MedHum og jeg har laget en Spoken Word video, se den her!

Bilde tatt av Samnøy Foto

MedHum vil La Barn Være Barn

I sommer slapp MedHum en spoken word video der jeg fremfører diktet jeg skrev for dem. Diktet heter La Barn Være Barn. Målet med diktet og mine tanker bak det var å vise forskjellene barn rundt om i verden har. At våres liv kan være så annerledes som natt og dag. Eksemplene jeg brukte var fra min egen oppvekst i Norge og oppveksten til barn som i dag flykter fra krig. Det er mange barn i dag som har vokst opp under krig og ikke kjenner til en annen hverdag. MedHum jobber for å gi disse barna den hjelpen de trenger til å prosessere alt de har opplevd og forhåpentligvis kunne gjøre fremtiden deres lysere.

MedHums mål
Fra MedHum sin nettside:
Ved hjelp av midler fra MedHum, vil UNICEF, gjennom Makani-sentre, gi flere syriske barn og unge tilgang til psykososial støtte og grunnleggende helsetilbud. Dette arbeidet er helt avgjørende for psykisk utvikling og god varig helse for den oppvoksende generasjonen. Å sette fokus på mental helse er viktigere enn aldri før.

MedHum står for Medisinstudentenes Humanitære aksjon. Årets aksjon er #NoLostGeneration. Les mer om prosjektet og MedHum her.

Heldig som kan jobbe frivillig

Jeg er veldig heldig som av og til har mulighet til å jobbe frivillig. Som frilanser er det ikke ofte jeg får det til, økonomien må jo gå opp. Men når jeg virkelig har troen på et prosjekt og jeg vet alle andre involvert gir sitt ytterste, så er det godt å få bidra. Alle mennesker kan bidra til å gjøre livet til andre enklere, men alle har ikke mulighet til å gjøre like mye eller akkurat det samme. Nøkkelen er å finne en måte du kan bidra på som ikke utsletter deg selv eller påvirker en dårlig økonomi enda mer.

For meg har det blitt kunsten. Jeg kan bidra med mine styrker akkurat som en lege kan bidra med sin kunnskap. Vi er alle forskjellige og med helt forskjellig kapasitet. PTSD stjeler utrolig mye energi fra meg, så jeg kan ikke gi like mye som et menneske som ikke sliter med en sykdom. Dette har vært tøft for meg å akseptere, eller, jeg har vel ikke helt akseptert det enda. Det er en evig prosess.

Finn din måte å bidra på

Poenget mitt er at man ikke må bli sint på seg selv hvis man ikke får til alt man ønsker. Ikke få dårlig samvittighet hvis du ikke har mulighet til å reise ned til en flyktningleir for å bistå. Finn din måte å bidra på. Det kan være i lokalmiljøet ditt, du kan donere klær, du kan donere penger eller du kan skrive om det. Mitt råd er å finne en organsisasjon som du liker og er enig med, gå inn på nettsiden deres og se hva de foreslår at du kan gjøre.

Videoen er filmet og klippet av Tobias Myklebust Fjeldheim fra Fjernfilm.

Jeg håper virkelig dere liker videoen og at dere deler den videre <3

 

 

Brøt nesten sammen på scenen da jeg skulle fremføre dikt om #metoo

Jeg vant Nordisk Mesterskap i poesislam med dikt om #metoo

Jeg tenkte lenge på hvilke dikt jeg skulle velge til konkurransen. Man ønsker jo at det skal appellere til publikum, samtidig vil jeg ikke la meg styre av hva jeg tror andre vil like. Alle mine dikt er alvorlige og tar opp tunge temaer. Man vet aldri om publikum er klare for noe sånt eller ikke. Heldigvis så er slampoesi-folk vant med at dikt ofte har tøffe og politiske temaer. Under konkurransen derimot så var det flere poeter med veldig morsomme dikt og det slo skikkelig godt an. Etter første runde hadde de med morsomme dikt fått flest poeng og jeg innså slaget som tapt.

