Brøt nesten sammen på scenen da jeg skulle fremføre dikt om #metoo

Jeg vant Nordisk Mesterskap i poesislam med dikt om #metoo

Jeg tenkte lenge på hvilke dikt jeg skulle velge til konkurransen. Man ønsker jo at det skal appellere til publikum, samtidig vil jeg ikke la meg styre av hva jeg tror andre vil like. Alle mine dikt er alvorlige og tar opp tunge temaer. Man vet aldri om publikum er klare for noe sånt eller ikke. Heldigvis så er slampoesi-folk vant med at dikt ofte har tøffe og politiske temaer. Under konkurransen derimot så var det flere poeter med veldig morsomme dikt og det slo skikkelig godt an. Etter første runde hadde de med morsomme dikt fått flest poeng og jeg innså slaget som tapt.

De som konkurrerte var:

Frej Haar - Sverige

Jón Magnús Arnarrsson - Island

Sara Hauge - Danmark

Juho Kuusi - Finland

Victor Von Hellens - Finland

Sofie Frost - Norge

Jón Magnús fra Island hadde kjempe fine og morsomme dikt

Det er sommer og folk vil kose seg og le. Det skjønner jeg kjempe godt. Derfor kom det som en stor overraskelse for meg da jeg kom ut av de to første rundene med høyest poengscore. De 2 med høyest poeng får en tredje runde og konkurrerer bare med hverandre. Poengene man har samlet opp i de to første rundene blir strøket og man starter på bar bakke igjen. Det var i denne runden jeg fremførte diktet mitt om min #metoo opplevelse. Det stod mellom meg og Victor fra den svensktalende delen av Finland.

Victor Von Hellens

Første i Norge til å snakke høyt om #metoo

Da saken om Harvey Weinstein traff hele verden fikk jeg en oppvekker. Flere ganger har jeg opplevd seksuell trakassering i filmbransjen, men aldri har jeg snakket høyt om det. Det har vært vonde opplevelser som jeg har gjort mitt beste med å børste av meg. «Sånn er det bare» har jeg lært. Som ung skuespillerinne i etableringsfasen har man null makt. Det å si ifra om seksuell trakassering fra en maktperson i bransjen er det samme som å si ifra seg muligheten til en karriere. Det er i hvert fall sånn det føles og har vært realiteten til mange.

Bilde tatt fra Nettavisen som skrev om min kronikk

Jeg var livredd for at #metoo ikke skulle nå Norge. At folk skulle anta det bare er en ting som skjer i USA, langt der borte der alle er litt smågale. Derfor beit jeg tenna sammen og skrev en kronikk. I kronikken skriver jeg om mine møter med seksuell trakassering, med fult navn og bilde av meg. Jeg ønsket ikke være anonym fordi jeg ville gi et ansikt til leserne. Jeg valgte derimot å holde gjerningspersonene anonyme fordi jeg var i en anmeldelses prosess. Det kom som et sjokk at Aftenposten ville trykke teksten min med det samme, det ble den mest leste teksten den uken. Du kan lese den her.

#metoo diktet ble født ut av ren sinne

Da kronikken kom ut havnet jeg i et lite mediehysteri. I hvert fall så føltes det sånn for meg. Jeg er ikke vant med å bli ringt ned av aviser og TV program. Jeg var på God Morgen Norge, Nyhetskanalen og radio. Mye annet sa jeg også nei til. For midt oppi alt dette gikk jeg jo igjennom en anmeldelses prosess. Det er noe av det tyngste jeg har vært med på. Jeg er et offer for voldtekt og overgrep og tenkte at å anmelde seksuell trakassering ikke skulle være så vanskelig. Jeg har vært igjennom helvete og så på dette som en bagatell i forhold. Bagatell er kanskje det siste ordet man kan bruke om dette.

Bilde fra God Morgen Norge med fantastiske June Holm.

Anmeldte til politiet

Det var i møte med politet at jeg oppdaget hvor flink jeg er til å fortrenge og trykke ned følelser. De to sakene jeg anmeldte hadde jeg egentlig aldri delt med noen. Jeg hadde begravd de. Så da jeg skulle begynne å fortelle om de brast jeg ut i gråt. Jeg kjente på en skam jeg trodde jeg hadde blitt kvitt for alltid, jeg følte meg utrolig liten og jeg ble rasende.

