Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Les her om hvordan du kan få hjelp!

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset
Jeg er ikke en psykolog

Flere har skrevet til meg og bedt om råd og hjelp. Først må jeg takke for tilliten og åpenheten, det betyr utrolig mye for meg. Det å vite at jeg har nådd ut til så mange var alt jeg ønsket med diktet mitt i semifinalen i Norske Talenter. Jeg ønsket at folk skulle begynne å snakke om det vanskelige og be om hjelp. Derfor ville jeg skrive dette innlegget om hvordan du kan gjøre akkurat det. Hvordan du kan få den hjelpen du trenger og fortjener.

Jeg har nemlig ikke sjans til å skulle åpne en dialog med hver enkelt som har skrevet til meg, skulle så gjerne gjort det, for dere fortjener alle å bli hørt og sett. Men jeg har ikke kapasitet. I tillegg er det en veldig viktig ting å huske, jeg er ikke profesjonell. Jeg er et vanlig menneske akkurat som deg, uten en psykologutdannelse eller annet som gjør meg kvalifisert til å gi de riktige rådene. Derfor skal jeg fortelle her om hvordan du kan gå frem for å få den hjelpen du trenger fra noen som vet hva de driver med.

Du er verdt hjelp

Først er det viktig å akseptere at du er verdt hjelpen. For det er du uten tvil! Det finnes ingen som er forbi punktet for hjelp, det er aldri noe som heter for sent. Uansett hvor gammel du er eller hvor syk du føler deg, så er det noen der ute som kan hjelpe deg. Og tro meg når jeg sier at det er verdt det. Alt det harde arbeidet er verdt det. Det å kunne se det lille lysglimtet i fremtiden, det lyset som aldri var der før, det er en følelse som ikke engang kan beskrives. Vi kan alle komme dit og alle fortjener det! DU fortjener det!

Foto av Lene Vaagland

Fuck skammen

For det andre så kast fra deg skammen om at det er en svakhet å måtte trenge hjelp. Det å be om hjelp er det største tegnet på styrke. Det å kunne ta ansvar for sitt eget velvære er viktig og det er null skam i det. Terapi er ikke noe å være flau over, veldig mange går i terapi i løpet av livet sitt. Av ulike årsaker. Noen er veldig syke, andre ikke. Du er ikke en «gærning» om du trenger terapi for å få orden på tankene dine, du er faktisk normal og modig.

Det tok meg veldig lang tid før jeg klarte å bestille en time hos en terapeut. Jeg hadde fått et telefonnummer av rektor på skolen min, den lappen hadde jeg i lommeboken i 6mnd før jeg klarte å ta steget for å bestille en time. Men jeg klarte ikke ringe selv. Det satt altfor langt inne, så rektoren min ringte for meg og jeg er overlykkelig for at han gjorde det. Det satte i gang veien mot bedring.

Du trenger ikke være alene

Under er en liste over stegene du kan ta for å få hjelpen du trenger. Føler du på noe tidspunkt at du ikke kommer til å klare å gjøre det alene, så be en du stoler på om å hjelpe deg. Om det er en venn, foresatt, familiemedlem, lærer eller kollega spiller ingen rolle. Det må være noen du kan betro deg til. Og husk, de rundt deg er faktisk utrolig villig til å hjelpe deg. De vil at du skal ha det bra og vil hjelpe deg med glede.

Jeg tenker ofte at hvorfor skulle noen ville hjelpe meg, hvorfor er noen i det hele tatt glade i meg. Er man psykisk syk så har man ofte stygge tanker om seg selv. Det som har hjulpet meg er å tenke hvordan jeg ville reagert hvis en god venn av meg hadde spurt meg om hjelp. For hadde noen jeg er glad i gjort det, så ville jeg hjulpet vedkommende med glede! Alle mennesker liker å føle seg nyttige og viktig for andre. Du er ikke til bry om du ber noen om å ringe en psykolog for deg eller å bli med deg til fastlegen. Jeg får angstanfall hver gang jeg er hos gynekologen, så der har jeg drasset med meg mamma, storesøster og venninner. De stilte opp, holdt meg i hånden og støttet meg der jeg lå med beina til hver sin kant.

Sofie_Frost_slampoesi_operahusetFoto av Lene Vaagland

Liste med muligheter for hjelp
  1. Kontakt fastlegen din. Forklar hvordan du har det og be om henvisning til psykolog. Ventetiden varierer etter hvor akutt du trenger hjelp. Så hverken under eller overdriv, vær ærlig.
  2. Privat psykolog har ofte kortere ventetid, men er veldig dyrt. Et kjapt googlesøk med «privat psykolog og byen du bor i» burde hjelpe med å finne noen i nærheten av deg.
  3. Skole: går du på skole så kan du ta tak i en lærer du stoler på og be om hjelp. De skal kunne peke deg i riktig retning og bra tilbud som er under skolen din. Helsesøster og helsestasjonen er også der for deg. Stikk hodet innom og fortell hvordan du har det.
  4. AKUTT: hvis du føler at du er på nippet til å ta ditt eget liv så dra på legevakten med en gang! Du kan også ringe 113 eller Mental Helse på 116 123. Begge disse telefonene er døgnåpne og gratis.

Les mer om hvordan få hjelp her.

Foto av Lene Vaagland

Min reise kort oppsummert

Jeg håper dette er til hjelp for noen der ute. Selv så har jeg gått til en del forskjellige terapeuter før jeg fant ut hva som var best for meg. Da jeg var på mitt sykeste gikk jeg en gang i uken til Folloklinikken i et helt år. Nå har jeg vært uten terapi i 12mnd og skal i morgen starte på en ny runde hos en annen psykolog som er spesialist i akkurat mine typer traumer.

