Nei, jeg har ikke hatt en fin sommer og det er helt greit!

Bilde tatt av Samnoy Foto

Nå er tiden folk møtes etter endt sommerferie. De siste ukene har folk startet på jobb igjen, studier eller skole. Da kommer det samme spørsmålet fra alle du møter: Har du hatt en fin sommer? Det riktige svaret da er at sommeren har vært veldig fin, man har badet, vært i syden, vært med kjæresten på romantisk tur, man har ladet opp og hatt det faktisk ganske tipp topp tommel opp. Men så finnes det noen av oss som ikke har hatt en særlig fin sommer og som misliker det spørsmålet sterkt. For jeg må lyve, jeg må fake et smil og si at jeg har hatt det utrolig flott. Men egentlig så føler jeg skam over å ha hatt en vond sommer. For vonde somre finnes jo ikke!

Det er ingen vonde tanker bak et slikt spørsmål, det er kultur, det er vane. Men jeg føler ikke at det er rom for å svare ærlig på det. I fjor hadde jeg det veldig likt, jeg hadde en kjip sommer. Jeg prøvde å lege meg etter bruddet med kjæresten, mannen jeg trodde jeg skulle dele livet med. Alle vennene mine var på romantiske kjæresteturer, jeg satt hjerteknust igjen i Oslo. Ensomheten var altoppslukende.

I år har jeg vært utslitt. Dagene har enten gått bort til å sove eller til å stresse. Jeg har jobbet gjennom hele ferien og jeg har ikke fått ladet meg opp til høsten. Jeg har grått, hatt et par sammenbrudd, stoppet å blogge og vært lite aktiv på sosiale medier. Og jeg har blitt DRITT LEI av at alle skal ha det så jævlig fint hele tiden. Så i år har jeg vært ærlig. Når folk spør meg hvordan min sommer vært så sier jeg rett ut: Den har vært ganske kjip egentlig. Jeg har vært en del ensom og jeg har vært veldig blakk. Hva med sommeren din?

Bilde tatt av Samnøy Foto

Noen folk blir litt satt ut, jeg kan tenke meg at de føler på at de må stille flere spørsmål og at nå må vi ha en seriøs samtale. Men vi må ikke det. Jeg har folk å snakke med om det kjipe i livet og jeg snakker med dem. Jeg er bare dritt lei av fasader og dette er en av måtene jeg har valgt å rive de ned på.

Men så møter jeg på de menneskene som blir letta. Jeg kan se at mitt ærlige svar får dem til å puste ut og senke skuldrene. Dette er de som har hatt det som meg. De ser takknemlige ut og sier: meg også! Så ler vi litt og føler oss litt mindre alene. Mer skal ikke til for å føle seg mindre utenfor.

Jeg føler meg sterkere av å være ærlig, jeg skammer meg ikke over å ha det kjipt i den årstiden alle skal ha det supert. Sånn er det noen ganger og det er helt greit. Det er lov å ikke ha det fantastisk hver dag, det er lov å si det høyt. Verden går ikke under av den grunn.

Ikke trent på 3,5 år fordi jeg har vært syk, tungt å sette i gang igjen!

Ble syk rett etter utdanning

Trening har alltid vært en stor del av livet mitt. Mamma pleide å si at hun kunne høre det på stemmen min i telefonen at jeg ikke hadde trent. Det gjorde noe med meg. Jeg trengte det for å være et normalt menneske. Jeg får lett muskler, er god i all slags sport og tok fysiske utfordringer på strak arm. Etter endt utdannelse så ville jeg ha en spennende side jobb, noe alle frilansere som regel trenger. Jeg ville ikke jobbe i kafé eller på bar, jeg ville gjøre noe jeg elsket. Jeg elsket å trene. Derfor tok jeg personlig trener utdannelse i London.