Jeg ble rasende av at det finnes folk der ute som vandrer rundt og tror at dette er ok oppførsel. Jeg ble rasende av at jeg skal måtte gå igjennom dette IGJEN! Når skal jeg få lov til å legge alle traumene mine bak meg, komme meg videre og leve livet? Så jeg satte meg ned for å skrive. Ut av dette sinnet kom diktet mitt om #metoo. Dette diktet vant jeg finalen i Nordisk Mesterskap i Slampoesi med.

Det var en helt spesiell opplevelse å få opptre med det diktet i Sverige. De har vært instrumentale i hvor langt #metoo bevegelsen har kommet i Norge. Søsterskapet vi har mellom landene våre er sterkt. Vi støtter hverandre og bygger hverandre opp. Jeg hadde lyst til å dele #metoo diktet mitt med dem og takke dem for alt de har fått til.

Brøt nesten sammen på scenen

Jeg opptrådte med #metoo diktet på flere eventer under kvinneuka i mars. Det gjør alltid litt vondt å si det, men jeg kommer meg ganske godt igjennom det. I Sverige derimot trodde jeg at jeg skulle falle sammen på scenen. Halvveis gjennom diktet ble jeg så tatt av følelser at jeg mistet stemmen til tårer. Jeg måtte stoppe opp for å samle meg for jeg kjente at stemmen ble heftig gråtkvalt. Men jeg klarte ikke å stoppe tårene, så jeg aksepterte dem og kjempet meg videre gjennom diktet. Jeg ga hele meg og følte på en seiersfølelse bare av at jeg klarte å gjennomføre. Støtten fra det svenske publikumet var enorm. Jeg kunne føle kjærligheten treffe meg, at jeg var en del av noe større. At jeg ikke er alene.

Bildet tatt av Peter Dyreborg

Etter opptreden ble det tid for poeng, jeg turte ikke se rundt i salen hva som ble gitt. Jeg fokuserte på at jeg var stolt av meg selv, uansett hvordan det skulle gå. Da de ropte opp mitt navn som vinneren av det Nordiske Mesterskapet ble jeg helt lamslått. Jeg er det fortsatt tror jeg. For jeg har enda ikke helt klart å komme meg. Men deilig var det og dette skal jeg leve på lenge <3

 

 

 

 

Ut på tur, aldri sur. Klar for siste konkurranse på en stund!

På tur ut av Norge

Nå gleder jeg meg masse, om bare noen timer sitter jeg på flyet til Stockholm. I kveld er jeg litt usikker på programmet, men jeg skal kose meg. Som sagt tidligere er jeg lei av konkurranser. Det er så rart å bli bedømt ut i fra en egen personlige historie. Så dette blir nok siste konkurranse på en stund. Det betyr ikke at jeg ikke skal gi alt. Det er tross alt en opptreden og det liker jeg. Det er det jeg trives med. Hele greia med å få poeng etterpå er det kjipe. Eller stemmer som i Norske Talenter. For det å vinne eller være best er ikke det det handler om for meg. Det handler om å formidle et budskap.

Det var jo kjempe stas å bli Norgesmester i Slampoesi. Jeg hadde jobbet veldig hardt for å få det til. Men jo tryggere jeg blir på meg selv som menneske og som artist, jo mindre betyr en sånn tittel. Kjente det samme med Norske Talenter. Det å komme til finalen var kjempe stort for meg, men selve tittelen er ikke så viktig. Det å bli sett og hørt og trodd, å bli tatt seriøst, DET er det som betyr noe. Jeg er evig takknemlig for det.