De som konkurrerte var:

Frej Haar - Sverige

Jón Magnús Arnarrsson - Island

Sara Hauge - Danmark

Juho Kuusi - Finland

Victor Von Hellens - Finland

Sofie Frost - Norge

Jón Magnús fra Island hadde kjempe fine og morsomme dikt

Det er sommer og folk vil kose seg og le. Det skjønner jeg kjempe godt. Derfor kom det som en stor overraskelse for meg da jeg kom ut av de to første rundene med høyest poengscore. De 2 med høyest poeng får en tredje runde og konkurrerer bare med hverandre. Poengene man har samlet opp i de to første rundene blir strøket og man starter på bar bakke igjen. Det var i denne runden jeg fremførte diktet mitt om min #metoo opplevelse. Det stod mellom meg og Victor fra den svensktalende delen av Finland.

Victor Von Hellens

Første i Norge til å snakke høyt om #metoo

Da saken om Harvey Weinstein traff hele verden fikk jeg en oppvekker. Flere ganger har jeg opplevd seksuell trakassering i filmbransjen, men aldri har jeg snakket høyt om det. Det har vært vonde opplevelser som jeg har gjort mitt beste med å børste av meg. «Sånn er det bare» har jeg lært. Som ung skuespillerinne i etableringsfasen har man null makt. Det å si ifra om seksuell trakassering fra en maktperson i bransjen er det samme som å si ifra seg muligheten til en karriere. Det er i hvert fall sånn det føles og har vært realiteten til mange.

Bilde tatt fra Nettavisen som skrev om min kronikk

Jeg var livredd for at #metoo ikke skulle nå Norge. At folk skulle anta det bare er en ting som skjer i USA, langt der borte der alle er litt smågale. Derfor beit jeg tenna sammen og skrev en kronikk. I kronikken skriver jeg om mine møter med seksuell trakassering, med fult navn og bilde av meg. Jeg ønsket ikke være anonym fordi jeg ville gi et ansikt til leserne. Jeg valgte derimot å holde gjerningspersonene anonyme fordi jeg var i en anmeldelses prosess. Det kom som et sjokk at Aftenposten ville trykke teksten min med det samme, det ble den mest leste teksten den uken. Du kan lese den her.

#metoo diktet ble født ut av ren sinne

Da kronikken kom ut havnet jeg i et lite mediehysteri. I hvert fall så føltes det sånn for meg. Jeg er ikke vant med å bli ringt ned av aviser og TV program. Jeg var på God Morgen Norge, Nyhetskanalen og radio. Mye annet sa jeg også nei til. For midt oppi alt dette gikk jeg jo igjennom en anmeldelses prosess. Det er noe av det tyngste jeg har vært med på. Jeg er et offer for voldtekt og overgrep og tenkte at å anmelde seksuell trakassering ikke skulle være så vanskelig. Jeg har vært igjennom helvete og så på dette som en bagatell i forhold. Bagatell er kanskje det siste ordet man kan bruke om dette.

Bilde fra God Morgen Norge med fantastiske June Holm.

Anmeldte til politiet

Det var i møte med politet at jeg oppdaget hvor flink jeg er til å fortrenge og trykke ned følelser. De to sakene jeg anmeldte hadde jeg egentlig aldri delt med noen. Jeg hadde begravd de. Så da jeg skulle begynne å fortelle om de brast jeg ut i gråt. Jeg kjente på en skam jeg trodde jeg hadde blitt kvitt for alltid, jeg følte meg utrolig liten og jeg ble rasende.

Jeg ble rasende av at det finnes folk der ute som vandrer rundt og tror at dette er ok oppførsel. Jeg ble rasende av at jeg skal måtte gå igjennom dette IGJEN! Når skal jeg få lov til å legge alle traumene mine bak meg, komme meg videre og leve livet? Så jeg satte meg ned for å skrive. Ut av dette sinnet kom diktet mitt om #metoo. Dette diktet vant jeg finalen i Nordisk Mesterskap i Slampoesi med.

