MedHum og jeg har laget en Spoken Word video, se den her!

Bilde tatt av Samnøy Foto

MedHum vil La Barn Være Barn

I sommer slapp MedHum en spoken word video der jeg fremfører diktet jeg skrev for dem. Diktet heter La Barn Være Barn. Målet med diktet og mine tanker bak det var å vise forskjellene barn rundt om i verden har. At våres liv kan være så annerledes som natt og dag. Eksemplene jeg brukte var fra min egen oppvekst i Norge og oppveksten til barn som i dag flykter fra krig. Det er mange barn i dag som har vokst opp under krig og ikke kjenner til en annen hverdag. MedHum jobber for å gi disse barna den hjelpen de trenger til å prosessere alt de har opplevd og forhåpentligvis kunne gjøre fremtiden deres lysere.

MedHums mål
Fra MedHum sin nettside:
Ved hjelp av midler fra MedHum, vil UNICEF, gjennom Makani-sentre, gi flere syriske barn og unge tilgang til psykososial støtte og grunnleggende helsetilbud. Dette arbeidet er helt avgjørende for psykisk utvikling og god varig helse for den oppvoksende generasjonen. Å sette fokus på mental helse er viktigere enn aldri før.

MedHum står for Medisinstudentenes Humanitære aksjon. Årets aksjon er #NoLostGeneration. Les mer om prosjektet og MedHum her.

Heldig som kan jobbe frivillig

Jeg er veldig heldig som av og til har mulighet til å jobbe frivillig. Som frilanser er det ikke ofte jeg får det til, økonomien må jo gå opp. Men når jeg virkelig har troen på et prosjekt og jeg vet alle andre involvert gir sitt ytterste, så er det godt å få bidra. Alle mennesker kan bidra til å gjøre livet til andre enklere, men alle har ikke mulighet til å gjøre like mye eller akkurat det samme. Nøkkelen er å finne en måte du kan bidra på som ikke utsletter deg selv eller påvirker en dårlig økonomi enda mer.

For meg har det blitt kunsten. Jeg kan bidra med mine styrker akkurat som en lege kan bidra med sin kunnskap. Vi er alle forskjellige og med helt forskjellig kapasitet. PTSD stjeler utrolig mye energi fra meg, så jeg kan ikke gi like mye som et menneske som ikke sliter med en sykdom. Dette har vært tøft for meg å akseptere, eller, jeg har vel ikke helt akseptert det enda. Det er en evig prosess.

Finn din måte å bidra på

Poenget mitt er at man ikke må bli sint på seg selv hvis man ikke får til alt man ønsker. Ikke få dårlig samvittighet hvis du ikke har mulighet til å reise ned til en flyktningleir for å bistå. Finn din måte å bidra på. Det kan være i lokalmiljøet ditt, du kan donere klær, du kan donere penger eller du kan skrive om det. Mitt råd er å finne en organsisasjon som du liker og er enig med, gå inn på nettsiden deres og se hva de foreslår at du kan gjøre.

Videoen er filmet og klippet av Tobias Myklebust Fjeldheim fra Fjernfilm.

Jeg håper virkelig dere liker videoen og at dere deler den videre <3

 

 

Ensomhet er ikke farlig, men kan gjøre veldig vondt

En vegg mellom meg og vennene mine

Kun en gang i livet har jeg følt meg ordentlig ensom. Det er noen år siden nå, men jeg kan fortsatt huske hvor vondt det gjorde. Av og til kjenner jeg at ensomheten dukker opp igjen, men den er kortvarig og ikke like intens som da. Det som fasinerer meg med ensomhet er at man kan være omringet av gode venner, en kjærlig familie og fortsatt føle seg alene. Jeg husker at jeg satt på en pub i London da jeg tok mastergraden min, med mennesker jeg digget, og følte at jeg ikke helt fikk kontakt med dem. Det var som om jeg observerte dem og ikke interagerte med dem. De kom ikke innpå meg og jeg kom ikke innpå dem. Det var en fryktelig kunstig og nummende følelse. Det var en emosjonell vegg mellom meg og dem som kun jeg så.

