Kommentarfeltet under debatten om nakenbilder gjør meg kvalm!

Kommentarfeltet; En arena for ignoranse

Kommentarfeltet er et sted i nettverden jeg pleier å holde meg langt unna. Før var jeg en aktiv leser og av og til «debattant», men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var stedet for å opplyse eller forsøke å mane frem en ordentlig debatt. Få ønsker å lære noe i kommentarfeltet. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Det har blitt en arena for ignoranse, et sted der folk spyr ut hatet og sinne de sitter inne med. Kun et fåtall prøver å sette i gang en debatt og er ute etter å lære eller utforske et tema. Kommentarfeltet er stygt og det er ufattelig slitsomt. Derfor holder jeg meg unna.

Victim Blaming

Men nå er debatten om spredning av nakenbilder i gang igjen og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte lese. Det som står under NRK sin artikkel er kvalmende. Det er stygt og det er ignorant på sitt beste. Folk klarer å lire ut av seg helt urgamle holdninger. Mange sier at hvis man først har tatt bildene så ber man om det. Man må unngå å ta bilder hvis man ikke ønsker dem spredt. Dette er klassisk victim blaming. Man legger skylden på den som har tatt bildet, ikke den som faktisk utfører den ulovlige handlingen ved å spre det.

Victim blaming er noe vi ikke vil ha i 2018, men det lever i beste velgående. Så er det urgammelt? At denne måten å tenke på har eksistert i mange hundre år er det ikke noe tvil om. Men forhistorisk er den ikke, den er aktuell og den er delt av mange. Det er en grunn til at voldtektsmenn slipper unna i hytt og pine. Det er de samme mekanismene der som i spredning av nakenbilder. Det er jenta sin skyld som tok bildet og delte det til en hun stolte på, det er jenta sin skyld som hadde på seg det korte skjørtet og drakk alkohol. Det er skummelt å se hvor mange som faktisk mener dette. Hvor mange som blir sinte og oppgitt over jenta som tar nakenbilder og deler med kjæresten, en hun trodde hun kunne stole på. Det er en utbredt holdning.

Slike holdninger dreper

Disse holdningene må til livs for de er livsfarlige for jenter og kvinner. Disse holdningene var grunnen til at jeg aldri fortalte noen om overgrepene og voldtektene jeg ble utsatt for. Fordi jeg trodde det var min skyld. Så inngrodde er de at det første jeg tenkte som 13 åring, det første som raste gjennom tankene mine da en slektning forgrep seg på meg, var at jeg hadde jo tatt på meg et kort skjørt. Hvor fucka er ikke det?

Meg som 13 åring

Tusen takk til deg som roper

Så jeg vil hylle de som går inn i kommentarfeltet og prøver å utdanne de ignorante. Det er en tøff jobb og jeg håper den har noe for seg. Vi har nemlig et langt stykke å gå før vi oppnår likestilling og vi kommer oss ikke dit uten å kjempe. I tillegg vil jeg takke de som skriver saklige artikler om dette der de legger skylden der den hører hjemme, hos den som sprer. For det er faktisk digitalt overgrep å spre et nakenbilde av et menneske som ikke har samtykket. Det er ulovlig og det er skikkelig stygt.

Tusen takk til dere som kjemper og roper ut. Om det er i kommentarfeltet eller på barrikadene. Sammen er vi sterkere og sammen skal vi klare å kjempe oss til likestilling og no more victim blaming!

Brøt nesten sammen på scenen da jeg skulle fremføre dikt om #metoo

Jeg vant Nordisk Mesterskap i poesislam med dikt om #metoo

Jeg tenkte lenge på hvilke dikt jeg skulle velge til konkurransen. Man ønsker jo at det skal appellere til publikum, samtidig vil jeg ikke la meg styre av hva jeg tror andre vil like. Alle mine dikt er alvorlige og tar opp tunge temaer. Man vet aldri om publikum er klare for noe sånt eller ikke. Heldigvis så er slampoesi-folk vant med at dikt ofte har tøffe og politiske temaer. Under konkurransen derimot så var det flere poeter med veldig morsomme dikt og det slo skikkelig godt an. Etter første runde hadde de med morsomme dikt fått flest poeng og jeg innså slaget som tapt.

