MedHum og jeg har laget en Spoken Word video, se den her!

Bilde tatt av Samnøy Foto

MedHum vil La Barn Være Barn

I sommer slapp MedHum en spoken word video der jeg fremfører diktet jeg skrev for dem. Diktet heter La Barn Være Barn. Målet med diktet og mine tanker bak det var å vise forskjellene barn rundt om i verden har. At våres liv kan være så annerledes som natt og dag. Eksemplene jeg brukte var fra min egen oppvekst i Norge og oppveksten til barn som i dag flykter fra krig. Det er mange barn i dag som har vokst opp under krig og ikke kjenner til en annen hverdag. MedHum jobber for å gi disse barna den hjelpen de trenger til å prosessere alt de har opplevd og forhåpentligvis kunne gjøre fremtiden deres lysere.

MedHums mål
Fra MedHum sin nettside:
Ved hjelp av midler fra MedHum, vil UNICEF, gjennom Makani-sentre, gi flere syriske barn og unge tilgang til psykososial støtte og grunnleggende helsetilbud. Dette arbeidet er helt avgjørende for psykisk utvikling og god varig helse for den oppvoksende generasjonen. Å sette fokus på mental helse er viktigere enn aldri før.

MedHum står for Medisinstudentenes Humanitære aksjon. Årets aksjon er #NoLostGeneration. Les mer om prosjektet og MedHum her.

Heldig som kan jobbe frivillig

Jeg er veldig heldig som av og til har mulighet til å jobbe frivillig. Som frilanser er det ikke ofte jeg får det til, økonomien må jo gå opp. Men når jeg virkelig har troen på et prosjekt og jeg vet alle andre involvert gir sitt ytterste, så er det godt å få bidra. Alle mennesker kan bidra til å gjøre livet til andre enklere, men alle har ikke mulighet til å gjøre like mye eller akkurat det samme. Nøkkelen er å finne en måte du kan bidra på som ikke utsletter deg selv eller påvirker en dårlig økonomi enda mer.

For meg har det blitt kunsten. Jeg kan bidra med mine styrker akkurat som en lege kan bidra med sin kunnskap. Vi er alle forskjellige og med helt forskjellig kapasitet. PTSD stjeler utrolig mye energi fra meg, så jeg kan ikke gi like mye som et menneske som ikke sliter med en sykdom. Dette har vært tøft for meg å akseptere, eller, jeg har vel ikke helt akseptert det enda. Det er en evig prosess.

Finn din måte å bidra på

Poenget mitt er at man ikke må bli sint på seg selv hvis man ikke får til alt man ønsker. Ikke få dårlig samvittighet hvis du ikke har mulighet til å reise ned til en flyktningleir for å bistå. Finn din måte å bidra på. Det kan være i lokalmiljøet ditt, du kan donere klær, du kan donere penger eller du kan skrive om det. Mitt råd er å finne en organsisasjon som du liker og er enig med, gå inn på nettsiden deres og se hva de foreslår at du kan gjøre.

Videoen er filmet og klippet av Tobias Myklebust Fjeldheim fra Fjernfilm.

Jeg håper virkelig dere liker videoen og at dere deler den videre <3

 

 

Brøt nesten sammen på scenen da jeg skulle fremføre dikt om #metoo

Jeg vant Nordisk Mesterskap i poesislam med dikt om #metoo

Jeg tenkte lenge på hvilke dikt jeg skulle velge til konkurransen. Man ønsker jo at det skal appellere til publikum, samtidig vil jeg ikke la meg styre av hva jeg tror andre vil like. Alle mine dikt er alvorlige og tar opp tunge temaer. Man vet aldri om publikum er klare for noe sånt eller ikke. Heldigvis så er slampoesi-folk vant med at dikt ofte har tøffe og politiske temaer. Under konkurransen derimot så var det flere poeter med veldig morsomme dikt og det slo skikkelig godt an. Etter første runde hadde de med morsomme dikt fått flest poeng og jeg innså slaget som tapt.

De som konkurrerte var:

Frej Haar - Sverige

Jón Magnús Arnarrsson - Island

Sara Hauge - Danmark

Juho Kuusi - Finland

Victor Von Hellens - Finland

Sofie Frost - Norge

Jón Magnús fra Island hadde kjempe fine og morsomme dikt

Det er sommer og folk vil kose seg og le. Det skjønner jeg kjempe godt. Derfor kom det som en stor overraskelse for meg da jeg kom ut av de to første rundene med høyest poengscore. De 2 med høyest poeng får en tredje runde og konkurrerer bare med hverandre. Poengene man har samlet opp i de to første rundene blir strøket og man starter på bar bakke igjen. Det var i denne runden jeg fremførte diktet mitt om min #metoo opplevelse. Det stod mellom meg og Victor fra den svensktalende delen av Finland.