Eneste single igjen

Den følelsen har gjort sitt inntog i livet mitt nå og jeg hater det. Forskjellen fra da og nå er at jeg forventet det. Det jeg kjenner på for tiden er at livet mitt går i en helt annen retning enn de rundt meg. Mine nærmeste er alle i etablerte forhold. De har hatt kjærester lenge, blitt samboere, kjøpt seg leilighet, planlegger egen familie og har giftet seg. Flere av mine kreative venner har også tatt valget om å legge om livet, de har flyttet fokuset fra kunsten til en mer stabil fremtid, fått seg en «ordentlig» jobb eller begynt på en helt ny utdannelse. Jeg er singel, bor i kollektiv, får hjelp av nav og går jevnlig i terapi.

Av alle mine nærmeste er jeg den eneste single igjen. Det å være singel er ikke noe problem for meg, jeg trives veldig godt. For kun 1 år siden ble det slutt med mannen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med, jeg har trengt tiden på å lege. På å være alene. Men det er en rar følelse å være den eneste i vennegjengen som ikke er «etablert». Selv om jeg syns det å ha hund er ganske voksent av meg 😉

Starten av frilanslivet

Vi gikk alle ut av skolen med en enorm motivasjon og arbeidslyst for kunsten. En brennende lidenskap for teater, film og scenekunst. Vi skulle lykkes uansett hva. Vi visste det var et maraton, ikke en sprint. Allikevel ble realiteten som frilanser et veldig tøft møte etter endt utdanning. For å være helt ærlig var det som et slag i trynet. Jeg skjønner godt at flere har valgt å gjøre noe annet. Mitt problem er bare at jeg ikke klarer å gjøre noe annet. Jeg blir syk av det. Psykologen min sa:

 

«Å putte deg i en vanlig jobb ville vært som å åpne en champagneflaske, riste den og sette på korken igjen.»

 

Jeg har prøvd å ha en vanlig jobb, mange ganger. Jeg har jobbet som servitør, bartender, vaskehjelp, butikkmedarbeider, lagermedarbeider og leder. Hver gang blir jeg syk. Hvis det fantes et annet yrke jeg kunne tenkt meg, så hadde jeg hoppet på det uten tvil. For kunsten er tøff. Vi som er i den bransjen her, er ikke her frivillige, vi er her fordi vi må. Så alle som kjenner at de ikke må, de som har andre ting i livet de også elsker å drive på med, de endrer kursen etterhvert.

Ensomhet i å jage kunsten

Jeg tror noe av ensomheten kan ligge litt i det. At jeg har gått fra å være omringet av en konstant heiagjeng der vi støttet hverandre og delte alt av oppturer og nedturer. Der vi alle slet med økonomien og en ustabil hverdag. Der vi alle delte info om auditions og dro sammen når vi fikk en. Da vi satte opp teater sammen og konstant prioriterte kunsten. En etter en har folk «falt fra» og jeg føler meg mer og mer alene i frilans tilværelsen. Det hjelper vel heller ikke at det å skrive er noe man gjerne gjør alene. Jeg er heller ikke så flink til å ta initiativ til å være sosial når jeg kjenner på ensomhet. Det er det jeg må få gjort, strekke ut en arm. Be om hjelp og invitere andre kreative inn i arbeidet mitt.

Fra en teateroppsetning i London

90 år og fortsatt i kollektiv?

Vennene mine er der fortsatt og de støtter meg fortsatt. Kreativiteten de bærer i seg er der fortsatt. Forskjellen er at de har livet på stell og ikke jeg. De fant ut at de kunne og ville gjøre andre ting, enten 100% eller ved siden av det kreative. Jeg sitter fast i kunsten og ser ingen utvei. Jeg vil ikke se en utvei. Det er et maraton og jeg er enda ikke 30 år. Så det er en del energi igjen i denne skrotten av en kropp. Heldigvis er ikke Hollywood drømmen, for da måtte jeg jo pensjonert meg om 2 år.

Levealderen er litt lenger i Norge og jeg har som mål å utvide den til døden. Om jeg så må bo i kollektiv til jeg er 90 år. Heldigvis trives jeg ufattelig godt i kollektivet jeg bor i nå, så kanskje vi alle er her til vi blir 90? Hoster de mest episke temafestene, alltid rødvin og oliven, the place to be for pensjonister i 2080? Jeg satser på noe sånt, for å gi seg er ikke noe alternativ. Jeg ble ikke noe stjerneskudd i super ung alder, men jeg jobber og jeg jobber hardt. Så noe må det bli av meg og jeg håper dere vil følge meg på reisen!