Det var en helt spesiell opplevelse å få opptre med det diktet i Sverige. De har vært instrumentale i hvor langt #metoo bevegelsen har kommet i Norge. Søsterskapet vi har mellom landene våre er sterkt. Vi støtter hverandre og bygger hverandre opp. Jeg hadde lyst til å dele #metoo diktet mitt med dem og takke dem for alt de har fått til.

Brøt nesten sammen på scenen

Jeg opptrådte med #metoo diktet på flere eventer under kvinneuka i mars. Det gjør alltid litt vondt å si det, men jeg kommer meg ganske godt igjennom det. I Sverige derimot trodde jeg at jeg skulle falle sammen på scenen. Halvveis gjennom diktet ble jeg så tatt av følelser at jeg mistet stemmen til tårer. Jeg måtte stoppe opp for å samle meg for jeg kjente at stemmen ble heftig gråtkvalt. Men jeg klarte ikke å stoppe tårene, så jeg aksepterte dem og kjempet meg videre gjennom diktet. Jeg ga hele meg og følte på en seiersfølelse bare av at jeg klarte å gjennomføre. Støtten fra det svenske publikumet var enorm. Jeg kunne føle kjærligheten treffe meg, at jeg var en del av noe større. At jeg ikke er alene.

Bildet tatt av Peter Dyreborg

Etter opptreden ble det tid for poeng, jeg turte ikke se rundt i salen hva som ble gitt. Jeg fokuserte på at jeg var stolt av meg selv, uansett hvordan det skulle gå. Da de ropte opp mitt navn som vinneren av det Nordiske Mesterskapet ble jeg helt lamslått. Jeg er det fortsatt tror jeg. For jeg har enda ikke helt klart å komme meg. Men deilig var det og dette skal jeg leve på lenge <3

 

 

 

 

Neste sted jeg opptrer er i Sverige under Nordisk Mesterskap i slampoesi!

Veien videre

Hva er neste steg? Mange spør hva jeg skal gjøre nå som Norske Talenter er ferdig. Heldig som jeg er så har jeg hatt det linet opp siden november i fjor. Da vant jeg nemlig  Norgesmesterskapet i slampoesi. Derfor skal jeg reise til Sverige på fredag og konkurrere i Nordisk Mesterskap i slampoesi. Der møter jeg den svenske, danske, finske og islandske mesteren. Vi skal konkurrere om å være best i slampoesi i hele norden.

Gleder meg masse til neste utfordring

I fjor ble Nordisk Mesterskap holdt i Lillehammer, arrangert av foreningen Les!. Vinneren ble Evelyn Rasmussen Osazuwa fra Norge. Hun vant også verdensmesterskapet i Paris. Samme mesterskap som jeg i år valgte å boikotte, med full støtte fra Evelyn og SLAM!kollektivet. Det kan du lese mer om her.

I år holdes den av Reginateatern i Uppsala. Jeg var så heldig at jeg fikk opptre på Uppsala Internasjonale Poesifestivalen der i fjor. Så nå vet jeg akkurat hva jeg går til og jeg gleder meg masse! Uppsala er en utrolig hyggelig by, Reginateatern er super koselig og alle folka der er herlige vesener. Det blir som en liten ferie der jeg får opptre blant venner, henge med fete folk og høre nordens beste poeter in action.

Litt ferdig med konkurranser

Jeg kjenner at fokuset til helgen ikke ligger på å vinne, men å kose meg. Etter den siste tiden har jeg kjent på hvor lite en tittel betyr for meg. Det som betyr noe er opptreden. Det er jo det jeg elsker. Å stå på en scene og dele det jeg mener er viktig. Å bruke ord på å formidle et budskap, sette i gang samtaler og debatter. Jeg kommer selvfølgelig til å gi mitt ytterste, jeg representerer ikke bare meg selv her, jeg representerer Norge og jeg forsvarer et gull. Men om jeg ikke vinner så vet jeg at de andre er verdige vinnere og at jeg har gitt alt. Jeg blir ikke lei meg.