Victor Von Hellens

Første i Norge til å snakke høyt om #metoo

Da saken om Harvey Weinstein traff hele verden fikk jeg en oppvekker. Flere ganger har jeg opplevd seksuell trakassering i filmbransjen, men aldri har jeg snakket høyt om det. Det har vært vonde opplevelser som jeg har gjort mitt beste med å børste av meg. «Sånn er det bare» har jeg lært. Som ung skuespillerinne i etableringsfasen har man null makt. Det å si ifra om seksuell trakassering fra en maktperson i bransjen er det samme som å si ifra seg muligheten til en karriere. Det er i hvert fall sånn det føles og har vært realiteten til mange.

Bilde tatt fra Nettavisen som skrev om min kronikk

Jeg var livredd for at #metoo ikke skulle nå Norge. At folk skulle anta det bare er en ting som skjer i USA, langt der borte der alle er litt smågale. Derfor beit jeg tenna sammen og skrev en kronikk. I kronikken skriver jeg om mine møter med seksuell trakassering, med fult navn og bilde av meg. Jeg ønsket ikke være anonym fordi jeg ville gi et ansikt til leserne. Jeg valgte derimot å holde gjerningspersonene anonyme fordi jeg var i en anmeldelses prosess. Det kom som et sjokk at Aftenposten ville trykke teksten min med det samme, det ble den mest leste teksten den uken. Du kan lese den her.

#metoo diktet ble født ut av ren sinne

Da kronikken kom ut havnet jeg i et lite mediehysteri. I hvert fall så føltes det sånn for meg. Jeg er ikke vant med å bli ringt ned av aviser og TV program. Jeg var på God Morgen Norge, Nyhetskanalen og radio. Mye annet sa jeg også nei til. For midt oppi alt dette gikk jeg jo igjennom en anmeldelses prosess. Det er noe av det tyngste jeg har vært med på. Jeg er et offer for voldtekt og overgrep og tenkte at å anmelde seksuell trakassering ikke skulle være så vanskelig. Jeg har vært igjennom helvete og så på dette som en bagatell i forhold. Bagatell er kanskje det siste ordet man kan bruke om dette.

Bilde fra God Morgen Norge med fantastiske June Holm.

Anmeldte til politiet

Det var i møte med politet at jeg oppdaget hvor flink jeg er til å fortrenge og trykke ned følelser. De to sakene jeg anmeldte hadde jeg egentlig aldri delt med noen. Jeg hadde begravd de. Så da jeg skulle begynne å fortelle om de brast jeg ut i gråt. Jeg kjente på en skam jeg trodde jeg hadde blitt kvitt for alltid, jeg følte meg utrolig liten og jeg ble rasende.

Jeg ble rasende av at det finnes folk der ute som vandrer rundt og tror at dette er ok oppførsel. Jeg ble rasende av at jeg skal måtte gå igjennom dette IGJEN! Når skal jeg få lov til å legge alle traumene mine bak meg, komme meg videre og leve livet? Så jeg satte meg ned for å skrive. Ut av dette sinnet kom diktet mitt om #metoo. Dette diktet vant jeg finalen i Nordisk Mesterskap i Slampoesi med.

Det var en helt spesiell opplevelse å få opptre med det diktet i Sverige. De har vært instrumentale i hvor langt #metoo bevegelsen har kommet i Norge. Søsterskapet vi har mellom landene våre er sterkt. Vi støtter hverandre og bygger hverandre opp. Jeg hadde lyst til å dele #metoo diktet mitt med dem og takke dem for alt de har fått til.

Brøt nesten sammen på scenen

Jeg opptrådte med #metoo diktet på flere eventer under kvinneuka i mars. Det gjør alltid litt vondt å si det, men jeg kommer meg ganske godt igjennom det. I Sverige derimot trodde jeg at jeg skulle falle sammen på scenen. Halvveis gjennom diktet ble jeg så tatt av følelser at jeg mistet stemmen til tårer. Jeg måtte stoppe opp for å samle meg for jeg kjente at stemmen ble heftig gråtkvalt. Men jeg klarte ikke å stoppe tårene, så jeg aksepterte dem og kjempet meg videre gjennom diktet. Jeg ga hele meg og følte på en seiersfølelse bare av at jeg klarte å gjennomføre. Støtten fra det svenske publikumet var enorm. Jeg kunne føle kjærligheten treffe meg, at jeg var en del av noe større. At jeg ikke er alene.

Bildet tatt av Peter Dyreborg

Etter opptreden ble det tid for poeng, jeg turte ikke se rundt i salen hva som ble gitt. Jeg fokuserte på at jeg var stolt av meg selv, uansett hvordan det skulle gå. Da de ropte opp mitt navn som vinneren av det Nordiske Mesterskapet ble jeg helt lamslått. Jeg er det fortsatt tror jeg. For jeg har enda ikke helt klart å komme meg. Men deilig var det og dette skal jeg leve på lenge <3

 

 

 

 

Neste sted jeg opptrer er i Sverige under Nordisk Mesterskap i slampoesi!