De som konkurrerte var:

Frej Haar - Sverige

Jón Magnús Arnarrsson - Island

Sara Hauge - Danmark

Juho Kuusi - Finland

Victor Von Hellens - Finland

Sofie Frost - Norge

Jón Magnús fra Island hadde kjempe fine og morsomme dikt

Det er sommer og folk vil kose seg og le. Det skjønner jeg kjempe godt. Derfor kom det som en stor overraskelse for meg da jeg kom ut av de to første rundene med høyest poengscore. De 2 med høyest poeng får en tredje runde og konkurrerer bare med hverandre. Poengene man har samlet opp i de to første rundene blir strøket og man starter på bar bakke igjen. Det var i denne runden jeg fremførte diktet mitt om min #metoo opplevelse. Det stod mellom meg og Victor fra den svensktalende delen av Finland.

Victor Von Hellens

Første i Norge til å snakke høyt om #metoo

Da saken om Harvey Weinstein traff hele verden fikk jeg en oppvekker. Flere ganger har jeg opplevd seksuell trakassering i filmbransjen, men aldri har jeg snakket høyt om det. Det har vært vonde opplevelser som jeg har gjort mitt beste med å børste av meg. «Sånn er det bare» har jeg lært. Som ung skuespillerinne i etableringsfasen har man null makt. Det å si ifra om seksuell trakassering fra en maktperson i bransjen er det samme som å si ifra seg muligheten til en karriere. Det er i hvert fall sånn det føles og har vært realiteten til mange.

Bilde tatt fra Nettavisen som skrev om min kronikk

Jeg var livredd for at #metoo ikke skulle nå Norge. At folk skulle anta det bare er en ting som skjer i USA, langt der borte der alle er litt smågale. Derfor beit jeg tenna sammen og skrev en kronikk. I kronikken skriver jeg om mine møter med seksuell trakassering, med fult navn og bilde av meg. Jeg ønsket ikke være anonym fordi jeg ville gi et ansikt til leserne. Jeg valgte derimot å holde gjerningspersonene anonyme fordi jeg var i en anmeldelses prosess. Det kom som et sjokk at Aftenposten ville trykke teksten min med det samme, det ble den mest leste teksten den uken. Du kan lese den her.

#metoo diktet ble født ut av ren sinne

Da kronikken kom ut havnet jeg i et lite mediehysteri. I hvert fall så føltes det sånn for meg. Jeg er ikke vant med å bli ringt ned av aviser og TV program. Jeg var på God Morgen Norge, Nyhetskanalen og radio. Mye annet sa jeg også nei til. For midt oppi alt dette gikk jeg jo igjennom en anmeldelses prosess. Det er noe av det tyngste jeg har vært med på. Jeg er et offer for voldtekt og overgrep og tenkte at å anmelde seksuell trakassering ikke skulle være så vanskelig. Jeg har vært igjennom helvete og så på dette som en bagatell i forhold. Bagatell er kanskje det siste ordet man kan bruke om dette.

Bilde fra God Morgen Norge med fantastiske June Holm.

Anmeldte til politiet

Det var i møte med politet at jeg oppdaget hvor flink jeg er til å fortrenge og trykke ned følelser. De to sakene jeg anmeldte hadde jeg egentlig aldri delt med noen. Jeg hadde begravd de. Så da jeg skulle begynne å fortelle om de brast jeg ut i gråt. Jeg kjente på en skam jeg trodde jeg hadde blitt kvitt for alltid, jeg følte meg utrolig liten og jeg ble rasende.

Jeg ble rasende av at det finnes folk der ute som vandrer rundt og tror at dette er ok oppførsel. Jeg ble rasende av at jeg skal måtte gå igjennom dette IGJEN! Når skal jeg få lov til å legge alle traumene mine bak meg, komme meg videre og leve livet? Så jeg satte meg ned for å skrive. Ut av dette sinnet kom diktet mitt om #metoo. Dette diktet vant jeg finalen i Nordisk Mesterskap i Slampoesi med.

