Kommentarfeltet under debatten om nakenbilder gjør meg kvalm!

Kommentarfeltet; En arena for ignoranse

Kommentarfeltet er et sted i nettverden jeg pleier å holde meg langt unna. Før var jeg en aktiv leser og av og til «debattant», men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var stedet for å opplyse eller forsøke å mane frem en ordentlig debatt. Få ønsker å lære noe i kommentarfeltet. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Det har blitt en arena for ignoranse, et sted der folk spyr ut hatet og sinne de sitter inne med. Kun et fåtall prøver å sette i gang en debatt og er ute etter å lære eller utforske et tema. Kommentarfeltet er stygt og det er ufattelig slitsomt. Derfor holder jeg meg unna.

Victim Blaming

Men nå er debatten om spredning av nakenbilder i gang igjen og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte lese. Det som står under NRK sin artikkel er kvalmende. Det er stygt og det er ignorant på sitt beste. Folk klarer å lire ut av seg helt urgamle holdninger. Mange sier at hvis man først har tatt bildene så ber man om det. Man må unngå å ta bilder hvis man ikke ønsker dem spredt. Dette er klassisk victim blaming. Man legger skylden på den som har tatt bildet, ikke den som faktisk utfører den ulovlige handlingen ved å spre det.

Victim blaming er noe vi ikke vil ha i 2018, men det lever i beste velgående. Så er det urgammelt? At denne måten å tenke på har eksistert i mange hundre år er det ikke noe tvil om. Men forhistorisk er den ikke, den er aktuell og den er delt av mange. Det er en grunn til at voldtektsmenn slipper unna i hytt og pine. Det er de samme mekanismene der som i spredning av nakenbilder. Det er jenta sin skyld som tok bildet og delte det til en hun stolte på, det er jenta sin skyld som hadde på seg det korte skjørtet og drakk alkohol. Det er skummelt å se hvor mange som faktisk mener dette. Hvor mange som blir sinte og oppgitt over jenta som tar nakenbilder og deler med kjæresten, en hun trodde hun kunne stole på. Det er en utbredt holdning.

Slike holdninger dreper

Disse holdningene må til livs for de er livsfarlige for jenter og kvinner. Disse holdningene var grunnen til at jeg aldri fortalte noen om overgrepene og voldtektene jeg ble utsatt for. Fordi jeg trodde det var min skyld. Så inngrodde er de at det første jeg tenkte som 13 åring, det første som raste gjennom tankene mine da en slektning forgrep seg på meg, var at jeg hadde jo tatt på meg et kort skjørt. Hvor fucka er ikke det?

Meg som 13 åring

Tusen takk til deg som roper

Så jeg vil hylle de som går inn i kommentarfeltet og prøver å utdanne de ignorante. Det er en tøff jobb og jeg håper den har noe for seg. Vi har nemlig et langt stykke å gå før vi oppnår likestilling og vi kommer oss ikke dit uten å kjempe. I tillegg vil jeg takke de som skriver saklige artikler om dette der de legger skylden der den hører hjemme, hos den som sprer. For det er faktisk digitalt overgrep å spre et nakenbilde av et menneske som ikke har samtykket. Det er ulovlig og det er skikkelig stygt.

Tusen takk til dere som kjemper og roper ut. Om det er i kommentarfeltet eller på barrikadene. Sammen er vi sterkere og sammen skal vi klare å kjempe oss til likestilling og no more victim blaming!

Kommentarfeltet og konkurranse

Gode venner er gull verdt

Jeg var så vidt innom kommentarfeltet og det som ble skrevet der etter dommerutvelgelsen i første innlegg. Det var min første TV sendte opptreden i Norske Talenter og jeg fremførte diktet «mamma» som du kan se her. Selve opptreden føltes bra, hele første rad var fylt med vennene mine. De hadde lagd plakater med navnet mitt på, jeg ble helt satt ut da jeg kom inn på scenen og så dem. Jeg var ikke forberedt på den enorme støtten. Det er virkelig noe helt spesielt å føle at uansett hvordan det skulle gå, så hadde jeg dem i ryggen. Det er sånn vennskap er. Jeg kunne dummet meg skikkelig ut på den scenen og de hadde møtt meg med en klem etterpå og sagt at jeg er awesome. Nå hjelper gjengen meg å øve til semifinalen, bildet under tok vi på forrige øving. Det er så godt å ha så flotte mennesker rundt meg.