Veien videre

Hva er neste steg? Mange spør hva jeg skal gjøre nå som Norske Talenter er ferdig. Heldig som jeg er så har jeg hatt det linet opp siden november i fjor. Da vant jeg nemlig  Norgesmesterskapet i slampoesi. Derfor skal jeg reise til Sverige på fredag og konkurrere i Nordisk Mesterskap i slampoesi. Der møter jeg den svenske, danske, finske og islandske mesteren. Vi skal konkurrere om å være best i slampoesi i hele norden.

Gleder meg masse til neste utfordring

I fjor ble Nordisk Mesterskap holdt i Lillehammer, arrangert av foreningen Les!. Vinneren ble Evelyn Rasmussen Osazuwa fra Norge. Hun vant også verdensmesterskapet i Paris. Samme mesterskap som jeg i år valgte å boikotte, med full støtte fra Evelyn og SLAM!kollektivet. Det kan du lese mer om her.

I år holdes den av Reginateatern i Uppsala. Jeg var så heldig at jeg fikk opptre på Uppsala Internasjonale Poesifestivalen der i fjor. Så nå vet jeg akkurat hva jeg går til og jeg gleder meg masse! Uppsala er en utrolig hyggelig by, Reginateatern er super koselig og alle folka der er herlige vesener. Det blir som en liten ferie der jeg får opptre blant venner, henge med fete folk og høre nordens beste poeter in action.

Litt ferdig med konkurranser

Jeg kjenner at fokuset til helgen ikke ligger på å vinne, men å kose meg. Etter den siste tiden har jeg kjent på hvor lite en tittel betyr for meg. Det som betyr noe er opptreden. Det er jo det jeg elsker. Å stå på en scene og dele det jeg mener er viktig. Å bruke ord på å formidle et budskap, sette i gang samtaler og debatter. Jeg kommer selvfølgelig til å gi mitt ytterste, jeg representerer ikke bare meg selv her, jeg representerer Norge og jeg forsvarer et gull. Men om jeg ikke vinner så vet jeg at de andre er verdige vinnere og at jeg har gitt alt. Jeg blir ikke lei meg.

Livet fremover

Først nå så er det Sverige. Neste uke blir det Norsk Litteraturfestival i Lillehammer før det bærer videre til Larvik Poesifestival, så blir det PRIDE! Det er hektiske tider i møte og jeg har utsatt mye arbeid under Norske Talenter innspurten. Kjenner at en ferie hadde vært på sin plass, men i stedet skal jeg være flink på å ta små ferier innimellom alt arbeidet. En oppdatert liste med tid, sted og dato for opptredener kommer.

Foto tatt av Martin Phillip Fjellanger

Jeg har sovet 12 timer hver natt siden finalen. Kroppen er generelt utladet, men føles ellers frisk og fin. Mye energi skal samles opp igjen, men jeg har troa på at det skal gå bra. Nå har jeg såpass mye jobb fremover at jeg kan ta meg fri i hele juli. Det var drømmen og nå ser det ut som det kan bli virkelighet. Det er jo faren ved å jobbe frilans. Man vet aldri når man kan ta seg ferie fordi økonomien er så uforutsigbar. Det gjelder å lære seg noen knep til hvordan man ikke skal bli utbrent. Jeg lærer sakte, men sikkert.

Har du noen ønsker om hva jeg skal skrive om? Noen spørsmål du gjerne vil at jeg skal svare på? Da kan du enten kommentere under eller sende meg en melding her. Så skal jeg svare i et innlegg på bloggen =)

Nyt solen folkens <3

 

 

Tusen takk for alle flotte ord, støtte og kjærlighet den siste tiden!

Endelig fått bekreftet at jeg er synsk

Første Norske Talenter sending på TV satt jeg og mamma hjemme i stua og så på. Tuva kom på scenen og tok alle med storm. Jeg måtte tørke en tåre for jeg ble umiddelbart glad i henne. Hun leverte en nydelig audition og viste sitt vinnende vesen for hele Norge. Jeg sa til mamma «faen, hun der kommer til å vinne hele greia». Etter å ha hatt æren av å bli litt kjent med henne, se hennes reise gjennom Norske Talenter og blitt lært opp i blant annet airdrop på mobilen, så kan jeg si av hele mitt hjerte: GRATULERER så utrolig mye med en velfortjent seier!

Godhjertet Konkurranse

Jeg har aldri vært med i en så godhjertet konkurranse før. Støtten og kjærligheten alle deltagerne og crewet har hatt for hverandre i den siste perioden har vært til å ta og føle på. Alle har ønsket hverandre det beste og alle har unt hverandre seieren. «Vi er alle vinnere» har aldri vært mer riktig enn her. Jeg er så lykkelig over å ha møtt så mange flotte og talentfulle mennesker og jeg håper virkelig våre veier vil krysses i fremtiden. Må poste dette bildet igjen, for jeg elsker det!