Jeg elsket den utdannelsen, den ga meg utrolig mye og jeg har aldri følt meg sterkere fysisk og psykisk. En uke etter endt utdannelse ble jeg syk. Jeg ble forkjølet. Denne forkjølelsen var bare et symptom på en mer alvorlig sykdom, nemlig PTSD. Jeg var for fysisk syk til å trene. Det knuste meg fordi jeg hadde fått 3 forskjellige jobbtilbud i London, bra jobbtilbud, men kunne ikke ta noen av dem fordi jeg kom meg ikke opp av sofaen. Forkjølelsen skulle vare i 1,5 år.

Mistet muskler og energi

Nå har det gått 3, 5 år siden jeg var ferdig utdannet PT og jeg har enda ikke klart å komme i form igjen. Jeg har vært vitne til at min egen kropp har mistet mesteparten av musklene og energinivå. Jeg har prøvd flere ganger å komme meg tilbake i en treningsrutine, men feilet hver gang. Det føles ut som jeg har mistet en del av identiteten min. For trening var en så stor del av livet mitt at nå er det noe som mangler. Jeg er ikke helt meg selv.

Når man trener regelmessig så bygger du ikke bare opp din fysiske styrke, du bygger også opp din psykiske styrke. Du trener på å holde ut, presse deg selv og utfordre deg selv. Det klarer jeg ikke lenger. Den psykiske styrken er den vanskeligste delen å bygge opp. Men jeg gir meg ikke.

Gir ikke opp

I dag har jeg startet å trene igjen. Enda et forsøk på å komme i form. Alle leger og psykologer sier at trening er kjempe bra for noen som lider av å være psykisk syk og det tror jeg fult og helt på. Så jeg skal ikke gi opp. Grunnet dårlig råd så trener jeg hjemme. Har funnet flere bra og korte treningsvideoer der jeg ikke trenger noe utstyr. Kan anbefale Pamela sine, video under. Jeg klarer ikke å fullføre en eneste av øvelsene på videoen, men jeg holder på så lenge jeg kan i hver enkelt. For jeg vet at det kommer etter hvert. Det gjelder å holde motet oppe. Krysser fingrene for at jeg får til å holde løpet ut denne gangen, for jeg vet at jeg trenger det for å bli bedre i både kropp og sjel.

Jeg hater å være avhengig av Nav, jeg vil klare meg selv!

Stressa og sliten

Jeg har ikke en balanse i livet. En balanse mellom helse, fritid og jobb. Det er et evig kjør av stress og usikkerhet. Stress over å gjøre sitt beste for å få en stabil inntekt. Terapi hver uke. Enormt med press på jobben. Livet kan ikke holde på slik særlig mye lenger. En gjentagelse av i fjor høst er uaktuelt. Jeg skal ikke bli så syk at jeg blir lagt inn hos legevakten. Men magesmertene jeg hadde da har kommet tilbake. De gir meg søvnløse netter og enda mer stress.

Tar lang tid å bli frisk

Jeg har 50 % nedsatt arbeidsevne. Dette har ført til at jeg får APP av Nav. Jeg får det aller minste et menneske kan få. Hittil har det dekket leie og den månedlige fakturaen fra Lånekassen. Resten må jeg jobbe inn. APP får man 1 år av gangen. I fjor var jeg så stressa da året nærmet seg slutt og pengene fra Nav ikke lenger skulle komme. Derfor booket jeg så mye jobb jeg kunne klare for høsten.

Jeg var livredd for å måtte flytte hjem igjen som voksen kvinne. Jeg ville klare meg selv, være selvstendig. Jeg hater å være avhengig av Nav og familien min. Avhengig av noe som en voksen kvinne skal kunne klare selv, ha en stabil økonomi. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle få dette til. Jeg hadde jo trodd fult og helt at jeg bare trengte 1 år på meg til å bli frisk, til å klare meg selv igjen. Høsten traff meg som et hardt slag i magen. Nå skjønner jeg at det kommer til å ta flere år før jeg kan si at jeg er frisk.

