Long Time No See

Da er det nesten et halvt år siden jeg har skrevet noe her på bloggen. Det er nok fordi jeg har jobbet så utrolig mye høsten som var og kom helt ut av rutinen. Jeg har savnet å skrive om hverdagen, men det har også vært deilig å gi litt slipp. Jeg var veldig  opptatt av å følge alle de riktige retningslinjene og tipsene for å ha en bra blogg, det er egentlig ganske slitsomt når dette ikke er jobben min. Jobben min er ganske krevende og jeg kan ikke gi 100% på alle plattformer, så nå har jeg bestemt meg for å chille. Jeg skal begynne å blogge igjen, men gi litt F i hvordan alt ser ut. At jeg har mange bilder, følger oppsettet WordPress vil jeg skal følge og at jeg skriver om ting jeg tror andre vil at jeg skal skrive om.

Denne bloggen blir en form for oppdatering på livet mitt og jobben min. Hva jeg gjør, hvor du kan se meg opptre og kanskje noen rants om saker som jeg engasjerer meg for. Denne uken er ganske hektisk, jeg har veldig mye jeg skal skrive på de neste ukene. Jeg er veldig heldig som får mye jobbtilbud, men jeg må fortsatt lære meg å si nei. Det er tøft som frilanser, for jeg er livredd for den dagen tilbudene slutter å komme. MEN den beste måten å hindre det på er å fortsette å utvikle meg. Jeg prøver så godt jeg kan å si ja til de jobbene som gir meg energi og som gir meg mulighet til å ha tiden jeg trenger til å jobbe med egne ting.

På onsdag stikker jeg til Ski for å skrive på teaterstykket mitt. Det er et prosjekt jeg har jobbet med ved siden av vanlig jobb i et helt år. Nå trenger hodet mitt fokus og jeg føler det skjer for mye i Oslo til at jeg klarer å få det her. Derfor stikker jeg til skogen.

I den anledning så anbefaler jeg deg å høre på podcast episoden til Pia og Psyken som jeg er med i, den er fra i fjor høst. Jeg avslutter episoden med et dikt der jeg snakker om trangen jeg har til å stikke av til skogen. Den dukker opp regelmessig og nå er den her igjen.

Følg med på bloggen, for det skjer utrolig mye spennende fremover som jeg ønsker å dele med deg!

Trykk her for Pia og Psyken

 

Legg fra deg mobilen i sommer og nyt øyeblikkene!

Mobilen i et annet rom for helsa

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har vært sliten og trengte en pause. Trenger vel egentlig fortsatt en pause fra alt stress og mas. Min måte å minimere dette maset og stresset på har vært å legge fra meg mobilen oftere. Mobilen har faktisk oftere vært i et helt annet rom enn der jeg oppholder meg. For er den på bordet foran meg ender jeg jo opp med å sjekke ting titt og ofte. Jeg har skrudd den på lydløs, deaktivert notifikasjoner og nesten ikke postet noe på sosiale medier. Karrieremessig er det sikkert utrolig dumt, men helsemessig har det vært gull.

Vi trenger ikke å være tilgjengelige hele tiden, vi trenger ikke vise alt det fete vi holder på med hele tiden. Av og til må man faktisk fokusere på å nyte øyeblikket, være tilstede og ikke prøve å dokumentere alt. Livet ditt blir ikke kjipere bare fordi du ikke fikk tatt et bilde av hva det nå enn er du gjør. Vi må ikke hele tiden legge ut om livet vårt i et underbevisst håp om å vise folk at vi er verdt noe, at vi har venner og at vi har det gøy.

Vær tilstede

Så mitt råd til alle i sommer er å legge fra seg mobilen oftere. Det er uansett alltid noen som føler trangen til å dokumentere, du kan få bildene av de i stedet for å måtte ta de selv. For med det samme du tar frem mobilen blir du trukket ut av øyeblikket du er i. Du er ikke lenger tilstede. Har du barn i tillegg så drit i mobilen, vær tilstede med barna dine. Minner er verdt mer enn bilder.

Bildene jeg deler her har ikke jeg tatt eller bedt om at ble tatt. Alle dokumenterer og er på mobilen hele tiden, så jeg bare spurte om de ville sende bildene de tok fra da vi hang, så slapp jeg å styre med det. Sykt digg.

Ikke vær den kjipe

Jeg utfordrer deg til å legge fra deg mobilen og se hvor lang tid det tar før du klør etter å sjekke den. Det er faktisk ikke lett å legge den fra seg. Det er en avhengighet. Uansett hva du ender opp med å gjøre så håper jeg at du koser deg i sommer og at du jobber med å være tilstede for både deg og de rundt deg. For det finnes ikke noe verre enn folk som hele tiden er på mobilen sin, når de egentlig skal være med deg.