Følg Tuva på Facebook her og Mellow på Facebook her og Instagram her!

Følg Ian på instagram her!

Jeg turte

Tvil har vært en stor del av min Norske Talenter reise. Jevnt over har jeg vært redd for om jeg er for mye, sier for mye, er for ærlig, for voldsom, at jeg ikke burde ha vært med i konkurransen. Men til tross for det har jeg klart å gjøre det jeg ville. Jeg har klart å si det jeg ville si på måten jeg ville si det. For meg er det en stor seier. Mye av det er til takke for den enorme responsen og støtten jeg har fått av dere. Tusen takk for at dere har gjort at jeg har turt. Det å vite at jeg har så utrolig mye kjærlighet som backer meg har gjort en enormt stor forskjell.

Så må jeg selvfølgelig rette en STOR takk til Det Norske Jentekor som var med meg i finalen. For en nydelig gjeng med talentfulle jenter. Uten dere hadde finale-nummeret mitt aldri blitt det det ble. Tusen takk for at dere gjorde drømmen min til virkelighet!

Tusen takk for alle flotte ord

Responsen siden finalen har vært så flott. Jeg føler meg virkelig som en vinner og at jeg har fått til det jeg ønsket i denne konkurransen. Så mange flotte ord har blitt skrevet til meg og jeg er evig takknemlig for hver eneste stavelse. Jeg har til og med fått flere dikt skrevet til meg, det syns jeg er så utrolig fint. Jeg fikk lov å dele et av de på bloggen min. Tusen takk til Kourosh Mo for dette rørende diktet <3

Kjære Sofie Frost
I kveld besteg du Norges høyeste fjell
Der dine ord blir et evig monument
Mot hatet
For kjærligheten
For samhold
Og felleskap
Aksept og respekt
Ikveld tok du hjem i våre hjerter
Brennmerket av sår
Det såret som sender samme sjokkbølge så synkront 
Som om alles hjerter var bare ett
Norges hjerte som ble skåret i fillebiter 
Da terroren som verst rammet oss
Du er vinneren
Ikke av 500000 fattige kroner
Men av millioner av hjerter
Som vil stå sammen med deg
For kjærlighet, samhold og felleskap
Aksept og respekt
Og stå oppreist imot
Hatet som prøver å slå rot blant oss 
Gratulerer så mye med seieren 
Veien videre

Jeg har vokst mye på denne reisen. Jeg har fått tykkere hud, jeg har blitt tøffere og jeg stoler mer på meg selv og mine instinkter. Ikke minst har jeg vokst som artist. Dette er ikke slutten for meg, dette er bare starten. Jeg har visst siden jeg var liten at jeg skulle stå på en scene. Det er ingenting annet jeg heller vil og jeg kommer til å jobbe ræva av meg for å kunne gjøre det resten av livet. Reisen er ikke slutt, jeg har allerede fått flere jobbtilbud og i tillegg jobber jeg med flere andre selvstendige prosjekter. Jeg kommer til å legge ut en liste over mine fremtidige opptredener med tid, sted og dato når den er helt bekreftet. Så da kan du sjekke når jeg er i nærheten av deg neste gang. Så følg med folkens!

Det Norske Jentekor skal bli med meg i Norske Talenter Finalen!

Drømmen

Endelig kan jeg si det høyt, drømmen kom i oppfyllelse! Det Norske Jentekor sa ja til å bli med meg på scenen nå på fredag. Sammen skal vi kombinere musikk og slampoesi. Det har vært drømmen lenge, men aldri har jeg hatt muligheten til å realisere den før nå.

I går var første gang jeg fikk møte alle som skal være med meg på scenen. Det er en utrolig flott gjeng jeg får lov til å jobbe med. I løpet av gårsdagen måtte jeg flere ganger klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte. Så uvirkelig føltes det.

Ventet i flere år

Opptreden min i finalen er noe jeg har tenkt på i flere år. Jeg skrev diktet for 2 år siden, det er et av mine aller første dikt. Originalt skrev jeg det på engelsk, men har oversatt og forkortet det til finalen. Vi har en tidsbegrensning på scenen og diktet var 1 minutt for langt. Jeg er veldig fornøyd med oversettelsen. Jeg trodde det kom til å bli vanskelig å oversette det, men heldigvis gikk det veldig fint. Det er et vondt dikt med et heftig tema.

Jeg har skrevet tidligere om mine tvil på å ta akkurat dette diktet. Det er en risk. Jeg kan få mye hat. Men jeg vet jeg står på den riktige siden og jeg mener dette diktet er viktig. Det hjelper ekstra når jeg vet at Det Norske Jentekor og hele Norske Talenter støtter budskapet i diktet.