Livet fremover

Først nå så er det Sverige. Neste uke blir det Norsk Litteraturfestival i Lillehammer før det bærer videre til Larvik Poesifestival, så blir det PRIDE! Det er hektiske tider i møte og jeg har utsatt mye arbeid under Norske Talenter innspurten. Kjenner at en ferie hadde vært på sin plass, men i stedet skal jeg være flink på å ta små ferier innimellom alt arbeidet. En oppdatert liste med tid, sted og dato for opptredener kommer.

Foto tatt av Martin Phillip Fjellanger

Jeg har sovet 12 timer hver natt siden finalen. Kroppen er generelt utladet, men føles ellers frisk og fin. Mye energi skal samles opp igjen, men jeg har troa på at det skal gå bra. Nå har jeg såpass mye jobb fremover at jeg kan ta meg fri i hele juli. Det var drømmen og nå ser det ut som det kan bli virkelighet. Det er jo faren ved å jobbe frilans. Man vet aldri når man kan ta seg ferie fordi økonomien er så uforutsigbar. Det gjelder å lære seg noen knep til hvordan man ikke skal bli utbrent. Jeg lærer sakte, men sikkert.

Har du noen ønsker om hva jeg skal skrive om? Noen spørsmål du gjerne vil at jeg skal svare på? Da kan du enten kommentere under eller sende meg en melding her. Så skal jeg svare i et innlegg på bloggen =)

Nyt solen folkens <3

 

 

Tusen takk for alle flotte ord, støtte og kjærlighet den siste tiden!

Endelig fått bekreftet at jeg er synsk

Første Norske Talenter sending på TV satt jeg og mamma hjemme i stua og så på. Tuva kom på scenen og tok alle med storm. Jeg måtte tørke en tåre for jeg ble umiddelbart glad i henne. Hun leverte en nydelig audition og viste sitt vinnende vesen for hele Norge. Jeg sa til mamma «faen, hun der kommer til å vinne hele greia». Etter å ha hatt æren av å bli litt kjent med henne, se hennes reise gjennom Norske Talenter og blitt lært opp i blant annet airdrop på mobilen, så kan jeg si av hele mitt hjerte: GRATULERER så utrolig mye med en velfortjent seier!

Godhjertet Konkurranse

Jeg har aldri vært med i en så godhjertet konkurranse før. Støtten og kjærligheten alle deltagerne og crewet har hatt for hverandre i den siste perioden har vært til å ta og føle på. Alle har ønsket hverandre det beste og alle har unt hverandre seieren. «Vi er alle vinnere» har aldri vært mer riktig enn her. Jeg er så lykkelig over å ha møtt så mange flotte og talentfulle mennesker og jeg håper virkelig våre veier vil krysses i fremtiden. Må poste dette bildet igjen, for jeg elsker det!

Følg Tuva på Facebook her og Mellow på Facebook her og Instagram her!

Følg Ian på instagram her!

Jeg turte

Tvil har vært en stor del av min Norske Talenter reise. Jevnt over har jeg vært redd for om jeg er for mye, sier for mye, er for ærlig, for voldsom, at jeg ikke burde ha vært med i konkurransen. Men til tross for det har jeg klart å gjøre det jeg ville. Jeg har klart å si det jeg ville si på måten jeg ville si det. For meg er det en stor seier. Mye av det er til takke for den enorme responsen og støtten jeg har fått av dere. Tusen takk for at dere har gjort at jeg har turt. Det å vite at jeg har så utrolig mye kjærlighet som backer meg har gjort en enormt stor forskjell.

Så må jeg selvfølgelig rette en STOR takk til Det Norske Jentekor som var med meg i finalen. For en nydelig gjeng med talentfulle jenter. Uten dere hadde finale-nummeret mitt aldri blitt det det ble. Tusen takk for at dere gjorde drømmen min til virkelighet!