Bildet tatt av Lene Vaagland

Gråt da jeg fikk brev av Nav

Da høsten kom fikk jeg beskjed om at jeg fikk APP i 1 år til. Jeg gråt da jeg leste brevet. Nav og psykologen min mente jeg trengte det og at det var verdt å investere i meg. De hadde tro på at jeg skulle klare å bli selvstendig igjen.  Men jeg hadde jo trodd at jeg ikke skulle få mer hjelp, så jeg hadde en stressende høst foran meg. Masse jobb jeg ikke kunne trekke meg fra.

Jobb er flott, det er ikke det. At folk ønsker å booke meg er utrolig gøy. Selv om jeg ikke helt har lært å ta ordentlig betalt, så lønnen var ikke akkurat topp. Problemet med høsten var jo at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Noe som betyr at jeg har mye mindre energi enn et velfungerende gjennomsnittsmenneske. Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg har energi til å gjøre 1 ting om dagen. Blir det mer enn dette kan jeg bli veldig syk, veldig fort.

Kunne ikke trekke meg

Med 1 ting om dagen så mener jeg at jeg har energi til å f.eks dra til legen. Men etter dette så har jeg ikke mye energi igjen til noe annet. Er det en dag hvor jeg drar til legen for så å opptre på kvelden, så trenger jeg hele neste dag på å komme meg igjen. Derfor var høsten min i fjor langt i fra et ideelt halvår. Jeg kunne ikke trekke meg fra noen av jobbene, jeg har ikke luksusen av å kunne  sykemelde meg, for da får jeg ikke betalt. I tillegg er rykte viktig i bransjen min og jeg vil ikke bli kjent som en som bare trekker seg i siste liten. Jeg beit tenna sammen og tenkte at det skulle gå fint. For i desember skulle jeg ha fri. Du kan lese i et tidligere innlegg om hvordan det gikk her. Kort fortalt så kollapset jeg av intense magesmerter. De samme smertene jeg kjenner har kommet tilbake nå.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset(Gjenbruk) Bilde tatt av Lene Vaagland

Støtter Nav meg neste år?

Nå venter jeg på å høre fra Nav om jeg får støtte i 1 år til. Jeg og psykologen min gjør vårt beste for å gi de et så riktig bilde av meg og min situasjon som mulig, slik at de kan ta en bra avgjørelse. Det er utrolig stressende å ikke vite hvordan resten av året blir. Jeg er så redd for å bli syk igjen. De siste årene har jeg blitt så mye bedre, men jeg vet det ikke skal mye til for at jeg skal falle. Svaret fra nav kan avgjøre hvor mange år til jeg skal slite.

Det er fortsatt en stund til hvor jeg trenger hjelp. Det å klare å skape en sunn balanse i livet mitt er nøkkelen. Heldigvis får jeg hjelp til dette og jeg vet jeg kan få det til. Det er bare det at det tar tid. Så jeg håper jeg blir gitt den tiden på å bli den beste utgaven av meg selv jeg kan bli. For da har jeg mulighet til å gi tilbake til samfunnet. Det er det eneste jeg vil. Være en ressurs og bidra til fellesskapet. Et fellesskap som har gitt meg denne muligheten til å komme meg igjen. Jeg krysser fingrene og håper på det beste.

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Les her om hvordan du kan få hjelp!

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset
Jeg er ikke en psykolog

Flere har skrevet til meg og bedt om råd og hjelp. Først må jeg takke for tilliten og åpenheten, det betyr utrolig mye for meg. Det å vite at jeg har nådd ut til så mange var alt jeg ønsket med diktet mitt i semifinalen i Norske Talenter. Jeg ønsket at folk skulle begynne å snakke om det vanskelige og be om hjelp. Derfor ville jeg skrive dette innlegget om hvordan du kan gjøre akkurat det. Hvordan du kan få den hjelpen du trenger og fortjener.