Godt å komme i gang

Jeg har vært så stressa over alt det uvisse. Tankene har rast rundt i hodet. Kommer koret til å kunne bli med? Kommer det til å funke? Kanskje det bare funker i hodet mitt, men når det kommer på scenen så går alt skeis? Jeg har aldri jobbet med musikk til slampoesi før, det har vært drømmen, men jeg har aldri fått prøvd det ut. Derfor var jeg også veldig redd for hvordan det skulle fungere i praksis.

Derfor var det så godt å få testet det ut i går. Det å oppleve at opptreden man har kvernet på i hodet over så lang tid ta form på en scenen er virkelig spesielt. Fra idé til handling. Alle tvil jeg hadde liggende i meg forsvant. Endelig kan jeg fokusere fult og helt på å gi den beste opptreden jeg noengang har gjort. Det Norske Jentekor og jeg skal gjøre noe som aldri har blitt gjort før i Norske Talenter. Så jeg håper du følger med på fredag og at du stemmer på oss <3

Finalen er om 3 dager og jeg gleder meg til å møte alle finalistene!

Øving mot finalen er godt i gang

Finalen er på fredag! Jeg har øvd hver dag de siste 2 ukene. En finale i Norske Talenter er noe som skjer en gang i livet og jeg skal gi alt jeg har. I dag skal jeg på første øving nede på H3 Arena og jeg gleder meg. Man kan bli litt sprø av å øve alene for lenge. Man trenger publikum. Det er noe som skjer når noen ser på. De første gangene jeg opptrer med et nytt dikt så får jeg ofte blackout. Derfor må jeg få øvd foran folk før jeg tar diktet videre i en profesjonell setting. Det får jeg heldigvis gjort i dag.

De andre finalistene

Jeg har møtt Tuva, Vetle og selvsagt Mellow tidligere. Møtte også Bergen Shanty kor dagen etter de kom videre til finalen, men jeg er ganske sikker på at de trodde jeg var en del av crewet. De spurte meg om når de skulle få mat og ga meg søppel de ville jeg skulle kaste. Så det blir hyggelig å offisielt møte dem også. Ellers gleder jeg meg vilt til å møte resten av folket. Har jo bare sett de på TV, så blir spennende å bli bedre kjent med dem. Alt i alt tror jeg vi er en fin gjeng og at de neste dagene skal bli gøyale.

Marianne hjalp meg å ta litt bilder i går <3

Finaleuken

Det blir nok en veldig hektisk uke. Men det er sånn jeg trives. Hvis jeg får lov til å holde på med det jeg elsker, nemlig å opptre, så kan jeg takle mye stress. Selve showbiz livet er noe jeg liker. Lydsjekk, gjennomganger, generalprøver, altfor mye kaffe. ELSKER DET! Det å kunne være en del av noe som skaper noe, som gir noe til folk er spesielt. Nå er jeg også i den unike situasjonen at folk hjelper meg med å realisere en drøm. Jeg lever i drømmen min akkurat nå. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få oppleve.

I morgen så kommer jeg til å skrive om hva jeg skal gjøre i finalen. Jeg tar en enorm risk med det diktet jeg har valgt, muligens gir jeg fra meg sjansen på å vinne finalen i Norske Talenter. Så følg med her på bloggen <3

Jeg har lagd en koseplan for å ikke la presset knekke meg!

Husk å slapp av så ofte du kan

Kos! Det er fokuset mitt fremover. Kose meg, slappe av og chille så mye jeg kan. Det er lett å glemme i disse høyhastighetstider. I hvert fall for meg nå som finalen nærmer seg med stormskritt. Det er kun 8 dager igjen og jeg er skikkelig nervøs allerede. Jeg kjenner på et enormt press, hovedsakelig det jeg legger på meg selv. Derfor har jeg bestemt meg for å ta så mange pauser jeg kan og nyte det fine været. Vi bor jo tross alt i Norge, hvem vet hvor lenge solen holder.

Besøk fra Island

Bestevenninnen min bor i Island for tiden. Derfor var det utrolig hyggelig å få en snarvisit fra henne i helgen som var. Da fikk jeg snakket ut om alle bekymringer og tanker jeg har hatt i det siste. Det er utrolig mye som surrer rundt i hodet mitt for tiden. Norske Talenter er en rar greie som stjeler alt av tankekraften min. Jeg drømmer om det og kan våkne opp av at jeg øver på diktet mitt i søvne. Det er faktisk ganske slitsomt. Så da Sunna tok turen fikk jeg ventilert og så ble det chill og kos. Det er viktig å ta pauser og noen ganger må man ha folk rundt seg som tvinger deg til å gjøre det.