Det er en lang prosess og ofte lurer jeg på om jeg noengang kommer til å bli helt frisk. Men så tenker jeg tilbake på tiden da jeg ikke klarte kle på meg, ikke klarte sove, ikke klarte jobbe, ikke klarte å være alene til der jeg er i dag. Jeg er fortsatt syk, men jeg er mye bedre. Nå kan jeg se for meg en fremtid der jeg er 100% selvstendig. En hverdag der jeg har lært meg de verktøyene jeg må bruke for å holde meg så frisk som jeg kan bli. Traumene kommer alltid til å være der, men de har mindre og mindre tak på meg. Nå kan det faktisk gå hele dager uten at jeg blir påmint det vonde jeg har vært igjennom. FOR en seier det er!

 

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Be om hjelp!

 

 

Slampoesi VM starter i morgen, skulle sittet på et fly til Paris nå.

Verdensmesterskapet i slampoesi

I november i fjor konkurrerte jeg i NM i slampoesi som representant fra Oslo. Dette var midt i mellom Norske Talenter og innleggelsen hos legevakten. Jeg har fortsatt ikke skjønt hvordan jeg fikk til alt jeg gjorde da. Jeg hadde jobbet så hardt mot Oslo mesterskapet og var overlykkelig da jeg vant og fikk plass i NM. Under selve NM var jeg skikkelig syk. Det tok alle mine krefter å stå på scenen og fremføre diktene mine, men jeg ga absolutt alt. Å vinne betød alt for meg, jeg hadde jobbet lenge og hardt mot seier. For jeg ville til VM i Paris i mai! Og jeg vant!!

VM er alltid i Paris

Noe som i seg selv er litt rart. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, jeg var så glad for at jeg skulle reise til Frankrike for første gang. Fjorårets verdensmester er norsk og jeg skulle forsvare gullet. Tenk å få sjansen til å bli en verdensmester? Det er noe jeg aldri engang har turt å drømme om og nå hadde jeg faktisk en sjans. Jeg var sykt gira. Kommunikasjonen med den franske slampoesi organisasjonen var ikke helt enkel. Jeg antok det var språkbarrieren som gjorde det.

De var korte, frekke og veldig uorganiserte. Men jeg ville ikke dømme dem. Jeg har snakket engelsk siden jeg var bitteliten, bodd i England og snakker nå flytende engelsk og skriver det bedre enn norsk. Så jeg tok alt med en klype salt og sa det ville bli mye bedre når jeg kom meg dit. De ordnet jo alt, flybilletter, sted å bo og mat. Jeg informerte dem om at jeg var gluten allergiker, da skrev de tilbake at det kunne de ikke ta hensyn til og at jeg derfor måtte skaffe egen mat. Jeg syns det var litt rart, men høflig som jeg er så sa jeg ok til det. Jeg fikk tross alt konkurrere i Paris med muligheten for å bli verdensmester. I tillegg skulle jeg dele rom med en god venn av meg, nemlig den svenske representanten. Mai kunne ikke komme kjapt nok.

Sofie_Frost_slampoesi

Diskriminerer handikappede

Så ser jeg at den svenske representanten, Frej Haar, har lagt ut en e-post korrespondanse mellom seg og den franske slampoesi organisasjonen. Den er mildt sagt horribel. De har nemlig booket en 12 timer lang flyreise på hjemveien. Fra Paris til Gøteborg. Hen må vente på Riga flyplass i mange timer på nattestid, uten penger til mat eller et sted å sove. Frej skriver at hen har et handikap. Hen har kroniske smerter som gjør at hen ikke kan reise på den måten, for en sånn reise kommer til å lande hen på sykehus etterpå. Den franske organisasjonen svarer med å si at det skulle hen ha sagt til dem på forhånd. For da kunne de ha informert om at de ikke ville ha tatt hensyn til det uansett. Fordi de ikke hadde råd til å betale de 800kr mer det kostet for et direktefly, selv om Frej selv hadde kjøpt flyreisen til Paris. Jeg fikk dekket både tur og retur med direktefly.

Gikk offentlig

Frej er tøff. Hen tar null bullshit og valgte å gå ut offentlig med mail korrespondansen. Den franske organisasjonen klikka og bannlyste Frej fra å konkurrere. Den polske representanten var veldig aktiv i Facebook tråden og viste stor avsky til behandlingen av Frej. De diskriminerte en handikappet person uten tegn til anger eller refleksjon over egne handlinger. Den polske representanten fikk da tilsendt en mail om at hun også var blitt bannlyst.

Boikott

Det satt langt inne å skulle boikotte VM i Paris. Hele familien min hadde kjøpt flybilletter til Paris for å støtte meg. Jeg hadde gledet meg kjempe lenge og jobbet så hardt for å kvalifisere meg. Men jeg kunne ikke med god samvittighet stå på den scenen når jeg nå vet hvordan den franske slampoesi organisasjonen opererer. Jeg kan ikke støtte en organisasjon som diskriminerer handikappede. Den norske slampoesi organisasjonen SLAM!Kollektivet og den norske regjerende verdensmesteren sa seg enig i min beslutning om boikott.

Stygge historier begynte å komme frem

Etterhvert som dette spredde seg kom det frem flere stygge historier om han som driver den franske organisasjonen.  Historier om vold, trusler om vold, misogyni og transfobi. Jeg har nå null tvil på at jeg har tatt den riktige avgjørelse. Finland, Danmark og Tyskland boikotter også og vi kommer ikke til å sende en representant til VM igjen før vi vet med sikkerhet at de som arrangerer ikke driver med diskriminering.

