg var liten. Jeg hadde aldri turt. Jeg tørr nå og nå er jeg 28 år blitt. Men selv om jeg har alderen med meg, må jeg innrømme at det er skummelt som faen allikevel. Jeg er faktisk pissredd for morgendagen, men det nytter ikke å tenke for mye på det. Nå er det for sent. Det skjer og jeg kan ikke rømme fra det. Ikke at jeg vil rømme heller. Det har vært utrolig spennende å være med og jeg håper jo virkelig at jeg kan klare å karre meg til en finaleplass.

Tenk å komme til finalen da!

Det er en tanke jeg nesten ikke tørr tenke. Jeg er veldig redd for å bli skikkelig lei meg for å ikke gå videre, så jeg prøver å være innstilt på det. Det siste jeg vil er å bryte sammen på scenen i gråt, på LIVE TV! Uansett hvem det blir som kommer videre så har de fortjent det. Jeg er heldig som har kommet så langt som jeg har. Men det er et lite håp innerst inne. Å få opptre i finalen til Norske Talenter ville vært så stort. Vi har jo alle blitt spurt om hva vi vil gjøre hvis vi kommer videre. Crewet må allerede nå planlegge for alle oss i semifinalen selvom bare to går videre. Det er jo faktisk ikke lenge til selve finalen. Det jeg skal gjøre hvis jeg kommer videre er epic. Det må jeg bare få lov til å innrømme. Det er noe jeg aldri kan få til uten Norske Talenter og ressursene de har. Livet hadde vært komplett om jeg kunne fått til den opptreden jeg har i tankene. Så jeg krysser fingrene for at det norske folk stemmer meg videre. Jeg håper DU stemmer meg videre! Følg med på bloggen i morgen og på instagram. Lover å være aktiv på instastory =D

 

Kommentarfeltet og konkurranse

Gode venner er gull verdt

Jeg var så vidt innom kommentarfeltet og det som ble skrevet der etter dommerutvelgelsen i første innlegg. Det var min første TV sendte opptreden i Norske Talenter og jeg fremførte diktet «mamma» som du kan se her. Selve opptreden føltes bra, hele første rad var fylt med vennene mine. De hadde lagd plakater med navnet mitt på, jeg ble helt satt ut da jeg kom inn på scenen og så dem. Jeg var ikke forberedt på den enorme støtten. Det er virkelig noe helt spesielt å føle at uansett hvordan det skulle gå, så hadde jeg dem i ryggen. Det er sånn vennskap er. Jeg kunne dummet meg skikkelig ut på den scenen og de hadde møtt meg med en klem etterpå og sagt at jeg er awesome. Nå hjelper gjengen meg å øve til semifinalen, bildet under tok vi på forrige øving. Det er så godt å ha så flotte mennesker rundt meg.

Andrea, meg og Marianne.

Kommentarfeltet

TV 2 nyhetene la ut videoen av «mamma» diktet på sin facebookside. Jeg fikk det med meg fordi noen tagget meg i en kommentar. Det var jo umulig for meg å ikke begynne å lese kommentarfeltet. Noe av det som ble sagt var «MEN dette har INGENTING i Norske Talenter å gjøre… hva skal hun gjøre neste gang lissom» og «Slo rett og slett av TV’n». Det var vondt å lese. Det idiotiske er jo at 99% av kommentarene var kjempe fine, men så henger jeg meg opp i de få negative. Grunnen til det tror jeg er at de treffer rett inn i usikkerhetene mine. For jeg har lenge lurt på om det jeg driver med passer inn i Norske Talenter. Derfor treffer det ekstra hardt når flere sier at det ikke gjør det. Er du nysgjerrig så kan du lese kommentarfeltet her.

Bilde tatt av Hilde Fiskvik

Er slampoesi et talent?

Slampoesi er veldig annerledes enn det andre gjør på scenen, det er nytt og uvant. Min versjon er også veldig alvorlig og sår. Det jeg elsker med denne formen er at den har ingen regler. Man kan gjøre den akkurat slik man selv vil. Diktene kan være kjempe morsomme og handle om overfladiske ting eller de kan handle om det vondeste av det vonde. Alle har sin egen måte å gjøre slampoesi på. Men hva gjør det til et talent? Vennene mine ble kjempe sinte da jeg fortalte at folk sa at dette ikke var et talent. Men talent kan jo sees på samme måte som kunst. For hva er kunst? Det er jo den evige debatten og folk har veldig lidenskapelige og forskjellige meninger om det. Jeg mener at alt er kunst, det kommer an på øyet som ser. Det samme gjelder alle oss som er med i Norske Talenter. Vi har alle noe å gi og har alle jobbet hardt med det vi kommer med. Men ikke alle kommer til å synes det vi gjør er fett eller et talent.

Bilde tatt av Kim Granli. Opptrer med slampoesi under kvinnedagsmarkeringen i 2017.

Jeg gir ALT av meg selv på scenen

Det eneste jeg kan si til mitt forsvar er at jeg har jobbet kjempe hardt med diktene mine. Det krever veldig mye av meg å stå på scenen og fremføre de fordi jeg gir ALT. Jeg blir helt skjelven etterpå fordi jeg har eksponert meg for helt fremmede mennesker. Men jeg gjør det fordi det føles viktig. Fordi folk skriver til meg og sier takk. De sier at endelig har noen satt ord på det de føler og at de nå føler seg mindre alene. Den tilbakemeldingen betyr alt for meg. Tusen takk til alle som skriver til meg og deler sine egne historier med meg. Det motiverer meg til å fortsette og får meg til å klare å skyve unna de kjipe kommentarene. Jeg er veldig spent på å se hva reaksjonene blir etter opptreden min i semifinalen!

Bilde fra Slam! på Caféteatret i Oslo.

Konkurranse!

Nå er det 4 dager igjen til semifinalen og jeg har 2 billetter jeg ønsker å gi bort. Reglene er som følger.

  1. Gå inn på linken til min facebook her.
  2. Lik innlegget
  3. Tagg en venn i kommentarfeltet
  4. Del innlegget

I morgen skal jeg putte navnene til alle som deltar i en hatt og trekke en som vinner begge billettene. Semifinalen er nå på fredag den 27 april. Oppmøte tidspunkt er kl 18.00 og foregår på H3 Arena på Fornebu. Semifinalen er UTSOLGT, så her er det en sjans til å se alle de fete folka som opptrer =D

Norske Talenter Logo