Selve konkurransen er i morgen og det skal trekkes om hvem som er første person ut. Det er alltid litt kjipt å være først, publikum er ikke varme i kroppen enda. I tillegg har de en tendens til å være mye strengere med poengene i starten. Så det blir spennende å se. Lover å være flink på instastory de neste dagene. Begynner å få teken på det nå syns jeg. Lært å feste en tagg nå også. PRO ass 😉

Horribel pakker

Jeg er kanskje tidenes dårligste pakker. Jeg pakker alltid for mye og aldri det jeg trenger. Nesten hele tiden glemmer jeg noe essensielt som typ undertøy, ytterjakke eller mobilen. Været er heldigvis ganske likt som det er i Oslo nå, så da slapp jeg å omstille hodet no særlig. Det er bare en ting jeg så gjerne skulle hatt med meg som jeg ikke får plass til. Søte, gode, lille Hilda. Det er en smerte å forlate henne. Om det så bare er for å dra ned på butikken. Prøvde å se om hun fikk plass i kofferten, hun var ikke særlig fan. Men er så snill at hun stod stille til jeg fikk tatt bilde av henne. Hun har egen instagram konto, så hun er vant me då måtte bli tatt bilde av. Du kan følge henne her.

Kronisk tidlige ute

Jeg er en stressa reiser. For å si det mildt. Jeg må ha veeeldig god tid på meg. Rett og slett fordi jeg ikke liker å stresse med klokka. Har jeg god tid, slapper jeg mer av. Jeg sitter heller 3 timer på flyplassen enn å løpe for å rekke flyet. Dataen blir med meg overalt, så jeg slår meg ned på en café eller restaurant. Kjøper meg et glass med altfor dyr rødvin, noe snacks (helst oliven) og jobber.

Jeg er en vant reiser. Har reist hele livet. De siste årene har jeg bodd i London og da fløy jeg ofte hjem til Norge eller andre steder. Så jeg er en kløpper på å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen. Rask som olja lyn. Kanskje en rar ting å være stolt av, men jeg er skikkelig stolt av det haha. Det dumme er at jeg blir litt sint på alle som er så syyykt treige. De som ikke har satt seg inn i reglene som står på plakatene langs hele køen! Hadde jeg bare hatt råd til å kjøpe sånn fancy billett som får egen kø. Da kunne jeg reist med alle business folka som er like rutta som meg. Selv om jeg alltid føler meg litt utilpass omringet av menn og kvinner i dress.

Meeeen, nå må jeg løpe, for jeg må jo har god tid! Har også mensen, så jeg har sykt lyst på sjokolade. Derfor har jeg selvfølgelig lagt inn en ekstra halvtime i reiseplanen min for å ha tid til å kjøpe det på Oslo s.

Neste sted jeg opptrer er i Sverige under Nordisk Mesterskap i slampoesi!

Veien videre

Hva er neste steg? Mange spør hva jeg skal gjøre nå som Norske Talenter er ferdig. Heldig som jeg er så har jeg hatt det linet opp siden november i fjor. Da vant jeg nemlig  Norgesmesterskapet i slampoesi. Derfor skal jeg reise til Sverige på fredag og konkurrere i Nordisk Mesterskap i slampoesi. Der møter jeg den svenske, danske, finske og islandske mesteren. Vi skal konkurrere om å være best i slampoesi i hele norden.

Gleder meg masse til neste utfordring

I fjor ble Nordisk Mesterskap holdt i Lillehammer, arrangert av foreningen Les!. Vinneren ble Evelyn Rasmussen Osazuwa fra Norge. Hun vant også verdensmesterskapet i Paris. Samme mesterskap som jeg i år valgte å boikotte, med full støtte fra Evelyn og SLAM!kollektivet. Det kan du lese mer om her.

I år holdes den av Reginateatern i Uppsala. Jeg var så heldig at jeg fikk opptre på Uppsala Internasjonale Poesifestivalen der i fjor. Så nå vet jeg akkurat hva jeg går til og jeg gleder meg masse! Uppsala er en utrolig hyggelig by, Reginateatern er super koselig og alle folka der er herlige vesener. Det blir som en liten ferie der jeg får opptre blant venner, henge med fete folk og høre nordens beste poeter in action.

Litt ferdig med konkurranser

Jeg kjenner at fokuset til helgen ikke ligger på å vinne, men å kose meg. Etter den siste tiden har jeg kjent på hvor lite en tittel betyr for meg. Det som betyr noe er opptreden. Det er jo det jeg elsker. Å stå på en scene og dele det jeg mener er viktig. Å bruke ord på å formidle et budskap, sette i gang samtaler og debatter. Jeg kommer selvfølgelig til å gi mitt ytterste, jeg representerer ikke bare meg selv her, jeg representerer Norge og jeg forsvarer et gull. Men om jeg ikke vinner så vet jeg at de andre er verdige vinnere og at jeg har gitt alt. Jeg blir ikke lei meg.