Ut på tur, aldri sur. Klar for siste konkurranse på en stund!

På tur ut av Norge

Nå gleder jeg meg masse, om bare noen timer sitter jeg på flyet til Stockholm. I kveld er jeg litt usikker på programmet, men jeg skal kose meg. Som sagt tidligere er jeg lei av konkurranser. Det er så rart å bli bedømt ut i fra en egen personlige historie. Så dette blir nok siste konkurranse på en stund. Det betyr ikke at jeg ikke skal gi alt. Det er tross alt en opptreden og det liker jeg. Det er det jeg trives med. Hele greia med å få poeng etterpå er det kjipe. Eller stemmer som i Norske Talenter. For det å vinne eller være best er ikke det det handler om for meg. Det handler om å formidle et budskap.

Det var jo kjempe stas å bli Norgesmester i Slampoesi. Jeg hadde jobbet veldig hardt for å få det til. Men jo tryggere jeg blir på meg selv som menneske og som artist, jo mindre betyr en sånn tittel. Kjente det samme med Norske Talenter. Det å komme til finalen var kjempe stort for meg, men selve tittelen er ikke så viktig. Det å bli sett og hørt og trodd, å bli tatt seriøst, DET er det som betyr noe. Jeg er evig takknemlig for det.

Selve konkurransen er i morgen og det skal trekkes om hvem som er første person ut. Det er alltid litt kjipt å være først, publikum er ikke varme i kroppen enda. I tillegg har de en tendens til å være mye strengere med poengene i starten. Så det blir spennende å se. Lover å være flink på instastory de neste dagene. Begynner å få teken på det nå syns jeg. Lært å feste en tagg nå også. PRO ass 😉

Horribel pakker

Jeg er kanskje tidenes dårligste pakker. Jeg pakker alltid for mye og aldri det jeg trenger. Nesten hele tiden glemmer jeg noe essensielt som typ undertøy, ytterjakke eller mobilen. Været er heldigvis ganske likt som det er i Oslo nå, så da slapp jeg å omstille hodet no særlig. Det er bare en ting jeg så gjerne skulle hatt med meg som jeg ikke får plass til. Søte, gode, lille Hilda. Det er en smerte å forlate henne. Om det så bare er for å dra ned på butikken. Prøvde å se om hun fikk plass i kofferten, hun var ikke særlig fan. Men er så snill at hun stod stille til jeg fikk tatt bilde av henne. Hun har egen instagram konto, så hun er vant me då måtte bli tatt bilde av. Du kan følge henne her.

Kronisk tidlige ute

Jeg er en stressa reiser. For å si det mildt. Jeg må ha veeeldig god tid på meg. Rett og slett fordi jeg ikke liker å stresse med klokka. Har jeg god tid, slapper jeg mer av. Jeg sitter heller 3 timer på flyplassen enn å løpe for å rekke flyet. Dataen blir med meg overalt, så jeg slår meg ned på en café eller restaurant. Kjøper meg et glass med altfor dyr rødvin, noe snacks (helst oliven) og jobber.

Jeg er en vant reiser. Har reist hele livet. De siste årene har jeg bodd i London og da fløy jeg ofte hjem til Norge eller andre steder. Så jeg er en kløpper på å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen. Rask som olja lyn. Kanskje en rar ting å være stolt av, men jeg er skikkelig stolt av det haha. Det dumme er at jeg blir litt sint på alle som er så syyykt treige. De som ikke har satt seg inn i reglene som står på plakatene langs hele køen! Hadde jeg bare hatt råd til å kjøpe sånn fancy billett som får egen kø. Da kunne jeg reist med alle business folka som er like rutta som meg. Selv om jeg alltid føler meg litt utilpass omringet av menn og kvinner i dress.

Meeeen, nå må jeg løpe, for jeg må jo har god tid! Har også mensen, så jeg har sykt lyst på sjokolade. Derfor har jeg selvfølgelig lagt inn en ekstra halvtime i reiseplanen min for å ha tid til å kjøpe det på Oslo s.