Hell i uhell

Det fine med at jeg nå ikke sitter på et fly til Paris er at jeg kan fokusere 100% på finalen i Norske Talenter. Det hadde jo nesten ikke gått opp om jeg skulle vært en uke i Paris nå. Jeg nyter den norske våren, står opp mot diskriminering med mine fine nordiske venner og skal kicke ass i finalen til Norske Talenter!

 

Kjærligheten trumfer alltid hatet. Takk for at dere står med meg!

Kjærligheten

Etter innlegget mitt på fredag om hatmeldinger har jeg blitt helt overveldet av støtten. Les innlegget her. Den kjærligheten jeg har følt på de siste dagene har gjort en så enormt stor forskjell. Dere kan ikke en gang begripe. Jeg trodde jeg klarte å takle de stygge meldingene og ikke la de gå altfor hardt inn på meg, men nå ser jeg hvor mye de faktisk har påvirket meg. For jeg begynte å tvile på diktet jeg skal ta i finalen.

Usikkerheten grodde og jeg startet prosessen med å finne noe annet. Så kom dere på banen og endret ALT! Det å vite at jeg har så mange som støtter meg ga meg motet til å holde ved den originale opptreden min. Det er en grunn til at jeg vil ta det diktet og jeg skal ikke la haterne kue meg til å holde kjeft. I går var jeg på H3 Arena for å filme noen snutter til finalen og jeg kunne gå dit med hevet hode og mot i brystet.

Diktet i finalen handler om å velge kjærligheten fremfor hat

I går ble jeg spurt om hva diktet mitt til finalen handler om. Først syns jeg det var vanskelig å svare på, det handler om så mye og har flere lag. Det var ikke før jeg satt på toget hjem fra H3 Arena at det gikk opp for meg. Diktet handler om å velge kjærligheten over hatet. Det er essensen, kjærlighet. Alle tvil om dette blir feil dikt er nå hvisket ut. For er det noe jeg har lært i livet og som dere har minnet meg på de siste dagene, så er det akkurat det. Kjærlighet vinner ALLTID!

Kjærlighet er så sterkt og klarer man å fokusere på det, tenke mer med hjertet, heve deg over småting, se det store bildet, så er du på rett vei i livet. Jeg sier ikke at det er lett, for det kan være fryktelig vanskelig. Men det er verdt det i lengden. Nå gleder jeg meg til å dele diktet mitt med dere den 18 mai. Håper virkelig mange av dere ser på og stemmer.

Fikk møte Tuva og Vetle i går

Som sagt så var jeg på H3 Arena for å filme til finalen. Da var jeg så heldig å møte på Tuva og Vetle som også er i finalen. Ble ganske overrasket da jeg så at jeg var lavere enn begge to. Har bare sett de på TV og antok at jeg var mye høyere bare fordi jeg er mye eldre. Så feil kan man ta. På TV så får man bare et lite inntrykk av hvordan mennesker er som personer. Vi får ikke mye tid på å vise hvem vi er og vi har null kontroll over hvordan de klipper snuttene vi er med i. Klipping har veldig mye å si på hvordan man blir fremstilt på TV. Derfor møter jeg alle deltagerne med åpent sinn.

Etter å ha tilbragt en dag med disse to så kan jeg si at de er kick ass awesome. Ydmyke og fine folk. Det blir en fryd å tilbringe den neste tiden med dem. Det å være med på Norske Talenter er en rar greie. Man lever i en boble der man opplever mye nytt. Det ble mye prat om sosiale medier, hva folk klarer å lire fra seg og hvordan vi skal beskytte oss selv mot det. Det er godt å se at både Tuva og Vetle har flotte foreldre med seg. De støtter og styrer som bare det. De har enorme nettverk som hjelper de og det er veldig viktig.

Hatmeldingene tikker inn. «Jeg håper du mister stemmen din!»

Jeg håper du mister stemmen din

Skrev en mann i 40-årene til meg på e-post. Hatmeldingene tikker inn. Skikkelig kos. Jeg ble faktisk ganske satt ut. Det at noen har tatt seg tid til å finne informasjonen min bare for å skrive noe stygt til meg. Han har aktivt søkt meg opp bare for å spy ut dritt. Har han ikke noe bedre å bruke tiden sin på? Det burde finnes noe mer konstruktivt han kan bruke den energien sin på enn å hakke på et allerede sårbart menneske. Det eneste jeg har gjort er å fortelle min historie, hvordan det kan fornærme noen vet ikke jeg.

Sluttet å lese alle meldingene

Den første stygge meldingen jeg så var på innboksen til instagrammen min. Den traff meg som et lite knivstikk, jeg var rett og slett ikke forberedt. Hittil har jeg ikke fått tilsendt noen stygge meldinger, men nå har det endret seg. De som har tatt kontakt med meg tidligere har takket meg og delt sine egne historier. Noe jeg har satt utrolig stor pris på. Kommentarfeltet er jo en annen historie. De er offentlige og jeg kan selv velge om jeg vil lese de eller ikke. Etter NRK Debatt videoen min så tok jeg valget å ikke lese kommentarfeltet. Du kan se videoen her. Det var mange fine kommentarer, men også en god del jævlige kommentarer. Opptil flere ble kastet ut av kommentarfeltet av NRK sine moderatorer. Men de som faktisk tok seg tid til å skrive personlige meldinger til meg skrev utelukkende positive ting. Det føltes trygt og åpne messenger. Nå tørr jeg ikke. Jeg tørr ikke fordi jeg vil ikke utsette meg for det. Ikke enda. Derfor har jeg sluttet å gå igjennom meldingene jeg har fått tilsendt. Jeg gidder ikke å la de kjipe folka påvirke meg. Storesøsteren min har sagt hun kan gå igjennom alle meldingene mine og luke ut hatet.