Jeg har nemlig ikke sjans til å skulle åpne en dialog med hver enkelt som har skrevet til meg, skulle så gjerne gjort det, for dere fortjener alle å bli hørt og sett. Men jeg har ikke kapasitet. I tillegg er det en veldig viktig ting å huske, jeg er ikke profesjonell. Jeg er et vanlig menneske akkurat som deg, uten en psykologutdannelse eller annet som gjør meg kvalifisert til å gi de riktige rådene. Derfor skal jeg fortelle her om hvordan du kan gå frem for å få den hjelpen du trenger fra noen som vet hva de driver med.

Du er verdt hjelp

Først er det viktig å akseptere at du er verdt hjelpen. For det er du uten tvil! Det finnes ingen som er forbi punktet for hjelp, det er aldri noe som heter for sent. Uansett hvor gammel du er eller hvor syk du føler deg, så er det noen der ute som kan hjelpe deg. Og tro meg når jeg sier at det er verdt det. Alt det harde arbeidet er verdt det. Det å kunne se det lille lysglimtet i fremtiden, det lyset som aldri var der før, det er en følelse som ikke engang kan beskrives. Vi kan alle komme dit og alle fortjener det! DU fortjener det!

Foto av Lene Vaagland

Fuck skammen

For det andre så kast fra deg skammen om at det er en svakhet å måtte trenge hjelp. Det å be om hjelp er det største tegnet på styrke. Det å kunne ta ansvar for sitt eget velvære er viktig og det er null skam i det. Terapi er ikke noe å være flau over, veldig mange går i terapi i løpet av livet sitt. Av ulike årsaker. Noen er veldig syke, andre ikke. Du er ikke en «gærning» om du trenger terapi for å få orden på tankene dine, du er faktisk normal og modig.

Det tok meg veldig lang tid før jeg klarte å bestille en time hos en terapeut. Jeg hadde fått et telefonnummer av rektor på skolen min, den lappen hadde jeg i lommeboken i 6mnd før jeg klarte å ta steget for å bestille en time. Men jeg klarte ikke ringe selv. Det satt altfor langt inne, så rektoren min ringte for meg og jeg er overlykkelig for at han gjorde det. Det satte i gang veien mot bedring.

Du trenger ikke være alene

Under er en liste over stegene du kan ta for å få hjelpen du trenger. Føler du på noe tidspunkt at du ikke kommer til å klare å gjøre det alene, så be en du stoler på om å hjelpe deg. Om det er en venn, foresatt, familiemedlem, lærer eller kollega spiller ingen rolle. Det må være noen du kan betro deg til. Og husk, de rundt deg er faktisk utrolig villig til å hjelpe deg. De vil at du skal ha det bra og vil hjelpe deg med glede.

Jeg tenker ofte at hvorfor skulle noen ville hjelpe meg, hvorfor er noen i det hele tatt glade i meg. Er man psykisk syk så har man ofte stygge tanker om seg selv. Det som har hjulpet meg er å tenke hvordan jeg ville reagert hvis en god venn av meg hadde spurt meg om hjelp. For hadde noen jeg er glad i gjort det, så ville jeg hjulpet vedkommende med glede! Alle mennesker liker å føle seg nyttige og viktig for andre. Du er ikke til bry om du ber noen om å ringe en psykolog for deg eller å bli med deg til fastlegen. Jeg får angstanfall hver gang jeg er hos gynekologen, så der har jeg drasset med meg mamma, storesøster og venninner. De stilte opp, holdt meg i hånden og støttet meg der jeg lå med beina til hver sin kant.

Sofie_Frost_slampoesi_operahusetFoto av Lene Vaagland

Liste med muligheter for hjelp
  1. Kontakt fastlegen din. Forklar hvordan du har det og be om henvisning til psykolog. Ventetiden varierer etter hvor akutt du trenger hjelp. Så hverken under eller overdriv, vær ærlig.
  2. Privat psykolog har ofte kortere ventetid, men er veldig dyrt. Et kjapt googlesøk med «privat psykolog og byen du bor i» burde hjelpe med å finne noen i nærheten av deg.
  3. Skole: går du på skole så kan du ta tak i en lærer du stoler på og be om hjelp. De skal kunne peke deg i riktig retning og bra tilbud som er under skolen din. Helsesøster og helsestasjonen er også der for deg. Stikk hodet innom og fortell hvordan du har det.
  4. AKUTT: hvis du føler at du er på nippet til å ta ditt eget liv så dra på legevakten med en gang! Du kan også ringe 113 eller Mental Helse på 116 123. Begge disse telefonene er døgnåpne og gratis.

