Jeg hater å være avhengig av Nav, jeg vil klare meg selv!

Stressa og sliten

Jeg har ikke en balanse i livet. En balanse mellom helse, fritid og jobb. Det er et evig kjør av stress og usikkerhet. Stress over å gjøre sitt beste for å få en stabil inntekt. Terapi hver uke. Enormt med press på jobben. Livet kan ikke holde på slik særlig mye lenger. En gjentagelse av i fjor høst er uaktuelt. Jeg skal ikke bli så syk at jeg blir lagt inn hos legevakten. Men magesmertene jeg hadde da har kommet tilbake. De gir meg søvnløse netter og enda mer stress.

Tar lang tid å bli frisk

Jeg har 50 % nedsatt arbeidsevne. Dette har ført til at jeg får APP av Nav. Jeg får det aller minste et menneske kan få. Hittil har det dekket leie og den månedlige fakturaen fra Lånekassen. Resten må jeg jobbe inn. APP får man 1 år av gangen. I fjor var jeg så stressa da året nærmet seg slutt og pengene fra Nav ikke lenger skulle komme. Derfor booket jeg så mye jobb jeg kunne klare for høsten.

Jeg var livredd for å måtte flytte hjem igjen som voksen kvinne. Jeg ville klare meg selv, være selvstendig. Jeg hater å være avhengig av Nav og familien min. Avhengig av noe som en voksen kvinne skal kunne klare selv, ha en stabil økonomi. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle få dette til. Jeg hadde jo trodd fult og helt at jeg bare trengte 1 år på meg til å bli frisk, til å klare meg selv igjen. Høsten traff meg som et hardt slag i magen. Nå skjønner jeg at det kommer til å ta flere år før jeg kan si at jeg er frisk.

Bildet tatt av Lene Vaagland

Gråt da jeg fikk brev av Nav

Da høsten kom fikk jeg beskjed om at jeg fikk APP i 1 år til. Jeg gråt da jeg leste brevet. Nav og psykologen min mente jeg trengte det og at det var verdt å investere i meg. De hadde tro på at jeg skulle klare å bli selvstendig igjen.  Men jeg hadde jo trodd at jeg ikke skulle få mer hjelp, så jeg hadde en stressende høst foran meg. Masse jobb jeg ikke kunne trekke meg fra.

Jobb er flott, det er ikke det. At folk ønsker å booke meg er utrolig gøy. Selv om jeg ikke helt har lært å ta ordentlig betalt, så lønnen var ikke akkurat topp. Problemet med høsten var jo at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Noe som betyr at jeg har mye mindre energi enn et velfungerende gjennomsnittsmenneske. Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg har energi til å gjøre 1 ting om dagen. Blir det mer enn dette kan jeg bli veldig syk, veldig fort.

Kunne ikke trekke meg

Med 1 ting om dagen så mener jeg at jeg har energi til å f.eks dra til legen. Men etter dette så har jeg ikke mye energi igjen til noe annet. Er det en dag hvor jeg drar til legen for så å opptre på kvelden, så trenger jeg hele neste dag på å komme meg igjen. Derfor var høsten min i fjor langt i fra et ideelt halvår. Jeg kunne ikke trekke meg fra noen av jobbene, jeg har ikke luksusen av å kunne  sykemelde meg, for da får jeg ikke betalt. I tillegg er rykte viktig i bransjen min og jeg vil ikke bli kjent som en som bare trekker seg i siste liten. Jeg beit tenna sammen og tenkte at det skulle gå fint. For i desember skulle jeg ha fri. Du kan lese i et tidligere innlegg om hvordan det gikk her. Kort fortalt så kollapset jeg av intense magesmerter. De samme smertene jeg kjenner har kommet tilbake nå.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset(Gjenbruk) Bilde tatt av Lene Vaagland

Støtter Nav meg neste år?

Nå venter jeg på å høre fra Nav om jeg får støtte i 1 år til. Jeg og psykologen min gjør vårt beste for å gi de et så riktig bilde av meg og min situasjon som mulig, slik at de kan ta en bra avgjørelse. Det er utrolig stressende å ikke vite hvordan resten av året blir. Jeg er så redd for å bli syk igjen. De siste årene har jeg blitt så mye bedre, men jeg vet det ikke skal mye til for at jeg skal falle. Svaret fra nav kan avgjøre hvor mange år til jeg skal slite.

Det er fortsatt en stund til hvor jeg trenger hjelp. Det å klare å skape en sunn balanse i livet mitt er nøkkelen. Heldigvis får jeg hjelp til dette og jeg vet jeg kan få det til. Det er bare det at det tar tid. Så jeg håper jeg blir gitt den tiden på å bli den beste utgaven av meg selv jeg kan bli. For da har jeg mulighet til å gi tilbake til samfunnet. Det er det eneste jeg vil. Være en ressurs og bidra til fellesskapet. Et fellesskap som har gitt meg denne muligheten til å komme meg igjen. Jeg krysser fingrene og håper på det beste.