Tusen takk for alle flotte ord

Responsen siden finalen har vært så flott. Jeg føler meg virkelig som en vinner og at jeg har fått til det jeg ønsket i denne konkurransen. Så mange flotte ord har blitt skrevet til meg og jeg er evig takknemlig for hver eneste stavelse. Jeg har til og med fått flere dikt skrevet til meg, det syns jeg er så utrolig fint. Jeg fikk lov å dele et av de på bloggen min. Tusen takk til Kourosh Mo for dette rørende diktet <3

Kjære Sofie Frost
I kveld besteg du Norges høyeste fjell
Der dine ord blir et evig monument
Mot hatet
For kjærligheten
For samhold
Og felleskap
Aksept og respekt
Ikveld tok du hjem i våre hjerter
Brennmerket av sår
Det såret som sender samme sjokkbølge så synkront 
Som om alles hjerter var bare ett
Norges hjerte som ble skåret i fillebiter 
Da terroren som verst rammet oss
Du er vinneren
Ikke av 500000 fattige kroner
Men av millioner av hjerter
Som vil stå sammen med deg
For kjærlighet, samhold og felleskap
Aksept og respekt
Og stå oppreist imot
Hatet som prøver å slå rot blant oss 
Gratulerer så mye med seieren 
Veien videre

Jeg har vokst mye på denne reisen. Jeg har fått tykkere hud, jeg har blitt tøffere og jeg stoler mer på meg selv og mine instinkter. Ikke minst har jeg vokst som artist. Dette er ikke slutten for meg, dette er bare starten. Jeg har visst siden jeg var liten at jeg skulle stå på en scene. Det er ingenting annet jeg heller vil og jeg kommer til å jobbe ræva av meg for å kunne gjøre det resten av livet. Reisen er ikke slutt, jeg har allerede fått flere jobbtilbud og i tillegg jobber jeg med flere andre selvstendige prosjekter. Jeg kommer til å legge ut en liste over mine fremtidige opptredener med tid, sted og dato når den er helt bekreftet. Så da kan du sjekke når jeg er i nærheten av deg neste gang. Så følg med folkens!

Det Norske Jentekor skal bli med meg i Norske Talenter Finalen!

Drømmen

Endelig kan jeg si det høyt, drømmen kom i oppfyllelse! Det Norske Jentekor sa ja til å bli med meg på scenen nå på fredag. Sammen skal vi kombinere musikk og slampoesi. Det har vært drømmen lenge, men aldri har jeg hatt muligheten til å realisere den før nå.

I går var første gang jeg fikk møte alle som skal være med meg på scenen. Det er en utrolig flott gjeng jeg får lov til å jobbe med. I løpet av gårsdagen måtte jeg flere ganger klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte. Så uvirkelig føltes det.

Ventet i flere år

Opptreden min i finalen er noe jeg har tenkt på i flere år. Jeg skrev diktet for 2 år siden, det er et av mine aller første dikt. Originalt skrev jeg det på engelsk, men har oversatt og forkortet det til finalen. Vi har en tidsbegrensning på scenen og diktet var 1 minutt for langt. Jeg er veldig fornøyd med oversettelsen. Jeg trodde det kom til å bli vanskelig å oversette det, men heldigvis gikk det veldig fint. Det er et vondt dikt med et heftig tema.

Jeg har skrevet tidligere om mine tvil på å ta akkurat dette diktet. Det er en risk. Jeg kan få mye hat. Men jeg vet jeg står på den riktige siden og jeg mener dette diktet er viktig. Det hjelper ekstra når jeg vet at Det Norske Jentekor og hele Norske Talenter støtter budskapet i diktet.