Instagram pose eller hva det nå heter

Jeg prøvde meg på sånne bikini poser som jeg ser andre flotter seg meg på insta og ellers i bloggverden. Det viste seg ganske vanskelig. Har hørt det finnes måter å stå med beina og vri på kroppen som skal gi deg den «perfekte kroppen». Eller Kardashian kropp er det vel. Stor rumpa og smal midje. Nå som jeg driver med blogg så tenkte jeg at dette må jeg jo lære meg, men fant fort ut at det gidder jeg ikke.

Det hjelper vel kanskje heller ikke at jeg bruker farmor sin gamle badedrakt. Sexy er vel ikke første ord man tenker på da. Men jeg digger den, så da bruker jeg den. Det viktigste er jo å være seg selv og jeg er faktisk ganske tullete og veldig lite fancy. Så blir nok ikke så mye Kardashian pose greier på meg. Det er nok av andre som gjør det, så da kan jeg gjøre min greie i stedet. Men jeg må jo dele mine hederlige forsøk med dere.

Spis is, vær deg selv, nyt sola og kos deg

Nå er det langhelg for de som har en jobb som tillater det. For meg så blir det jobbing mot finalen. Det er bare en gang i livet man får stå i en finale i Norske Talenter, så da skal jeg virkelig gi mitt aller beste. Men heldigvis så kan jeg jobbe hjemmefra og bestemmer min egen timeplan. Så her skal sommerværet nytes i det fulle uansett. Derfor har jeg lagd en koseplan som jeg skal følge de neste dagene. Det kan være vanskelig å ikke la presset ta overhånd. Så da må det en liten plan til. Gjerne kommenter med ting du skal kose deg med de neste dagene!

KOSEPLAN

  1. Sykle ned til Ski sentrum og hamstre solo is jeg kan ha i fryseren
  2. Spise MASSE bær og kjøp ekstra blåbær til Hilda
  3. Øve på diktet i skogen
  4. Lage digge middager
  5. Sette av tid til å trene
  6. Kose med Hilda
  7. Lukte på blomstene i hagen
  8. Ta boblebad på en kjølig kveld
  9. Ha venner over på middag
  10. Sove til jeg våkner
  11. Ikke bli sint på meg selv om ingenting går etter planen

Slampoesi VM starter i morgen, skulle sittet på et fly til Paris nå.

Verdensmesterskapet i slampoesi

I november i fjor konkurrerte jeg i NM i slampoesi som representant fra Oslo. Dette var midt i mellom Norske Talenter og innleggelsen hos legevakten. Jeg har fortsatt ikke skjønt hvordan jeg fikk til alt jeg gjorde da. Jeg hadde jobbet så hardt mot Oslo mesterskapet og var overlykkelig da jeg vant og fikk plass i NM. Under selve NM var jeg skikkelig syk. Det tok alle mine krefter å stå på scenen og fremføre diktene mine, men jeg ga absolutt alt. Å vinne betød alt for meg, jeg hadde jobbet lenge og hardt mot seier. For jeg ville til VM i Paris i mai! Og jeg vant!!

VM er alltid i Paris

Noe som i seg selv er litt rart. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, jeg var så glad for at jeg skulle reise til Frankrike for første gang. Fjorårets verdensmester er norsk og jeg skulle forsvare gullet. Tenk å få sjansen til å bli en verdensmester? Det er noe jeg aldri engang har turt å drømme om og nå hadde jeg faktisk en sjans. Jeg var sykt gira. Kommunikasjonen med den franske slampoesi organisasjonen var ikke helt enkel. Jeg antok det var språkbarrieren som gjorde det.

De var korte, frekke og veldig uorganiserte. Men jeg ville ikke dømme dem. Jeg har snakket engelsk siden jeg var bitteliten, bodd i England og snakker nå flytende engelsk og skriver det bedre enn norsk. Så jeg tok alt med en klype salt og sa det ville bli mye bedre når jeg kom meg dit. De ordnet jo alt, flybilletter, sted å bo og mat. Jeg informerte dem om at jeg var gluten allergiker, da skrev de tilbake at det kunne de ikke ta hensyn til og at jeg derfor måtte skaffe egen mat. Jeg syns det var litt rart, men høflig som jeg er så sa jeg ok til det. Jeg fikk tross alt konkurrere i Paris med muligheten for å bli verdensmester. I tillegg skulle jeg dele rom med en god venn av meg, nemlig den svenske representanten. Mai kunne ikke komme kjapt nok.

Sofie_Frost_slampoesi

Diskriminerer handikappede

Så ser jeg at den svenske representanten, Frej Haar, har lagt ut en e-post korrespondanse mellom seg og den franske slampoesi organisasjonen. Den er mildt sagt horribel. De har nemlig booket en 12 timer lang flyreise på hjemveien. Fra Paris til Gøteborg. Hen må vente på Riga flyplass i mange timer på nattestid, uten penger til mat eller et sted å sove. Frej skriver at hen har et handikap. Hen har kroniske smerter som gjør at hen ikke kan reise på den måten, for en sånn reise kommer til å lande hen på sykehus etterpå. Den franske organisasjonen svarer med å si at det skulle hen ha sagt til dem på forhånd. For da kunne de ha informert om at de ikke ville ha tatt hensyn til det uansett. Fordi de ikke hadde råd til å betale de 800kr mer det kostet for et direktefly, selv om Frej selv hadde kjøpt flyreisen til Paris. Jeg fikk dekket både tur og retur med direktefly.