Skal lese hatmeldingene til slutt

Søsteren min skal screenshotte de stygge meldingene og når jeg føler jeg er sterk nok skal jeg lese igjennom hver eneste en av dem. Jeg har nemlig bestemt meg for å skrive et dikt om de. For det de vil er jo at jeg skal holde kjeft. Budskapet er ganske klart når noen ønsker at jeg mister stemmen. Derfor har jeg tenkt å rope enda høyere. Lykke til å få meg til å holde kjeft. De ønsker at jeg skal være stille, men det de ikke vet er at det har jeg vært før og det er noe jeg ALDRI skal være igjen. Meldingene de sender motiverer meg bare enda mer til å snakke om det ingen andre snakker om. De er beviset på at det jeg gjør trengs. Jeg skal ikke la de knekke meg!

Kommer til å bli verre

Hat er baksiden av det jeg gjør. Stygge kommentarer og dritt kommer når man eksponerer seg slik jeg har valgt å gjøre gjennom Norske Talenter. Det vet jeg. Jeg tenkte at jeg ikke kom til å la det gå innpå meg, men det var lettere i teorien enn i virkeligheten. Yrket mitt har gjort at jeg har blitt kjent med flere unge kvinner i samfunnsdebatten og jeg har sett all dritten de må stå i. Det jeg opplever nå er bare en brøkdel av det de lever i. De motiverer meg til å holde ryggen rak. Hvis de kan takle det de får slengt i trynet, så skal faen meg jeg også takle dette. For dette er bare starten. Diktet jeg skal ta i finalen kommer til å starte en heftig debatt. Det er jeg sikker på. Jeg skyter meg selv sikkert litt i foten ved å ta det diktet, men det føles for viktig til å la vær. Hatmeldingene kommer nok til å tredobles, om ikke mer, etter opptreden min i finalen. Sånn får det bare bli. Jeg skal ikke la meg knebles av folk som gjemmer seg bak et tastatur.

  • Peace

Trening, rydding, godt for sjela

Fra nedtur til nøytral

Heldigvis er det verste fra gårsdagen over. Psyken føles mer stabil og jeg startet faktisk dagen med trening. Hver eneste psykolog og lege jeg har hatt har sagt at trening er den beste medisinen mot depresjon. Det stemmer nok det, men det er jævlig vanskelig å trene når man er nede. Når det å stå opp av sengen er en utfordring så ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg i tillegg skal komme meg ut for å løpe litt. Derfor fokuserer jeg på det lille. I dag jogget jeg dritsakte i 15min og jeg er superstolt. Jeg vet jo at å trene regelmessig er bra for meg, så det gjelder å tvinge seg ut så ofte det går. En vakker dag skal jeg tilbake til da trening var en naturlig og gøy del av hverdagen. Jeg er faktisk kvalifisert personlig trener, det er litt rart å tenke på nå som jeg er i dårligere form enn noen gang. Håp er det i hvert fall, jeg vet jo hvordan jeg skal komme meg tilbake i form. Utfordringen er bare det å faktisk få gjort det.

Terapihund og joggepartner

Det lå mange tanker bak det å skaffe seg hund. Jeg er vokst opp med hund og det var et stort savn da jeg flyttet hjemmefra. Men det var ikke før psyken virkelig gikk i tusen knas og jeg måtte flytte hjem igjen som 26-åring, at jeg bestemte meg for jeg måtte skaffe en hund. Psykologen min var helt enig. Det er noe med det å kunne rette fokus ut av en selv. Å ha noen å ta vare på og som er fullstendig avhengig av deg. Hilda får meg opp og ut hver morgen. I tillegg føler jeg meg aldri alene. Siden jeg fikk henne har jeg nesten ikke hatt mareritt. Det er faktisk litt sjukt å tenke på. Hun sover selvsagt i sengen min og hver gang jeg våkner opp og er redd så kjenner jeg at hun ligger der ved siden av meg. Det roer ned frykten og jeg klarer å sovne igjen.

Operert

Hilda var litt snurt da hun ikke fikk lov å bli med på joggings i dag tidlig. Hun ble nemlig operert for bare 1 mnd siden og må holde seg i ro. Hun får kun lov å gå tur 5 minutter av gangen. Hilda er en super aktiv hund, så hun sliter litt med restriksjonene sine. Forhåpentligvis blir hun helt frisk å fin om noen måneder og kan løpe fritt. I kveld skal hun på rehabiliteringstime, blir spennende å se hva de sier!

Ellers vil jeg bare skryte av at jeg faktisk har ryddet i dag, nesten alt jeg hadde tenkt til å rydde. Arbeidsplassen er i hvert fall klar til bruk. Nå skal det skrives! Finalen i Norske Talenter er jo søren meg om bare 2 uker!!!!

Nedturen kommer alltid som et slag i trynet etter en opptur.

Holdt av lørdagen til å være trist

Hele lørdagen etter semifinalen i Norske Talenter hadde jeg holdt av til å være trist. Lærdommen har vært at det trenger jeg. En hel dag på å være nede. Hver gang jeg opplever en stor opptur så faller jeg dagen etter. Det tok meg lang tid til å forstå hvorfor, mulig jeg enda ikke helt vet det egentlig. Det bare skjer systematisk. Jeg antar det har noe med at adrenalinet er skyhøyt i flere timer for så å falle helt. Det gjør noe med kroppen og hodet. Så jeg hadde holdt av dagen etter semifinalen til å være trist. Men jeg var ikke trist på lørdag. Sliten, veldig sliten, men ikke trist. Det var utrolig deilig å bare være tilfreds, det svarte hullet kom ikke. Jeg hadde litt energi til å jobbe mot teaterforestillingen jeg skulle spille mandag 30 april. Hele tiden gledet jeg meg til 1 mai. Da skulle jeg ta meg fri. Da skulle jeg slappe av før arbeidet mot finalen skulle starte 2 mai. Endelig slapp jeg nedturen og jeg kunne bare nyte fredagens seier og alt det spennende jeg har på agendaen fremover. Jeg turte å tenke tanken om at jeg kanskje er ferdig med nedturene mine.