Godt å komme i gang

Jeg har vært så stressa over alt det uvisse. Tankene har rast rundt i hodet. Kommer koret til å kunne bli med? Kommer det til å funke? Kanskje det bare funker i hodet mitt, men når det kommer på scenen så går alt skeis? Jeg har aldri jobbet med musikk til slampoesi før, det har vært drømmen, men jeg har aldri fått prøvd det ut. Derfor var jeg også veldig redd for hvordan det skulle fungere i praksis.

Derfor var det så godt å få testet det ut i går. Det å oppleve at opptreden man har kvernet på i hodet over så lang tid ta form på en scenen er virkelig spesielt. Fra idé til handling. Alle tvil jeg hadde liggende i meg forsvant. Endelig kan jeg fokusere fult og helt på å gi den beste opptreden jeg noengang har gjort. Det Norske Jentekor og jeg skal gjøre noe som aldri har blitt gjort før i Norske Talenter. Så jeg håper du følger med på fredag og at du stemmer på oss <3

Finalen er om 3 dager og jeg gleder meg til å møte alle finalistene!

Øving mot finalen er godt i gang

Finalen er på fredag! Jeg har øvd hver dag de siste 2 ukene. En finale i Norske Talenter er noe som skjer en gang i livet og jeg skal gi alt jeg har. I dag skal jeg på første øving nede på H3 Arena og jeg gleder meg. Man kan bli litt sprø av å øve alene for lenge. Man trenger publikum. Det er noe som skjer når noen ser på. De første gangene jeg opptrer med et nytt dikt så får jeg ofte blackout. Derfor må jeg få øvd foran folk før jeg tar diktet videre i en profesjonell setting. Det får jeg heldigvis gjort i dag.

De andre finalistene

Jeg har møtt Tuva, Vetle og selvsagt Mellow tidligere. Møtte også Bergen Shanty kor dagen etter de kom videre til finalen, men jeg er ganske sikker på at de trodde jeg var en del av crewet. De spurte meg om når de skulle få mat og ga meg søppel de ville jeg skulle kaste. Så det blir hyggelig å offisielt møte dem også. Ellers gleder jeg meg vilt til å møte resten av folket. Har jo bare sett de på TV, så blir spennende å bli bedre kjent med dem. Alt i alt tror jeg vi er en fin gjeng og at de neste dagene skal bli gøyale.

Marianne hjalp meg å ta litt bilder i går <3

Finaleuken

Det blir nok en veldig hektisk uke. Men det er sånn jeg trives. Hvis jeg får lov til å holde på med det jeg elsker, nemlig å opptre, så kan jeg takle mye stress. Selve showbiz livet er noe jeg liker. Lydsjekk, gjennomganger, generalprøver, altfor mye kaffe. ELSKER DET! Det å kunne være en del av noe som skaper noe, som gir noe til folk er spesielt. Nå er jeg også i den unike situasjonen at folk hjelper meg med å realisere en drøm. Jeg lever i drømmen min akkurat nå. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve.

I morgen så kommer jeg til å skrive om hva jeg skal gjøre i finalen. Jeg tar en enorm risk med det diktet jeg har valgt, muligens gir jeg fra meg sjansen på å vinne finalen i Norske Talenter. Så følg med her på bloggen <3

STEM STEM STEM

Nå er dagen her!

Jeg har vært her siden kl 09.00 i dag og dagen har gått i ett kjør. Det er utrolig hektisk, men også veldig spennende. Det å være her med alle de andre deltagerne er så fint. Det er mye følelser og nerver i rommet, men godt å vite at vi alle er her sammen. Vi skal alle igjennom det samme og støtter hverandre. Det er en flott gjeng jeg skal dele scenen med i kveld.

Dette innlegget blir ikke så langt, rett og slett fordi det er lite tid. Vi blir dratt i forskjellige retninger hele tiden. Det er lydprøver, gjennomganger, intervjuer, sminke, hår, bilder osv osv. Det er veldig gøy, jeg liker fart og spenning, men også overveldende. Nå skal vi øve på utstemning. Det er skummelt det. Men veldig greit. Det er godt å øve på tror jeg. I tidligere innlegg har jeg skrevet om hvor redd jeg er for å bli veldig lei meg og at det skal synes på tv. Så nå får jeg i hvert fall øvd på det.