Gikk offentlig

Frej er tøff. Hen tar null bullshit og valgte å gå ut offentlig med mail korrespondansen. Den franske organisasjonen klikka og bannlyste Frej fra å konkurrere. Den polske representanten var veldig aktiv i Facebook tråden og viste stor avsky til behandlingen av Frej. De diskriminerte en handikappet person uten tegn til anger eller refleksjon over egne handlinger. Den polske representanten fikk da tilsendt en mail om at hun også var blitt bannlyst.

Boikott

Det satt langt inne å skulle boikotte VM i Paris. Hele familien min hadde kjøpt flybilletter til Paris for å støtte meg. Jeg hadde gledet meg kjempe lenge og jobbet så hardt for å kvalifisere meg. Men jeg kunne ikke med god samvittighet stå på den scenen når jeg nå vet hvordan den franske slampoesi organisasjonen opererer. Jeg kan ikke støtte en organisasjon som diskriminerer handikappede. Den norske slampoesi organisasjonen SLAM!Kollektivet og den norske regjerende verdensmesteren sa seg enig i min beslutning om boikott.

Stygge historier begynte å komme frem

Etterhvert som dette spredde seg kom det frem flere stygge historier om han som driver den franske organisasjonen.  Historier om vold, trusler om vold, misogyni og transfobi. Jeg har nå null tvil på at jeg har tatt den riktige avgjørelse. Finland, Danmark og Tyskland boikotter også og vi kommer ikke til å sende en representant til VM igjen før vi vet med sikkerhet at de som arrangerer ikke driver med diskriminering.

Hell i uhell

Det fine med at jeg nå ikke sitter på et fly til Paris er at jeg kan fokusere 100% på finalen i Norske Talenter. Det hadde jo nesten ikke gått opp om jeg skulle vært en uke i Paris nå. Jeg nyter den norske våren, står opp mot diskriminering med mine fine nordiske venner og skal kicke ass i finalen til Norske Talenter!

 

Kjærligheten trumfer alltid hatet. Takk for at dere står med meg!

Kjærligheten

Etter innlegget mitt på fredag om hatmeldinger har jeg blitt helt overveldet av støtten. Les innlegget her. Den kjærligheten jeg har følt på de siste dagene har gjort en så enormt stor forskjell. Dere kan ikke en gang begripe. Jeg trodde jeg klarte å takle de stygge meldingene og ikke la de gå altfor hardt inn på meg, men nå ser jeg hvor mye de faktisk har påvirket meg. For jeg begynte å tvile på diktet jeg skal ta i finalen.

Usikkerheten grodde og jeg startet prosessen med å finne noe annet. Så kom dere på banen og endret ALT! Det å vite at jeg har så mange som støtter meg ga meg motet til å holde ved den originale opptreden min. Det er en grunn til at jeg vil ta det diktet og jeg skal ikke la haterne kue meg til å holde kjeft. I går var jeg på H3 Arena for å filme noen snutter til finalen og jeg kunne gå dit med hevet hode og mot i brystet.

Diktet i finalen handler om å velge kjærligheten fremfor hat

I går ble jeg spurt om hva diktet mitt til finalen handler om. Først syns jeg det var vanskelig å svare på, det handler om så mye og har flere lag. Det var ikke før jeg satt på toget hjem fra H3 Arena at det gikk opp for meg. Diktet handler om å velge kjærligheten over hatet. Det er essensen, kjærlighet. Alle tvil om dette blir feil dikt er nå hvisket ut. For er det noe jeg har lært i livet og som dere har minnet meg på de siste dagene, så er det akkurat det. Kjærlighet vinner ALLTID!

Kjærlighet er så sterkt og klarer man å fokusere på det, tenke mer med hjertet, heve deg over småting, se det store bildet, så er du på rett vei i livet. Jeg sier ikke at det er lett, for det kan være fryktelig vanskelig. Men det er verdt det i lengden. Nå gleder jeg meg til å dele diktet mitt med dere den 18 mai. Håper virkelig mange av dere ser på og stemmer.

Fikk møte Tuva og Vetle i går

Som sagt så var jeg på H3 Arena for å filme til finalen. Da var jeg så heldig å møte på Tuva og Vetle som også er i finalen. Ble ganske overrasket da jeg så at jeg var lavere enn begge to. Har bare sett de på TV og antok at jeg var mye høyere bare fordi jeg er mye eldre. Så feil kan man ta. På TV så får man bare et lite inntrykk av hvordan mennesker er som personer. Vi får ikke mye tid på å vise hvem vi er og vi har null kontroll over hvordan de klipper snuttene vi er med i. Klipping har veldig mye å si på hvordan man blir fremstilt på TV. Derfor møter jeg alle deltagerne med åpent sinn.