Neste sted jeg opptrer er i Sverige under Nordisk Mesterskap i slampoesi!

Veien videre

Hva er neste steg? Mange spør hva jeg skal gjøre nå som Norske Talenter er ferdig. Heldig som jeg er så har jeg hatt det linet opp siden november i fjor. Da vant jeg nemlig  Norgesmesterskapet i slampoesi. Derfor skal jeg reise til Sverige på fredag og konkurrere i Nordisk Mesterskap i slampoesi. Der møter jeg den svenske, danske, finske og islandske mesteren. Vi skal konkurrere om å være best i slampoesi i hele norden.

Gleder meg masse til neste utfordring

I fjor ble Nordisk Mesterskap holdt i Lillehammer, arrangert av foreningen Les!. Vinneren ble Evelyn Rasmussen Osazuwa fra Norge. Hun vant også verdensmesterskapet i Paris. Samme mesterskap som jeg i år valgte å boikotte, med full støtte fra Evelyn og SLAM!kollektivet. Det kan du lese mer om her.

I år holdes den av Reginateatern i Uppsala. Jeg var så heldig at jeg fikk opptre på Uppsala Internasjonale Poesifestivalen der i fjor. Så nå vet jeg akkurat hva jeg går til og jeg gleder meg masse! Uppsala er en utrolig hyggelig by, Reginateatern er super koselig og alle folka der er herlige vesener. Det blir som en liten ferie der jeg får opptre blant venner, henge med fete folk og høre nordens beste poeter in action.

Litt ferdig med konkurranser

Jeg kjenner at fokuset til helgen ikke ligger på å vinne, men å kose meg. Etter den siste tiden har jeg kjent på hvor lite en tittel betyr for meg. Det som betyr noe er opptreden. Det er jo det jeg elsker. Å stå på en scene og dele det jeg mener er viktig. Å bruke ord på å formidle et budskap, sette i gang samtaler og debatter. Jeg kommer selvfølgelig til å gi mitt ytterste, jeg representerer ikke bare meg selv her, jeg representerer Norge og jeg forsvarer et gull. Men om jeg ikke vinner så vet jeg at de andre er verdige vinnere og at jeg har gitt alt. Jeg blir ikke lei meg.

Livet fremover

Først nå så er det Sverige. Neste uke blir det Norsk Litteraturfestival i Lillehammer før det bærer videre til Larvik Poesifestival, så blir det PRIDE! Det er hektiske tider i møte og jeg har utsatt mye arbeid under Norske Talenter innspurten. Kjenner at en ferie hadde vært på sin plass, men i stedet skal jeg være flink på å ta små ferier innimellom alt arbeidet. En oppdatert liste med tid, sted og dato for opptredener kommer.

Foto tatt av Martin Phillip Fjellanger

Jeg har sovet 12 timer hver natt siden finalen. Kroppen er generelt utladet, men føles ellers frisk og fin. Mye energi skal samles opp igjen, men jeg har troa på at det skal gå bra. Nå har jeg såpass mye jobb fremover at jeg kan ta meg fri i hele juli. Det var drømmen og nå ser det ut som det kan bli virkelighet. Det er jo faren ved å jobbe frilans. Man vet aldri når man kan ta seg ferie fordi økonomien er så uforutsigbar. Det gjelder å lære seg noen knep til hvordan man ikke skal bli utbrent. Jeg lærer sakte, men sikkert.

Har du noen ønsker om hva jeg skal skrive om? Noen spørsmål du gjerne vil at jeg skal svare på? Da kan du enten kommentere under eller sende meg en melding her. Så skal jeg svare i et innlegg på bloggen =)

Nyt solen folkens <3

 

 

Tusen takk for alle flotte ord, støtte og kjærlighet den siste tiden!

Endelig fått bekreftet at jeg er synsk

Første Norske Talenter sending på TV satt jeg og mamma hjemme i stua og så på. Tuva kom på scenen og tok alle med storm. Jeg måtte tørke en tåre for jeg ble umiddelbart glad i henne. Hun leverte en nydelig audition og viste sitt vinnende vesen for hele Norge. Jeg sa til mamma «faen, hun der kommer til å vinne hele greia». Etter å ha hatt æren av å bli litt kjent med henne, se hennes reise gjennom Norske Talenter og blitt lært opp i blant annet airdrop på mobilen, så kan jeg si av hele mitt hjerte: GRATULERER så utrolig mye med en velfortjent seier!