Jeg håper virkelig at du stemmer på meg i kveld! Det hadde betydd så utrolig mye å komme videre til finalen. Jeg trenger din hjelp for å komme dit.

Du kan stemme fra kl 19.30 og her ser du de forskjellige måtene du kan stemme på!

Slik stemmer du:

www.tv2.no – 3 GRATIS stemmer

Send tallet 4 til 26700 (5kr)

TLF 829 49 206 (5kr)

Ville trekke meg fra Norske Talenter

 

Jeg er psykisk syk

Det har jeg vært i flere år. Grunnen til at jeg vil skrive om dette nå er fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste. På sosiale medier kan det virke som alle har det topp hele tiden. Men det er ofte ikke virkeligheten. Min Norske Talenter reise kan virke som en drøm fra utsiden, men det har den absolutt ikke hvert.

Det å slite psykisk tar på i en vanlig hverdag. Og det kan jo sies at jeg ikke lever en vanlig hverdag for tiden, for nå er det kun 8 dager igjen til semifinalen. Når jeg tenker tilbake på de siste 6 månedene, så er det et under at jeg har kommet så langt. Det hele startet med magesmerter. Jeg hadde slitt med vondt i magen, men ignorerte det. Jeg var i en hektisk jobb periode og hadde ikke tid til å tenke på det. Bare hold ut til desember sa jeg til meg selv. I desember har jeg fri, hold ut, bare hold ut. Men kroppen sa stopp.

Lagt inn på legevakten

Som dere kan se på det utrolig flatterende bilde over så ble jeg ganske dårlig. Magesmertene ble så sterke at jeg lå i fosterstilling og gråt. Det hele endte med at pappa måtte kjøre meg til legevakten. Der ble jeg liggende hele natten under observasjon. Jeg fikk medisiner og hadde sånn fint stativ med poser jeg måtte ta med meg når jeg skulle på do. Det var den lengste natten i mitt liv. De fant ikke ut av hva det var og dagen etter ble jeg sendt hjem. Fastlegen fant heller ikke ut av hva det var, men stress var et ord som gikk igjen. Stress og det faktum at jeg er psykisk syk, noe som jeg til stadighet blir påminnet om. Alt jeg ikke kan gjøre fordi det kan bli for mye.

Jeg fikk en kort kur mot syre i magen og en streng diett. Hvis det ble verre skulle jeg kontakte legen igjen. Ta det rolig sa de. De neste ukene bodde jeg hos mamma. Jeg slet med å bevege meg og klarte ikke gå tur med Hilda. Energinivået lå på bånn.

Stativet mitt med medisin og vann

Fikk nattmat hos legevakten

Første audition til Norske Talenter

1 uke etter legevakt besøket var det audition til Norske Talenter. Både jeg og mamma var usikker på om det var en god idé å stille. Jeg hadde jo fått beskjed om å ta det rolig og passe på at jeg ikke skulle bukke under for presset. Men jeg hadde så lyst til å delta, så jeg beit tenna sammen og kom meg til Telenor Arena. Det ble en lang dag. Etter å ha vært der siden tidlig på morgenen ble det endelig min tur. Jeg var nest siste person ut. Audition min kan du se under.