Etter å ha tilbragt en dag med disse to så kan jeg si at de er kick ass awesome. Ydmyke og fine folk. Det blir en fryd å tilbringe den neste tiden med dem. Det å være med på Norske Talenter er en rar greie. Man lever i en boble der man opplever mye nytt. Det ble mye prat om sosiale medier, hva folk klarer å lire fra seg og hvordan vi skal beskytte oss selv mot det. Det er godt å se at både Tuva og Vetle har flotte foreldre med seg. De støtter og styrer som bare det. De har enorme nettverk som hjelper de og det er veldig viktig.

Hatmeldingene tikker inn. «Jeg håper du mister stemmen din!»

Jeg håper du mister stemmen din

Skrev en mann i 40-årene til meg på e-post. Hatmeldingene tikker inn. Skikkelig kos. Jeg ble faktisk ganske satt ut. Det at noen har tatt seg tid til å finne informasjonen min bare for å skrive noe stygt til meg. Han har aktivt søkt meg opp bare for å spy ut dritt. Har han ikke noe bedre å bruke tiden sin på? Det burde finnes noe mer konstruktivt han kan bruke den energien sin på enn å hakke på et allerede sårbart menneske. Det eneste jeg har gjort er å fortelle min historie, hvordan det kan fornærme noen vet ikke jeg.

Sluttet å lese alle meldingene

Den første stygge meldingen jeg så var på innboksen til instagrammen min. Den traff meg som et lite knivstikk, jeg var rett og slett ikke forberedt. Hittil har jeg ikke fått tilsendt noen stygge meldinger, men nå har det endret seg. De som har tatt kontakt med meg tidligere har takket meg og delt sine egne historier. Noe jeg har satt utrolig stor pris på. Kommentarfeltet er jo en annen historie. De er offentlige og jeg kan selv velge om jeg vil lese de eller ikke. Etter NRK Debatt videoen min så tok jeg valget å ikke lese kommentarfeltet. Du kan se videoen her. Det var mange fine kommentarer, men også en god del jævlige kommentarer. Opptil flere ble kastet ut av kommentarfeltet av NRK sine moderatorer. Men de som faktisk tok seg tid til å skrive personlige meldinger til meg skrev utelukkende positive ting. Det føltes trygt og åpne messenger. Nå tørr jeg ikke. Jeg tørr ikke fordi jeg vil ikke utsette meg for det. Ikke enda. Derfor har jeg sluttet å gå igjennom meldingene jeg har fått tilsendt. Jeg gidder ikke å la de kjipe folka påvirke meg. Storesøsteren min har sagt hun kan gå igjennom alle meldingene mine og luke ut hatet.

Skal lese hatmeldingene til slutt

Søsteren min skal screenshotte de stygge meldingene og når jeg føler jeg er sterk nok skal jeg lese igjennom hver eneste en av dem. Jeg har nemlig bestemt meg for å skrive et dikt om de. For det de vil er jo at jeg skal holde kjeft. Budskapet er ganske klart når noen ønsker at jeg mister stemmen. Derfor har jeg tenkt å rope enda høyere. Lykke til å få meg til å holde kjeft. De ønsker at jeg skal være stille, men det de ikke vet er at det har jeg vært før og det er noe jeg ALDRI skal være igjen. Meldingene de sender motiverer meg bare enda mer til å snakke om det ingen andre snakker om. De er beviset på at det jeg gjør trengs. Jeg skal ikke la de knekke meg!

Kommer til å bli verre

Hat er baksiden av det jeg gjør. Stygge kommentarer og dritt kommer når man eksponerer seg slik jeg har valgt å gjøre gjennom Norske Talenter. Det vet jeg. Jeg tenkte at jeg ikke kom til å la det gå innpå meg, men det var lettere i teorien enn i virkeligheten. Yrket mitt har gjort at jeg har blitt kjent med flere unge kvinner i samfunnsdebatten og jeg har sett all dritten de må stå i. Det jeg opplever nå er bare en brøkdel av det de lever i. De motiverer meg til å holde ryggen rak. Hvis de kan takle det de får slengt i trynet, så skal faen meg jeg også takle dette. For dette er bare starten. Diktet jeg skal ta i finalen kommer til å starte en heftig debatt. Det er jeg sikker på. Jeg skyter meg selv sikkert litt i foten ved å ta det diktet, men det føles for viktig til å la vær. Hatmeldingene kommer nok til å tredobles, om ikke mer, etter opptreden min i finalen. Sånn får det bare bli. Jeg skal ikke la meg knebles av folk som gjemmer seg bak et tastatur.

  • Peace