Men så kom 1 mai og nedturen

Hilda er den eneste grunnen til at jeg klarte å stå opp i dag. Hun må ut på tur. Hadde det ikke vært for henne hadde jeg blitt liggende i sengen i hele dag. Jeg klarer nesten ikke skrive. Har ikke lyst til å gjøre noen ting, bare det å ta en dusj var vanskelig. I dag er dagen jeg har falt psykisk. Håpet om at nedturene var over ble knust. Hver nedtur gjør meg skikkelig sint. Jeg blir sint fordi jeg har ingen grunn til å være lei meg nå. Livet smiler for faen, men så sitter jeg her og er en mørk sky av et menneske. På fredag kapret jeg en plass i finalen til Norske Talenter, jeg fikk flest stemmer av alle og så mange flotte tilbakemeldinger. Nå sitter jeg her og er deprimert. Det er surrealistisk.

Det er lov å være nede

Hele tiden må jeg minne meg på at det er lov å være nede. Men det er vanskelig fordi jeg blir frustrert og sint på meg selv. Gjennom de siste årene har jeg lært litt av hvert for å takle disse stundene. De har tidligere kommet som lyn fra klar himmel, men etterhvert har jeg lært å bli kjent med mønstrene mine. Jeg vet at i dag varer kun i dag. Nedturen jeg er på nå kommer mest sannsynlig til å være over til i morgen. Det er en konsekvens av å ha opplevd noe så ekstremt som jeg gjorde på fredag, for det er ekstremt. Flere uker med oppbygd spenning, 14 timer på H3 Arena, første live sending der jeg forteller flere hundre tusen mennesker om mitt selvmordsforsøk, avstemming og plass i finalen. Det er ikke hverdagskost. Da er det ikke rart at psyken blir påvirket. Det jeg nå går igjennom er forventet og ikke minst OK! Det er OK å være nede i blant. Vi er ikke supermennesker, livet har opp og nedturer.

I dag skrives av og det er greit

Jeg har lært å akseptere disse dagene. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. I dag er en vanskeligere dag. Da er det viktig at jeg hører på kroppen og hodet. Planen var å rydde huset, vaske klær og komme i orden etter kaoset den siste uken, men den planen skal jeg drite i. For det jeg vil i dag er å gjøre INGENTING og det er akkurat det jeg skal gjøre. Dagen skrives av rett og slett. Det blir netflix for alle penga og det er faktisk greit. Jeg har ikke orket å ta noen bilder, så jeg skal spe på her med et lite utvalg jeg har fra før. Jeg håper dere lytter til kroppen når den sier i fra og at dere tillater dere å være nede av og til. Det er ikke alltid lett å kjempe imot, noen ganger må man faktisk akseptere at man er nede og at det er greit. For det er det.

Tusen takk for at dere sendte meg til finalen i Norske Talenter!

Tusen takk!

Det er helt vilt. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få en finaleplass i Norske Talenter. Ikke fordi jeg har lave tanker om meg selv, men fordi konkurransen var så stor. Alle deltagerne i semifinalen er så utrolig dyktige på det de gjør. Det gjør jo å vinne semifinalen en enda sterkere opplevelse når man får dele scenen med så mange flotte mennesker. Du kan se alle kveldens opptredener her. Ufattelig stas å få gå videre med Mellow, de har vært en av mine favoritter fra dag 1.

Her sammen med mitt flotte crew av gode venner.

Crewet

Jeg må få rette en stoooor takk til vennene mine som var med meg på scenen. Uten dem hadde opptreden ikke blitt som den ble. De har støttet meg hele veien og holdt nervene mine i sjakk. De er gledesspredere uten like og utrolig dyktige kvinner. Da jeg kom tilbake backstage etter å ha kommet videre sto de der klare med champagneflasken! Jeg er så heldig som har disse menneskene i livet mitt. Barbro, Andrea, Pia, Marianne, Tuva, May Ona og Guro, TUSEN TAKK <3

Takk for alle stemmene!

Tusen takk til alle som har stemt på meg, uten dere hadde jeg aldri klart det. Det betyr så utrolig mye å vite at jeg har dere i ryggen. Responsen fra publikum var helt vill, det å stå på scenen etter en sånn utlevering av meg selv er tøft. Da alle i salen reiste seg ble jeg nesten slått i bakken. Solveig kom som en reddende engel og ga meg støtte. Hun er et så varmt og godt menneske. Solveig har virkelig fått alle oss deltagerne til å føle oss verdifulle og sett. Det er en unik gave hun har. Det er virkelig nervepirrende å stå på den scenen, i hvert fall når det er første live sending. Da er det godt å ha Solveig der som tar vare på deg. Så må jeg også innrømme at det var veldig fint å se at Bjarne Brøndbo bli litt tårevåt. Vi hadde en røff start, men han kom bort til meg etterpå og snakket med meg om det og hvordan jeg har fått han til å endre oppfatningen sin av meg. Det var veldig fint å høre.