Andrea, meg og Marianne.

Kommentarfeltet

TV 2 nyhetene la ut videoen av «mamma» diktet på sin facebookside. Jeg fikk det med meg fordi noen tagget meg i en kommentar. Det var jo umulig for meg å ikke begynne å lese kommentarfeltet. Noe av det som ble sagt var «MEN dette har INGENTING i Norske Talenter å gjøre… hva skal hun gjøre neste gang lissom» og «Slo rett og slett av TV’n». Det var vondt å lese. Det idiotiske er jo at 99% av kommentarene var kjempe fine, men så henger jeg meg opp i de få negative. Grunnen til det tror jeg er at de treffer rett inn i usikkerhetene mine. For jeg har lenge lurt på om det jeg driver med passer inn i Norske Talenter. Derfor treffer det ekstra hardt når flere sier at det ikke gjør det. Er du nysgjerrig så kan du lese kommentarfeltet her.

Bilde tatt av Hilde Fiskvik

Er slampoesi et talent?

Slampoesi er veldig annerledes enn det andre gjør på scenen, det er nytt og uvant. Min versjon er også veldig alvorlig og sår. Det jeg elsker med denne formen er at den har ingen regler. Man kan gjøre den akkurat slik man selv vil. Diktene kan være kjempe morsomme og handle om overfladiske ting eller de kan handle om det vondeste av det vonde. Alle har sin egen måte å gjøre slampoesi på. Men hva gjør det til et talent? Vennene mine ble kjempe sinte da jeg fortalte at folk sa at dette ikke var et talent. Men talent kan jo sees på samme måte som kunst. For hva er kunst? Det er jo den evige debatten og folk har veldig lidenskapelige og forskjellige meninger om det. Jeg mener at alt er kunst, det kommer an på øyet som ser. Det samme gjelder alle oss som er med i Norske Talenter. Vi har alle noe å gi og har alle jobbet hardt med det vi kommer med. Men ikke alle kommer til å synes det vi gjør er fett eller et talent.

Bilde tatt av Kim Granli. Opptrer med slampoesi under kvinnedagsmarkeringen i 2017.

Jeg gir ALT av meg selv på scenen

Det eneste jeg kan si til mitt forsvar er at jeg har jobbet kjempe hardt med diktene mine. Det krever veldig mye av meg å stå på scenen og fremføre de fordi jeg gir ALT. Jeg blir helt skjelven etterpå fordi jeg har eksponert meg for helt fremmede mennesker. Men jeg gjør det fordi det føles viktig. Fordi folk skriver til meg og sier takk. De sier at endelig har noen satt ord på det de føler og at de nå føler seg mindre alene. Den tilbakemeldingen betyr alt for meg. Tusen takk til alle som skriver til meg og deler sine egne historier med meg. Det motiverer meg til å fortsette og får meg til å klare å skyve unna de kjipe kommentarene. Jeg er veldig spent på å se hva reaksjonene blir etter opptreden min i semifinalen!

Bilde fra Slam! på Caféteatret i Oslo.

Konkurranse!

Nå er det 4 dager igjen til semifinalen og jeg har 2 billetter jeg ønsker å gi bort. Reglene er som følger.

  1. Gå inn på linken til min facebook her.
  2. Lik innlegget
  3. Tagg en venn i kommentarfeltet
  4. Del innlegget

I morgen skal jeg putte navnene til alle som deltar i en hatt og trekke en som vinner begge billettene. Semifinalen er nå på fredag den 27 april. Oppmøte tidspunkt er kl 18.00 og foregår på H3 Arena på Fornebu. Semifinalen er UTSOLGT, så her er det en sjans til å se alle de fete folka som opptrer =D

Norske Talenter Logo