Kom nesten ikke videre i Norske Talenter

Det er litt synd at man ikke kan se tilbakemeldingene fra dommerne. Min første audition ble nemlig ikke vist på TV. For i tillegg til min skranglende fysiske helse, så ble min psykiske styrke satt på prøve. Bjarne Brøndbo likte meg ikke. Mildt sagt. Han sa at jeg virket falsk og at jeg tok på meg en rolle. Hele mitt mål var jo å være meg selv og å vise en bit av hva jeg har vært igjennom. At selv om man sliter psykisk, så kan man reise seg igjen, man kan være sterk. Så den traff meg skikkelig. Janne Formoe likte det heller ikke, men tok mer tak i det tekniske. Hun syns det gikk litt fort og var litt voldsomt. Jeg er vant til å ta til meg konstruktiv kritikk, men det Bjarne sa føltes ikke konstruktivt, det føltes som et personlig angrep. Venninnene mine sa at jeg måtte bare gi faen. For både Mia og Mona hadde gitt meg strålende tilbakemeldinger og stående applaus. Det var pga de at jeg kom videre, for i noen sekunder der var det på nippet til at jeg røk. Bjarne ga et klart nei.

 

Sofie Frost Headshot slampoesi
Bilde tatt av Sara Angelica Spilling

 

PTSD og lite energi

Jeg fikk diagnosen PTSD i 2016. Post Traumatic Stress Disorder, les mer om det her. De siste 8 årene har jeg også slitt med bulimi, depresjon og angst. PTSD gjør meg veldig sliten. Jeg er på konstant vakt og sliter med søvnen pga mareritt. I over to år var jeg forkjølet fordi kroppen min brukte all energi på å være på vakt. Med andre ord så er jeg redd hele tiden. Psykologen min kom frem til at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Det betyr at jeg har kun kapasitet til å jobbe halvparten så mye som et gjennomsnittsmenneske. Jeg får behandling og har heldigvis blitt mye bedre de siste 2 årene. Men fortsatt kan jeg ikke jobbe like mye som andre og jeg må være utrolig forsiktig med hva jeg bruker tiden min på. Det skal ikke så mye til før det blir for mye og det var det som skjedde november i fjor. Det ble altfor mye.

Ville trekke meg før dommerutvelgelsen

Etter å ha kjent på hvor vondt det gjorde å høre det Bjarne Brøndbo sa til meg, så lurte jeg på om jeg var sterk nok til å bli med videre. Jeg må passe på meg selv og det å eksponere seg for så mange mennesker er tøft. Jeg deler så utrolig mye av meg selv i poesien min. Alt jeg snakker om er hentet fra meg og mitt liv. Kommer jeg til å takle å bli dømt av det norske folk? Usikkerhetene mine har jo virkelig fått mulighet til å gro frem på ny og det uroer meg. Så jeg sa ifra til produksjonen og de kalte meg inn til møte. På møtet sa jeg rett ut at jeg var usikker på om jeg psykisk kunne takle presset. De var utrolig forståelsesfulle, tilbød meg en psykolog og mange varme ord. Etter en lang prat med de og med mine aller nærmest valgte jeg å fortsette. Med forbehold om at jeg heller kunne trekke meg senere, eller kanskje jeg ikke kom videre fra dommerutvelgelsen uansett.

Bilde av mine fantastiske venner som alltid støtter meg. Bilde tatt av Lene Vaagland. F.v Ingrid M Sæter, Andrea Wasrud, meg og Marianne Hatlenes Lie.
Slampoesi om det vonde

Men så kom jeg jo videre!  Det gjorde meg mye gladere enn jeg hadde forventet. Det å kunne stå på scenen med mamma i salen var virkelig en spesiell opplevelse. Nå er semifinalen min neste uke og jeg gleder meg til å fremføre diktet mitt foran så mange mennesker. Diktet handler jo om å trosse det vanskelige, om min psykiske helse og hvor viktig det er å ta mennesker som sliter seriøst. Etter alt jeg har vært igjennom det siste halvåret med Norske Talenter og helsa, så føles det veldig fint å få kunne snakke om akkurat det på semifinalen. Dagene opp mot dette skal jeg bruke på å fokusere på de gode tingene i livet mitt. Jeg skal ta det med ro og jobbe med å akseptere at det er greit å være psykisk syk. Håper du setter på TV 2 kl 19.30 fredag 27 april <3

Du kan se opptreden min fra dommerutvelgelsen her.