Livet fremover

Først nå så er det Sverige. Neste uke blir det Norsk Litteraturfestival i Lillehammer før det bærer videre til Larvik Poesifestival, så blir det PRIDE! Det er hektiske tider i møte og jeg har utsatt mye arbeid under Norske Talenter innspurten. Kjenner at en ferie hadde vært på sin plass, men i stedet skal jeg være flink på å ta små ferier innimellom alt arbeidet. En oppdatert liste med tid, sted og dato for opptredener kommer.

Foto tatt av Martin Phillip Fjellanger

Jeg har sovet 12 timer hver natt siden finalen. Kroppen er generelt utladet, men føles ellers frisk og fin. Mye energi skal samles opp igjen, men jeg har troa på at det skal gå bra. Nå har jeg såpass mye jobb fremover at jeg kan ta meg fri i hele juli. Det var drømmen og nå ser det ut som det kan bli virkelighet. Det er jo faren ved å jobbe frilans. Man vet aldri når man kan ta seg ferie fordi økonomien er så uforutsigbar. Det gjelder å lære seg noen knep til hvordan man ikke skal bli utbrent. Jeg lærer sakte, men sikkert.

Har du noen ønsker om hva jeg skal skrive om? Noen spørsmål du gjerne vil at jeg skal svare på? Da kan du enten kommentere under eller sende meg en melding her. Så skal jeg svare i et innlegg på bloggen =)

Nyt solen folkens <3

 

 

Det Norske Jentekor skal bli med meg i Norske Talenter Finalen!

Drømmen

Endelig kan jeg si det høyt, drømmen kom i oppfyllelse! Det Norske Jentekor sa ja til å bli med meg på scenen nå på fredag. Sammen skal vi kombinere musikk og slampoesi. Det har vært drømmen lenge, men aldri har jeg hatt muligheten til å realisere den før nå.

I går var første gang jeg fikk møte alle som skal være med meg på scenen. Det er en utrolig flott gjeng jeg får lov til å jobbe med. I løpet av gårsdagen måtte jeg flere ganger klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte. Så uvirkelig føltes det.

Ventet i flere år

Opptreden min i finalen er noe jeg har tenkt på i flere år. Jeg skrev diktet for 2 år siden, det er et av mine aller første dikt. Originalt skrev jeg det på engelsk, men har oversatt og forkortet det til finalen. Vi har en tidsbegrensning på scenen og diktet var 1 minutt for langt. Jeg er veldig fornøyd med oversettelsen. Jeg trodde det kom til å bli vanskelig å oversette det, men heldigvis gikk det veldig fint. Det er et vondt dikt med et heftig tema.

Jeg har skrevet tidligere om mine tvil på å ta akkurat dette diktet. Det er en risk. Jeg kan få mye hat. Men jeg vet jeg står på den riktige siden og jeg mener dette diktet er viktig. Det hjelper ekstra når jeg vet at Det Norske Jentekor og hele Norske Talenter støtter budskapet i diktet.

Godt å komme i gang

Jeg har vært så stressa over alt det uvisse. Tankene har rast rundt i hodet. Kommer koret til å kunne bli med? Kommer det til å funke? Kanskje det bare funker i hodet mitt, men når det kommer på scenen så går alt skeis? Jeg har aldri jobbet med musikk til slampoesi før, det har vært drømmen, men jeg har aldri fått prøvd det ut. Derfor var jeg også veldig redd for hvordan det skulle fungere i praksis.

Derfor var det så godt å få testet det ut i går. Det å oppleve at opptreden man har kvernet på i hodet over så lang tid ta form på en scenen er virkelig spesielt. Fra idé til handling. Alle tvil jeg hadde liggende i meg forsvant. Endelig kan jeg fokusere fult og helt på å gi den beste opptreden jeg noengang har gjort. Det Norske Jentekor og jeg skal gjøre noe som aldri har blitt gjort før i Norske Talenter. Så jeg håper du følger med på fredag og at du stemmer på oss <3