Det var en helt spesiell opplevelse å få opptre med det diktet i Sverige. De har vært instrumentale i hvor langt #metoo bevegelsen har kommet i Norge. Søsterskapet vi har mellom landene våre er sterkt. Vi støtter hverandre og bygger hverandre opp. Jeg hadde lyst til å dele #metoo diktet mitt med dem og takke dem for alt de har fått til.

Brøt nesten sammen på scenen

Jeg opptrådte med #metoo diktet på flere eventer under kvinneuka i mars. Det gjør alltid litt vondt å si det, men jeg kommer meg ganske godt igjennom det. I Sverige derimot trodde jeg at jeg skulle falle sammen på scenen. Halvveis gjennom diktet ble jeg så tatt av følelser at jeg mistet stemmen til tårer. Jeg måtte stoppe opp for å samle meg for jeg kjente at stemmen ble heftig gråtkvalt. Men jeg klarte ikke å stoppe tårene, så jeg aksepterte dem og kjempet meg videre gjennom diktet. Jeg ga hele meg og følte på en seiersfølelse bare av at jeg klarte å gjennomføre. Støtten fra det svenske publikumet var enorm. Jeg kunne føle kjærligheten treffe meg, at jeg var en del av noe større. At jeg ikke er alene.

Bildet tatt av Peter Dyreborg

Etter opptreden ble det tid for poeng, jeg turte ikke se rundt i salen hva som ble gitt. Jeg fokuserte på at jeg var stolt av meg selv, uansett hvordan det skulle gå. Da de ropte opp mitt navn som vinneren av det Nordiske Mesterskapet ble jeg helt lamslått. Jeg er det fortsatt tror jeg. For jeg har enda ikke helt klart å komme meg. Men deilig var det og dette skal jeg leve på lenge <3

 

 

 

 

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Les her om hvordan du kan få hjelp!

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset
Jeg er ikke en psykolog

Flere har skrevet til meg og bedt om råd og hjelp. Først må jeg takke for tilliten og åpenheten, det betyr utrolig mye for meg. Det å vite at jeg har nådd ut til så mange var alt jeg ønsket med diktet mitt i semifinalen i Norske Talenter. Jeg ønsket at folk skulle begynne å snakke om det vanskelige og be om hjelp. Derfor ville jeg skrive dette innlegget om hvordan du kan gjøre akkurat det. Hvordan du kan få den hjelpen du trenger og fortjener.

Jeg har nemlig ikke sjans til å skulle åpne en dialog med hver enkelt som har skrevet til meg, skulle så gjerne gjort det, for dere fortjener alle å bli hørt og sett. Men jeg har ikke kapasitet. I tillegg er det en veldig viktig ting å huske, jeg er ikke profesjonell. Jeg er et vanlig menneske akkurat som deg, uten en psykologutdannelse eller annet som gjør meg kvalifisert til å gi de riktige rådene. Derfor skal jeg fortelle her om hvordan du kan gå frem for å få den hjelpen du trenger fra noen som vet hva de driver med.

Du er verdt hjelp

Først er det viktig å akseptere at du er verdt hjelpen. For det er du uten tvil! Det finnes ingen som er forbi punktet for hjelp, det er aldri noe som heter for sent. Uansett hvor gammel du er eller hvor syk du føler deg, så er det noen der ute som kan hjelpe deg. Og tro meg når jeg sier at det er verdt det. Alt det harde arbeidet er verdt det. Det å kunne se det lille lysglimtet i fremtiden, det lyset som aldri var der før, det er en følelse som ikke engang kan beskrives. Vi kan alle komme dit og alle fortjener det! DU fortjener det!

Foto av Lene Vaagland

Fuck skammen

For det andre så kast fra deg skammen om at det er en svakhet å måtte trenge hjelp. Det å be om hjelp er det største tegnet på styrke. Det å kunne ta ansvar for sitt eget velvære er viktig og det er null skam i det. Terapi er ikke noe å være flau over, veldig mange går i terapi i løpet av livet sitt. Av ulike årsaker. Noen er veldig syke, andre ikke. Du er ikke en «gærning» om du trenger terapi for å få orden på tankene dine, du er faktisk normal og modig.