Les mer om hvordan få hjelp her.

Foto av Lene Vaagland

Min reise kort oppsummert

Jeg håper dette er til hjelp for noen der ute. Selv så har jeg gått til en del forskjellige terapeuter før jeg fant ut hva som var best for meg. Da jeg var på mitt sykeste gikk jeg en gang i uken til Folloklinikken i et helt år. Nå har jeg vært uten terapi i 12mnd og skal i morgen starte på en ny runde hos en annen psykolog som er spesialist i akkurat mine typer traumer.

Det er en lang prosess og ofte lurer jeg på om jeg noengang kommer til å bli helt frisk. Men så tenker jeg tilbake på tiden da jeg ikke klarte kle på meg, ikke klarte sove, ikke klarte jobbe, ikke klarte å være alene til der jeg er i dag. Jeg er fortsatt syk, men jeg er mye bedre. Nå kan jeg se for meg en fremtid der jeg er 100% selvstendig. En hverdag der jeg har lært meg de verktøyene jeg må bruke for å holde meg så frisk som jeg kan bli. Traumene kommer alltid til å være der, men de har mindre og mindre tak på meg. Nå kan det faktisk gå hele dager uten at jeg blir påmint det vonde jeg har vært igjennom. FOR en seier det er!

 

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Be om hjelp!

 

 

Trening, rydding, godt for sjela

Fra nedtur til nøytral

Heldigvis er det verste fra gårsdagen over. Psyken føles mer stabil og jeg startet faktisk dagen med trening. Hver eneste psykolog og lege jeg har hatt har sagt at trening er den beste medisinen mot depresjon. Det stemmer nok det, men det er jævlig vanskelig å trene når man er nede. Når det å stå opp av sengen er en utfordring så ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg i tillegg skal komme meg ut for å løpe litt. Derfor fokuserer jeg på det lille. I dag jogget jeg dritsakte i 15min og jeg er superstolt. Jeg vet jo at å trene regelmessig er bra for meg, så det gjelder å tvinge seg ut så ofte det går. En vakker dag skal jeg tilbake til da trening var en naturlig og gøy del av hverdagen. Jeg er faktisk kvalifisert personlig trener, det er litt rart å tenke på nå som jeg er i dårligere form enn noen gang. Håp er det i hvert fall, jeg vet jo hvordan jeg skal komme meg tilbake i form. Utfordringen er bare det å faktisk få gjort det.

Terapihund og joggepartner

Det lå mange tanker bak det å skaffe seg hund. Jeg er vokst opp med hund og det var et stort savn da jeg flyttet hjemmefra. Men det var ikke før psyken virkelig gikk i tusen knas og jeg måtte flytte hjem igjen som 26-åring, at jeg bestemte meg for jeg måtte skaffe en hund. Psykologen min var helt enig. Det er noe med det å kunne rette fokus ut av en selv. Å ha noen å ta vare på og som er fullstendig avhengig av deg. Hilda får meg opp og ut hver morgen. I tillegg føler jeg meg aldri alene. Siden jeg fikk henne har jeg nesten ikke hatt mareritt. Det er faktisk litt sjukt å tenke på. Hun sover selvsagt i sengen min og hver gang jeg våkner opp og er redd så kjenner jeg at hun ligger der ved siden av meg. Det roer ned frykten og jeg klarer å sovne igjen.