Er jeg god nok?

Det er 10 dager igjen til Norske Talenter og jeg kjenner at usikkerhetene mine virkelig får mulighet til å gro inni meg. Flere hundre tusener av mennesker skal sitte i stua si og se på meg stå på scenen. De skal dømme meg. Bokstavelig talt så er det akkurat det de skal gjøre, dømme. De skal se om jeg er verdt stemmen deres og en plass i finalen. De skal dømme om jeg er god nok.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset

bilde tatt av Lene Vaagland

Er jeg tynn nok?

Det tenker jeg på. Om jeg er tynn nok, fin nok og pen nok. Hvis jeg bare hadde trent litt mer, gått ned litt mer i vekt, så ville jeg fått flere stemmer. Rasjonelle meg klarer som regel å stoppe disse tankene før de får manifestert seg. Jeg sier til meg selv at det er bullshit. Jeg vet at jeg er god nok som den jeg er. At hvordan kroppen min ser ut er irrelevant. Den fungerer, den er sterk, den er flott akkurat sånn som den er. Men nå som jeg er i en ganske annen situasjon i livet, blir rasjonelle meg svakere og svakere. Jo nærmere jeg kommer semifinalen jo mer usikker blir jeg på om jeg er bra nok.

Dårlig selvbilde

Jeg har slitt med dårlig selvbilde hele livet. Mange som kjenner meg blir overrasket når jeg sier det. De blir overrasket fordi jeg er ekstrovert og har null problem med å snakke med fremmede, ta plass i sosiale sammenhenger, jeg tuller og har selvironi. Men på innsiden så skrangler det. Etter mye hard jobbing har jeg blitt bedre og selvbildet har blitt sterkere. Men det er en evig kamp. Slampoesi har virkelig hjulpet meg på veien. Å skrive gir meg utløp for alle tankene og følelsene jeg har inni meg. Det å stå på scenen å kunne dele dette med mennesker har gitt meg styrke og trygghet.

Bildet er fra en opptreden på Sentralen.

Overspising

Jeg pleide å takle stresset og det dårlig selvbilde med overspising. Jeg spiste til kroppen kastet opp av seg selv. Det var helt jævlig. Det føltes ut som om jeg hadde null kontroll på mine egne handlinger. Jeg spiste og spiste. Jeg var ikke sulten, jeg hadde ikke lyst på mat, men jeg spiste. Noen ganger lurte jeg på om en demon hadde tatt over kroppen min, så lite kontroll hadde jeg.

Misfornøyd tenåring på ferie. Tror jeg er 13 år på dette bildet.

Trangen til å overspise er tilbake

Dagen etter en sånn hendelse kompenserte jeg med å ikke spise i det hele tatt. En sånn hverdag resulterte jo selvfølgelig til at jeg følte meg som dritt hele tiden. Konstant dårlig samvittighet og en veldig forvirret og dårlig behandlet kropp. Det som er skummelt nå er at jeg kjenner at de følelsene er på vei tilbake. Trangen til å overspise og trangen til å faste. De sniker seg inn i hjernen igjen. Det er utrolig trist å kjenne på fordi jeg har kommet så langt. Det er lenge siden jeg overspiste sist og jeg har klart å takle trangen med ren tankekraft. Hver gang jeg vil overspise så gjør jeg noe annet. Jeg leser en bok, ringer en venn, går tur med Hilda eller skriver. Alt dette hjelper hjernen min å programmere den fra å ville overspise til å gjøre en konstruktiv handling.

Hilda <3

Jeg er god nok

Nå som jeg kjenner dette store presset, så blir forsvarsmurene mine svakere. Det er vanskeligere å ignorere de vonde tankene. Det er helt naturlig og noe jeg bare må akseptere. Nå er tiden inne for å ta i bruk alt jeg har lært i terapien for å takle det kjipe som siger seg innpå. For er det noe jeg har oppdaget de siste årene, så er det at jeg er sterk. Jeg er faen meg tøff. Fuck janteloven. Jeg har overlevd mye og jeg står fortsatt. Diktet jeg skal ta i semifinalen handler om nettopp det. Å ta seg selv seriøst, erkjenne at du er verdt livet. Det handler om min reise fra bånn til nesten frisk. Jeg er god nok som den jeg er. Det er dette jeg skal ha i tankene de neste dagene. Hver gang en tanke om at jeg ikke er tynn nok, pen nok, eller flink nok dukker opp, så skal jeg si til meg selv: BULLSHIT! Jeg er god nok akkurat sånn som jeg er!

 Bilde tatt av Lene Vaagland