Det tok meg veldig lang tid før jeg klarte å bestille en time hos en terapeut. Jeg hadde fått et telefonnummer av rektor på skolen min, den lappen hadde jeg i lommeboken i 6mnd før jeg klarte å ta steget for å bestille en time. Men jeg klarte ikke ringe selv. Det satt altfor langt inne, så rektoren min ringte for meg og jeg er overlykkelig for at han gjorde det. Det satte i gang veien mot bedring.

Du trenger ikke være alene

Under er en liste over stegene du kan ta for å få hjelpen du trenger. Føler du på noe tidspunkt at du ikke kommer til å klare å gjøre det alene, så be en du stoler på om å hjelpe deg. Om det er en venn, foresatt, familiemedlem, lærer eller kollega spiller ingen rolle. Det må være noen du kan betro deg til. Og husk, de rundt deg er faktisk utrolig villig til å hjelpe deg. De vil at du skal ha det bra og vil hjelpe deg med glede.

Jeg tenker ofte at hvorfor skulle noen ville hjelpe meg, hvorfor er noen i det hele tatt glade i meg. Er man psykisk syk så har man ofte stygge tanker om seg selv. Det som har hjulpet meg er å tenke hvordan jeg ville reagert hvis en god venn av meg hadde spurt meg om hjelp. For hadde noen jeg er glad i gjort det, så ville jeg hjulpet vedkommende med glede! Alle mennesker liker å føle seg nyttige og viktig for andre. Du er ikke til bry om du ber noen om å ringe en psykolog for deg eller å bli med deg til fastlegen. Jeg får angstanfall hver gang jeg er hos gynekologen, så der har jeg drasset med meg mamma, storesøster og venninner. De stilte opp, holdt meg i hånden og støttet meg der jeg lå med beina til hver sin kant.

Sofie_Frost_slampoesi_operahusetFoto av Lene Vaagland

Liste med muligheter for hjelp
  1. Kontakt fastlegen din. Forklar hvordan du har det og be om henvisning til psykolog. Ventetiden varierer etter hvor akutt du trenger hjelp. Så hverken under eller overdriv, vær ærlig.
  2. Privat psykolog har ofte kortere ventetid, men er veldig dyrt. Et kjapt googlesøk med «privat psykolog og byen du bor i» burde hjelpe med å finne noen i nærheten av deg.
  3. Skole: går du på skole så kan du ta tak i en lærer du stoler på og be om hjelp. De skal kunne peke deg i riktig retning og bra tilbud som er under skolen din. Helsesøster og helsestasjonen er også der for deg. Stikk hodet innom og fortell hvordan du har det.
  4. AKUTT: hvis du føler at du er på nippet til å ta ditt eget liv så dra på legevakten med en gang! Du kan også ringe 113 eller Mental Helse på 116 123. Begge disse telefonene er døgnåpne og gratis.

Les mer om hvordan få hjelp her.

Foto av Lene Vaagland

Min reise kort oppsummert

Jeg håper dette er til hjelp for noen der ute. Selv så har jeg gått til en del forskjellige terapeuter før jeg fant ut hva som var best for meg. Da jeg var på mitt sykeste gikk jeg en gang i uken til Folloklinikken i et helt år. Nå har jeg vært uten terapi i 12mnd og skal i morgen starte på en ny runde hos en annen psykolog som er spesialist i akkurat mine typer traumer.

Det er en lang prosess og ofte lurer jeg på om jeg noengang kommer til å bli helt frisk. Men så tenker jeg tilbake på tiden da jeg ikke klarte kle på meg, ikke klarte sove, ikke klarte jobbe, ikke klarte å være alene til der jeg er i dag. Jeg er fortsatt syk, men jeg er mye bedre. Nå kan jeg se for meg en fremtid der jeg er 100% selvstendig. En hverdag der jeg har lært meg de verktøyene jeg må bruke for å holde meg så frisk som jeg kan bli. Traumene kommer alltid til å være der, men de har mindre og mindre tak på meg. Nå kan det faktisk gå hele dager uten at jeg blir påmint det vonde jeg har vært igjennom. FOR en seier det er!

 

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Be om hjelp!