Overveldende respons

Det sekundet jeg gikk av scenen begynte mobilen min å plinge. Meldinger rant inn på messenger, instagram og på sms. Hittil har jeg registrert ca 200 meldinger til sammen og det fortsetter å tikke inn. Jeg har så vidt begynt å lese, men det kommer til å ta litt tid å komme seg igjennom alt sammen. Jeg sitter igjen med mye følelser fortsatt og trenger litt tid til å prosessere alt. I tillegg skal jeg spille teater på Black Box Teatret i Oslo på mandag, så jeg må faktisk jobbe i helgen. Hvis du vil se meg gjøre noe annet enn slampoesi så kan du lese mer om stykket her, det er fortsatt ledige billetter. Det er ikke alltid så lett å ha mange prosjekter gående på engang. Jeg øver veldig på å klare å fokusere på en ting av gangen. Stress kan så lett ta tak når man tenker på alt man skal gjøre samtidig. Da er det viktig å ta livet dag for dag. Det er det jeg skal gjøre nå. Det er deilig å skrive blogg, for da får jeg liksom orden oppe i hodet også. Det å få alt som surrer rundt i kroppen av følelser og tanker blir organisert og plassert et sted. Kaoset får mulighet til å lande og da kan jeg fortsette videre.

Får ikke svart alle

jeg vet allerede nå at jeg ikke får svart alle som har skrevet til meg. Derfor vil jeg benytte anledningen her til å si takk. Takk for at du har skrevet til meg. Takk for at du deler av deg selv til meg. Takk for at du gir meg håp og motivasjon til å fortsette. Det at du har tatt tiden til å skrive en melding til meg betyr utrolig mye. Jeg skal lese hver eneste melding jeg får og vil at du skal vite at du er hørt. Hvert eneste ord blir satt pris på. Jeg ser deg og jeg tror på deg. Sammen er vi sterkere. Å dele det vonde er noe av et viktigste vi gjør. Det hjelper oss selv, men også de rundt oss. For alle vil at de vi elsker skal ha det bra, så det beste du gjør er å si ifra når det er tungt. Det er veldig viktig for meg at du vet at jeg har lest det du har skrevet til meg. Jeg vil ikke at noen skal føle seg ignorert eller tro at jeg ikke bryr meg. For det gjør jeg. Jeg bryr meg enormt mye. Men jeg kjenner meg selv og vet at hvis jeg hadde startet å svare alle sammen hadde jeg blitt altfor overveldet. Alle fortjener et personlig svar og det blir dessverre for mye for meg. Det er viktig å kjenne sine begrensninger og her er en av mine. Jeg må passe på min psykiske helse og det krever mye å skulle svare alle ordentlig og riktig. Derfor håper jeg dere vil tilgi meg for at jeg skriver om det her. Vit at jeg setter utrolig stor pris på ordene deres <3

Her er opptreden min i semifinalen:

Hvis du føler at du trenger hjelp, så ta kontakt med Mental Helse sin hjelpetelefon på tlf 116 123

Tjenesten er gratis og de kan veilede deg og gi deg den hjelpen du trenger. Det er en styrke å be om hjelp og alle fortjener hjelp <3 

Hva blir neste steg?

Finalen er 18 mai og det er ikke lenge til. Jeg har allerede en plan på hva jeg ønsker å gjøre. Det er en ganske risky plan, men jeg har bestemt meg for å kjøre løpet fult ut. Jeg har hele tiden kjent på masse tvil på om det jeg gjør er bra nok og riktig for konkurransen. Det er vanskelig for meg å vite hva som skal treffe folk, så jeg har fokusert på hva jeg bryr meg om og hva det er viktig for meg å formidle. Jeg kan ikke tenke på hva som er mest salgbart eller populært, det er ikke meg rett og slett. Derfor skal jeg fortsette sånn i finalen. Foreløpig er det veldig hemmelig, men jeg håper jeg kan få avslørt litt etter hvert som vi nærmer oss finalen. Denne bloggen skal holdes i livet og jeg håper du vil følge meg i dagene frem mot selveste finalen i Norske Talenter!

Backstage

Her er noen bilder fra gårsdagen og backstage. Det var en veldig fin dag alt i alt. Mye nerver og fult kjør, men når man er omgitt av så fete folk så går det som en drøm!

Flotte May Ona som var med meg på scenen

Pia og Tuva, du kjenner kanskje igjen Tuva fra Unge Lovende?

Viktig med snæckzz

Arndis og jeg var på første audition sammen og jeg syns hun er så ufattelig dyktig <3

Marianne, Barbro og Andrea. Vi gikk på NSKI sammen og har kjent hverandre i mange år.

Må få tulle litt også

Det var utrolig hyggelig å få henge med Gøril og Arndis, de er to fantastiske kvinner!

Fikk hilse på robotdanserne til Glenn også!

Også har vi denne flotte gjengen, jeg kunne aldri blitt hypnotisert, syns det virker så utrolig skummelt. Geir er så flink og driver virkelig med noe helt spesielt!

Takk for reisen så langt og jeg håper du vil følge meg videre <3

 

 

STEM STEM STEM

Nå er dagen her!

Jeg har vært her siden kl 09.00 i dag og dagen har gått i ett kjør. Det er utrolig hektisk, men også veldig spennende. Det å være her med alle de andre deltagerne er så fint. Det er mye følelser og nerver i rommet, men godt å vite at vi alle er her sammen. Vi skal alle igjennom det samme og støtter hverandre. Det er en flott gjeng jeg skal dele scenen med i kveld.

Dette innlegget blir ikke så langt, rett og slett fordi det er lite tid. Vi blir dratt i forskjellige retninger hele tiden. Det er lydprøver, gjennomganger, intervjuer, sminke, hår, bilder osv osv. Det er veldig gøy, jeg liker fart og spenning, men også overveldende. Nå skal vi øve på utstemning. Det er skummelt det. Men veldig greit. Det er godt å øve på tror jeg. I tidligere innlegg har jeg skrevet om hvor redd jeg er for å bli veldig lei meg og at det skal synes på tv. Så nå får jeg i hvert fall øvd på det.