Operert

Hilda var litt snurt da hun ikke fikk lov å bli med på joggings i dag tidlig. Hun ble nemlig operert for bare 1 mnd siden og må holde seg i ro. Hun får kun lov å gå tur 5 minutter av gangen. Hilda er en super aktiv hund, så hun sliter litt med restriksjonene sine. Forhåpentligvis blir hun helt frisk å fin om noen måneder og kan løpe fritt. I kveld skal hun på rehabiliteringstime, blir spennende å se hva de sier!

Ellers vil jeg bare skryte av at jeg faktisk har ryddet i dag, nesten alt jeg hadde tenkt til å rydde. Arbeidsplassen er i hvert fall klar til bruk. Nå skal det skrives! Finalen i Norske Talenter er jo søren meg om bare 2 uker!!!!

Nedturen kommer alltid som et slag i trynet etter en opptur.

Holdt av lørdagen til å være trist

Hele lørdagen etter semifinalen i Norske Talenter hadde jeg holdt av til å være trist. Lærdommen har vært at det trenger jeg. En hel dag på å være nede. Hver gang jeg opplever en stor opptur så faller jeg dagen etter. Det tok meg lang tid til å forstå hvorfor, mulig jeg enda ikke helt vet det egentlig. Det bare skjer systematisk. Jeg antar det har noe med at adrenalinet er skyhøyt i flere timer for så å falle helt. Det gjør noe med kroppen og hodet. Så jeg hadde holdt av dagen etter semifinalen til å være trist. Men jeg var ikke trist på lørdag. Sliten, veldig sliten, men ikke trist. Det var utrolig deilig å bare være tilfreds, det svarte hullet kom ikke. Jeg hadde litt energi til å jobbe mot teaterforestillingen jeg skulle spille mandag 30 april. Hele tiden gledet jeg meg til 1 mai. Da skulle jeg ta meg fri. Da skulle jeg slappe av før arbeidet mot finalen skulle starte 2 mai. Endelig slapp jeg nedturen og jeg kunne bare nyte fredagens seier og alt det spennende jeg har på agendaen fremover. Jeg turte å tenke tanken om at jeg kanskje er ferdig med nedturene mine.

Men så kom 1 mai og nedturen

Hilda er den eneste grunnen til at jeg klarte å stå opp i dag. Hun må ut på tur. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg blitt liggende i sengen i hele dag. Jeg klarer nesten ikke skrive. Har ikke lyst til å gjøre noen ting, bare det å ta en dusj var vanskelig. I dag er dagen jeg har falt psykisk. Håpet om at nedturene var over ble knust. Hver nedtur gjør meg skikkelig sint. Jeg blir sint fordi jeg har ingen grunn til å være lei meg nå. Livet smiler for faen, men så sitter jeg her og er en mørk sky av et menneske. På fredag kapret jeg en plass i finalen til Norske Talenter, jeg fikk flest stemmer av alle og så mange flotte tilbakemeldinger. Nå sitter jeg her og er deprimert. Det er surrealistisk.

Det er lov å være nede

Hele tiden må jeg minne meg på at det er lov å være nede. Men det er vanskelig fordi jeg blir frustrert og sint på meg selv. Gjennom de siste årene har jeg lært litt av hvert for å takle disse stundene. De har tidligere kommet som lyn fra klar himmel, men etterhvert har jeg lært å bli kjent med mønstrene mine. Jeg vet at i dag varer kun i dag. Nedturen jeg er på nå kommer mest sannsynlig til å være over til i morgen. Det er en konsekvens av å ha opplevd noe så ekstremt som jeg gjorde på fredag, for det er ekstremt. Flere uker med oppbygd spenning, 14 timer på H3 Arena, første live sending der jeg forteller flere hundre tusen mennesker om mitt selvmordsforsøk, avstemming og plass i finalen. Det er ikke hverdagskost. Da er det ikke rart at psyken blir påvirket. Det jeg nå går igjennom er forventet og ikke minst OK! Det er OK å være nede i blant. Vi er ikke supermennesker, livet har opp og nedturer.