Jeg håper virkelig at du stemmer på meg i kveld! Det hadde betydd så utrolig mye å komme videre til finalen. Jeg trenger din hjelp for å komme dit.

Du kan stemme fra kl 19.30 og her ser du de forskjellige måtene du kan stemme på!

Slik stemmer du:

www.tv2.no – 3 GRATIS stemmer

Send tallet 4 til 26700 (5kr)

TLF 829 49 206 (5kr)

Semifinalen er i morgen og jeg er skikkelig spent!

Nå skjer det!

Det er helt uvirkelig at i morgen er dagen. Jeg sitter her hjemme med ufattelig mange følelser og sommerfuglene har virkelig tatt tak i magen. Det skjer, på ordentlig, nå skjer det. Herregud jeg skal opptre på Telenor Arena på en LIVE sending på TV2 i beste sendetid. Det er surrealistisk for å si det mildt. Det er så mange tanker som suser rundt i hodet mitt og jeg jobber veldig hardt med å være tilstede og ikke stresse. Det er vanskelig. Noe som hjelper meg mye er bloggen. Jeg trodde kanskje det å starte blogg i en så hektisk tid i livet mitt ville være en dårlig idé. Jeg er hele tiden redd for å ta på meg for mye. Hele tiden redd for å bli syk igjen. Lagt inn igjen. Men bloggen har vært en redning. Den har gitt meg utløp for alle tankene og usikkerhetene mine. Det har så vært så deilig å skrive. Jeg får utløp for mye ved å skrive slampoesi, men dette har hjulpet meg på en annen måte. Slampoesi krever en opptreden, men med bloggen kan jeg sitte hjemme i stua ikledd joggedressen og skrive. Det er digg det. Så takk til dere som leser hver dag og som skriver til meg. Det setter jeg utrolig stor pris på.

Bilde tatt av Lene Vaagland

Jeg står ikke alene på scenen i morgen

Lenge har jeg holdt hemmelig om hvordan min opptreden blir i morgen. Tema er det eneste jeg har snakket om. Endelig så kan jeg rope ut og si at jeg skal ha med meg 7 fete kvinner på scenen! Jeg gleder meg noe enormt til å kunne stå sammen med dem. Det var mye frem og tilbake med hvem jeg skulle ha med meg. Tanken først var et helt kor, etter mye att og fram med flere kor, mye koordinering og avtaler, så gikk det rett og slett i vasken. Alle jeg snakket med hadde så utrolig lyst til å stille opp og være med, men tidsmessig ble det vanskelig. Det er jo ikke alle kan ta seg fri i 13 timer på en fredag og som er ledig for øvinger flere ganger før det, i tillegg til jobb og skole. Da det viste seg at det ikke kom til å funke så kom vennene mine løpende! Jeg sa at jeg så gjerne ville ha folk med meg på scenen og de droppet alt de hadde i hendene for å støtte opp under meg. Det kaller jeg vennskap!

F.v. Barbro, Andrea, Pia, May Ona, Guro, Tuva og Marianne

Den beste gjengen

Alt arbeidet de har gjort og tiden de har gitt varmer hjertet mitt. Jeg ble så rørt da alle stilte opp og sa at de har ryggen min. Etter mye stress så endte jeg faktisk opp med den beste løsningen, gode venner. Det er en helt awesome gjeng med fete damer. Med tanke på det tunge temaet i diktet, så er det veldig fint å ha de stående sammen med meg på scenen. Jeg har alltid opptrådd alene med slampoesi, men for semifinalen ville jeg gjøre noe annerledes. Jeg vil vise at det er mange måter å gjøre det på og at jeg hele tiden kan utvikle meg. Det blir spennende å se hvordan publikum tar det i mot. Uansett så kommer i morgen til å bli litt av en dag. De 13 timene vil gå mye fortere i selskapet til vennene mine. Vi skal ha med oss masse snæckz, kort, alias, musikk og godt humør. Som dere sikkert kan se på bildene så er det en livlig gjeng. Vi skal ha det GØY!

Vanskelig å konkurrere med Slampoesi

Det er rart å være med i en så stor konkurranse. For å være helt ærlig så er jeg ikke noe glad i å konkurrere med slampoesi. Rett og slett fordi det er så personlig. Blir aldri vant med å skulle bli dømt på noe som er så nært meg. Det er jo meg. Min historie fortalt med mine ord. Så skal folk sitte hjemme i stua og bestemme om jeg er god nok til å komme videre til finalen eller ikke. Alle har så forskjellige meninger også. Flere mener at jeg ikke har noe i denne konkurransen å gjøre, har du ikke lest innlegget mitt om det så kan du gjøre det her. Heldigvis så er alle som jobber i Norske Talenter crewet flotte mennesker som vil alle deltagerne godt. De tar så godt vare på oss. Det siste de ønsker er at det skal være et program som driter ut folk og det er viktig for meg. Jeg får heller tenke at jeg kommer med noe unikt på scenen. Det er en form mange ikke kjenner til og jeg er faktisk den eneste som opptrer med slampoesi på Norske Talenter i år.

Vondt å se de minste bli lei seg

Som 28 åring så tåler jeg relativt mye, jeg har tykk hud (til tider) og vet at det kommer en dag i morgen. Men de yngste av oss som deltar har andre forutsetninger for å takle avslaget ved å ikke gå videre. Det var hjerteskjærende å se hvor lei seg de minste ble da de ikke kom videre fra dommerutvelgelsen. Jeg bare håper de skjønner hvor utrolig tøffe de er som i det hele tatt har meldt seg på! Det hadde ikke kommet på tale for meg da jeg var liten. Jeg hadde aldri turt. Jeg tørr nå og nå er jeg 28 år blitt. Men selv om jeg har alderen med meg, må jeg innrømme at det er skummelt som faen allikevel. Jeg er faktisk pissredd for morgendagen, men det nytter ikke å tenke for mye på det. Nå er det for sent. Det skjer og jeg kan ikke rømme fra det. Ikke at jeg vil rømme heller. Det har vært utrolig spennende å være med og jeg håper jo virkelig at jeg kan klare å karre meg til en finaleplass.