I dag skrives av og det er greit

Jeg har lært å akseptere disse dagene. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. I dag er en vanskeligere dag. Da er det viktig at jeg hører på kroppen og hodet. Planen var å rydde huset, vaske klær og komme i orden etter kaoset den siste uken, men den planen skal jeg drite i. For det jeg vil i dag er å gjøre INGENTING og det er akkurat det jeg skal gjøre. Dagen skrives av rett og slett. Det blir netflix for alle penga og det er faktisk greit. Jeg har ikke orket å ta noen bilder, så jeg skal spe på her med et lite utvalg jeg har fra før. Jeg håper dere lytter til kroppen når den sier i fra og at dere tillater dere å være nede av og til. Det er ikke alltid lett å kjempe imot, noen ganger må man faktisk akseptere at man er nede og at det er greit. For det er det.

Ville trekke meg fra Norske Talenter

 

Jeg er psykisk syk

Det har jeg vært i flere år. Grunnen til at jeg vil skrive om dette nå er fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste. På sosiale medier kan det virke som alle har det topp hele tiden. Men det er ofte ikke virkeligheten. Min Norske Talenter reise kan virke som en drøm fra utsiden, men det har den absolutt ikke hvert.

Det å slite psykisk tar på i en vanlig hverdag. Og det kan jo sies at jeg ikke lever en vanlig hverdag for tiden, for nå er det kun 8 dager igjen til semifinalen. Når jeg tenker tilbake på de siste 6 månedene, så er det et under at jeg har kommet så langt. Det hele startet med magesmerter. Jeg hadde slitt med vondt i magen, men ignorerte det. Jeg var i en hektisk jobb periode og hadde ikke tid til å tenke på det. Bare hold ut til desember sa jeg til meg selv. I desember har jeg fri, hold ut, bare hold ut. Men kroppen sa stopp.

Lagt inn på legevakten

Som dere kan se på det utrolig flatterende bilde over så ble jeg ganske dårlig. Magesmertene ble så sterke at jeg lå i fosterstilling og gråt. Det hele endte med at pappa måtte kjøre meg til legevakten. Der ble jeg liggende hele natten under observasjon. Jeg fikk medisiner og hadde sånn fint stativ med poser jeg måtte ta med meg når jeg skulle på do. Det var den lengste natten i mitt liv. De fant ikke ut av hva det var og dagen etter ble jeg sendt hjem. Fastlegen fant heller ikke ut av hva det var, men stress var et ord som gikk igjen. Stress og det faktum at jeg er psykisk syk, noe som jeg til stadighet blir påminnet om. Alt jeg ikke kan gjøre fordi det kan bli for mye.

Jeg fikk en kort kur mot syre i magen og en streng diett. Hvis det ble verre skulle jeg kontakte legen igjen. Ta det rolig sa de. De neste ukene bodde jeg hos mamma. Jeg slet med å bevege meg og klarte ikke gå tur med Hilda. Energinivået lå på bånn.

Stativet mitt med medisin og vann

Fikk nattmat hos legevakten

Første audition til Norske Talenter

1 uke etter legevakt besøket var det audition til Norske Talenter. Både jeg og mamma var usikker på om det var en god idé å stille. Jeg hadde jo fått beskjed om å ta det rolig og passe på at jeg ikke skulle bukke under for presset. Men jeg hadde så lyst til å delta, så jeg beit tenna sammen og kom meg til Telenor Arena. Det ble en lang dag. Etter å ha vært der siden tidlig på morgenen ble det endelig min tur. Jeg var nest siste person ut. Audition min kan du se under.

Kom nesten ikke videre i Norske Talenter

Det er litt synd at man ikke kan se tilbakemeldingene fra dommerne. Min første audition ble nemlig ikke vist på TV. For i tillegg til min skranglende fysiske helse, så ble min psykiske styrke satt på prøve. Bjarne Brøndbo likte meg ikke. Mildt sagt. Han sa at jeg virket falsk og at jeg tok på meg en rolle. Hele mitt mål var jo å være meg selv og å vise en bit av hva jeg har vært igjennom. At selv om man sliter psykisk, så kan man reise seg igjen, man kan være sterk. Så den traff meg skikkelig. Janne Formoe likte det heller ikke, men tok mer tak i det tekniske. Hun syns det gikk litt fort og var litt voldsomt. Jeg er vant til å ta til meg konstruktiv kritikk, men det Bjarne sa føltes ikke konstruktivt, det føltes som et personlig angrep. Venninnene mine sa at jeg måtte bare gi faen. For både Mia og Mona hadde gitt meg strålende tilbakemeldinger og stående applaus. Det var pga de at jeg kom videre, for i noen sekunder der var det på nippet til at jeg røk. Bjarne ga et klart nei.

 

Sofie Frost Headshot slampoesi
Bilde tatt av Sara Angelica Spilling

 

PTSD og lite energi

Jeg fikk diagnosen PTSD i 2016. Post Traumatic Stress Disorder, les mer om det her. De siste 8 årene har jeg også slitt med bulimi, depresjon og angst. PTSD gjør meg veldig sliten. Jeg er på konstant vakt og sliter med søvnen pga mareritt. I over to år var jeg forkjølet fordi kroppen min brukte all energi på å være på vakt. Med andre ord så er jeg redd hele tiden. Psykologen min kom frem til at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Det betyr at jeg har kun kapasitet til å jobbe halvparten så mye som et gjennomsnittsmenneske. Jeg får behandling og har heldigvis blitt mye bedre de siste 2 årene. Men fortsatt kan jeg ikke jobbe like mye som andre og jeg må være utrolig forsiktig med hva jeg bruker tiden min på. Det skal ikke så mye til før det blir for mye og det var det som skjedde november i fjor. Det ble altfor mye.

Ville trekke meg før dommerutvelgelsen

Etter å ha kjent på hvor vondt det gjorde å høre det Bjarne Brøndbo sa til meg, så lurte jeg på om jeg var sterk nok til å bli med videre. Jeg må passe på meg selv og det å eksponere seg for så mange mennesker er tøft. Jeg deler så utrolig mye av meg selv i poesien min. Alt jeg snakker om er hentet fra meg og mitt liv. Kommer jeg til å takle å bli dømt av det norske folk? Usikkerhetene mine har jo virkelig fått mulighet til å gro frem på ny og det uroer meg. Så jeg sa ifra til produksjonen og de kalte meg inn til møte. På møtet sa jeg rett ut at jeg var usikker på om jeg psykisk kunne takle presset. De var utrolig forståelsesfulle, tilbød meg en psykolog og mange varme ord. Etter en lang prat med de og med mine aller nærmest valgte jeg å fortsette. Med forbehold om at jeg heller kunne trekke meg senere, eller kanskje jeg ikke kom videre fra dommerutvelgelsen uansett.

Bilde av mine fantastiske venner som alltid støtter meg. Bilde tatt av Lene Vaagland. F.v Ingrid M Sæter, Andrea Wasrud, meg og Marianne Hatlenes Lie.
Slampoesi om det vonde

Men så kom jeg jo videre!  Det gjorde meg mye gladere enn jeg hadde forventet. Det å kunne stå på scenen med mamma i salen var virkelig en spesiell opplevelse. Nå er semifinalen min neste uke og jeg gleder meg til å fremføre diktet mitt foran så mange mennesker. Diktet handler jo om å trosse det vanskelige, om min psykiske helse og hvor viktig det er å ta mennesker som sliter seriøst. Etter alt jeg har vært igjennom det siste halvåret med Norske Talenter og helsa, så føles det veldig fint å få kunne snakke om akkurat det på semifinalen. Dagene opp mot dette skal jeg bruke på å fokusere på de gode tingene i livet mitt. Jeg skal ta det med ro og jobbe med å akseptere at det er greit å være psykisk syk. Håper du setter på TV 2 kl 19.30 fredag 27 april <3

Du kan se opptreden min fra dommerutvelgelsen her.