Tenk å komme til finalen da!

Det er en tanke jeg nesten ikke tørr tenke. Jeg er veldig redd for å bli skikkelig lei meg for å ikke gå videre, så jeg prøver å være innstilt på det. Det siste jeg vil er å bryte sammen på scenen i gråt, på LIVE TV! Uansett hvem det blir som kommer videre så har de fortjent det. Jeg er heldig som har kommet så langt som jeg har. Men det er et lite håp innerst inne. Å få opptre i finalen til Norske Talenter ville vært så stort. Vi har jo alle blitt spurt om hva vi vil gjøre hvis vi kommer videre. Crewet må allerede nå planlegge for alle oss i semifinalen selvom bare to går videre. Det er jo faktisk ikke lenge til selve finalen. Det jeg skal gjøre hvis jeg kommer videre er epic. Det må jeg bare få lov til å innrømme. Det er noe jeg aldri kan få til uten Norske Talenter og ressursene de har. Livet hadde vært komplett om jeg kunne fått til den opptreden jeg har i tankene. Så jeg krysser fingrene for at det norske folk stemmer meg videre. Jeg håper DU stemmer meg videre! Følg med på bloggen i morgen og på instagram. Lover å være aktiv på instastory =D

 

2 dager igjen og mamma er hjemme!

Veldig stressa

Det er jo ikke en hemmelighet akkurat at jeg er stressa. Nå er det bare 2 dager igjen til semifinalen til Norske Talenter. Siden vi må være på H3 Arenaen i 13 timer så har jeg måttet finne hundepass. Hilda er nyoperert, så hun kan ikke gå noe særlig og trenger ekstra mye kjærlighet. Det har vært vanskelig å finne en som kunne passe henne. Jeg har nemlig nettopp flyttet til Ski og jeg kjenner ingen her. Det er for langt og for stressende for Hilda å skulle reise inn til Oslo. Det at Hilda har vært dårlig har vært en ekstra påkjenning. Man blir jo så hinsides glad i disse dyra og Hilda betyr alt for meg. Jeg lar ikke hvem som helst passe henne.

Mamma kom hjem!

Så tro det eller ei, mamma fløy fra Bodø til Oslo i dag for å hjelpe meg! Da hun sa at hun skulle komme så begynte jeg nesten å gråte. Hele meg ble 10 kilo lettere. Hun bare skjønte at jeg trengte litt ekstra støtte denne uken. Jeg hadde ikke sagt noe eller bedt henne om noe. Men sånn er hun, hun bare vet. Mamma kjenner meg så godt. Vi har vært igjennom mye sammen og er veldig like. Det å ha henne her nå betyr så utrolig mye. Jeg har ikke likt å innrømme hvor mye denne prosessen har tatt på og hvor mye jeg trenger ekstra støtte. Jeg ser på meg selv som en selvstendig og sterk dame. Jeg liker ikke å be om hjelp. Da er det godt å ha folk rundt seg som tar tak. Mine nærmeste av venner og familie er sånn, de tar tak og sier at nå må jeg skjerpe meg. De minner meg på at det å be om hjelp og støtte er en styrke, ikke en svakhet. Det er godt å få en slik påminnelse i blant. Be om hjelp, det er det beste rådet jeg har å gi i livet. Be om hjelp når du trenger det og gi hjelp når du kan. Vi er alle her på denne kloden for å være tilstede for hverandre.

Det er tradisjon når man kommer til huset i Ski å ta en vandring i hagen. Så da mamma kom så måtte vi gå en tur slik at jeg kunne vise henne hva som har spiret og grodd i det siste. Det er utrolig deilig å ha hage rett ved skogen. Det er stille, frisk luft og fantastisk når man har hund. Bildene under er fra hagen.

Kamerasky

Mamma er litt kamerasky. Når du ser på dommerutvelgelses videoen så ser man at kameraet er rett oppe i trynet hennes. Det var sånn gjennom hele opptreden. Da jeg sto på scenen så kunne jeg ikke se henne, jeg så kun kamera. Det første jeg tenkte var: NEEEEI! Nå kommer mamma til å være skikkelig ukomfortabel! Det var veldig synd egentlig. Jeg forstår jo at kamerafolka ville fange opp reaksjonene hennes, men en liten advarsel hadde vært fint. Hun fikk nesten ikke sett meg opptre og sa at det var synd. Heldigvis så tok mamma det på strak arm. Og videoen der Mona Berntsen løper bort for å klemme henne er veldig fin.

Kvelden før kvelden før

I kveld skal mamma og jeg kose oss. Det er så deilig å ha noen å snakke med her ute i skauen. Det hjelper å få tankene bort på noe annet. For i morgen er det første dag med prøver. Da bærer det bort til H3 Arenaen på Fornebu for øving og tekniske prøver. Jeg gleder meg utrolig mye, endelig er det ordentlig i gang. Det blir godt å få stått litt på scenen, gå igjennom diktet og legge en plan for fredag. Jeg lover å ta masse bilder og skrive et innlegg om det i morgen. Men akkurat nå så skal jeg kose meg! Mamma har masse bilder fra Nord Norge jeg skal se på og vin skal drikkes. Vi snakkes i morgen folkens!