Godhjertet Konkurranse

Jeg har aldri vært med i en så godhjertet konkurranse før. Støtten og kjærligheten alle deltagerne og crewet har hatt for hverandre i den siste perioden har vært til å ta og føle på. Alle har ønsket hverandre det beste og alle har unt hverandre seieren. «Vi er alle vinnere» har aldri vært mer riktig enn her. Jeg er så lykkelig over å ha møtt så mange flotte og talentfulle mennesker og jeg håper virkelig våre veier vil krysses i fremtiden. Må poste dette bildet igjen, for jeg elsker det!

Følg Tuva på Facebook her og Mellow på Facebook her og Instagram her!

Følg Ian på instagram her!

Jeg turte

Tvil har vært en stor del av min Norske Talenter reise. Jevnt over har jeg vært redd for om jeg er for mye, sier for mye, er for ærlig, for voldsom, at jeg ikke burde ha vært med i konkurransen. Men til tross for det har jeg klart å gjøre det jeg ville. Jeg har klart å si det jeg ville si på måten jeg ville si det. For meg er det en stor seier. Mye av det er til takke for den enorme responsen og støtten jeg har fått av dere. Tusen takk for at dere har gjort at jeg har turt. Det å vite at jeg har så utrolig mye kjærlighet som backer meg har gjort en enormt stor forskjell.

Så må jeg selvfølgelig rette en STOR takk til Det Norske Jentekor som var med meg i finalen. For en nydelig gjeng med talentfulle jenter. Uten dere hadde finale-nummeret mitt aldri blitt det det ble. Tusen takk for at dere gjorde drømmen min til virkelighet!

Tusen takk for alle flotte ord

Responsen siden finalen har vært så flott. Jeg føler meg virkelig som en vinner og at jeg har fått til det jeg ønsket i denne konkurransen. Så mange flotte ord har blitt skrevet til meg og jeg er evig takknemlig for hver eneste stavelse. Jeg har til og med fått flere dikt skrevet til meg, det syns jeg er så utrolig fint. Jeg fikk lov å dele et av de på bloggen min. Tusen takk til Kourosh Mo for dette rørende diktet <3

Kjære Sofie Frost
I kveld besteg du Norges høyeste fjell
Der dine ord blir et evig monument
Mot hatet
For kjærligheten
For samhold
Og felleskap
Aksept og respekt
Ikveld tok du hjem i våre hjerter
Brennmerket av sår
Det såret som sender samme sjokkbølge så synkront 
Som om alles hjerter var bare ett
Norges hjerte som ble skåret i fillebiter 
Da terroren som verst rammet oss
Du er vinneren
Ikke av 500000 fattige kroner
Men av millioner av hjerter
Som vil stå sammen med deg
For kjærlighet, samhold og felleskap
Aksept og respekt
Og stå oppreist imot
Hatet som prøver å slå rot blant oss 
Gratulerer så mye med seieren 
Veien videre

Jeg har vokst mye på denne reisen. Jeg har fått tykkere hud, jeg har blitt tøffere og jeg stoler mer på meg selv og mine instinkter. Ikke minst har jeg vokst som artist. Dette er ikke slutten for meg, dette er bare starten. Jeg har visst siden jeg var liten at jeg skulle stå på en scene. Det er ingenting annet jeg heller vil og jeg kommer til å jobbe ræva av meg for å kunne gjøre det resten av livet. Reisen er ikke slutt, jeg har allerede fått flere jobbtilbud og i tillegg jobber jeg med flere andre selvstendige prosjekter. Jeg kommer til å legge ut en liste over mine fremtidige opptredener med tid, sted og dato når den er helt bekreftet. Så da kan du sjekke når jeg er i nærheten av deg neste gang. Så følg med folkens!

Det Norske Jentekor skal bli med meg i Norske Talenter Finalen!

Drømmen

Endelig kan jeg si det høyt, drømmen kom i oppfyllelse! Det Norske Jentekor sa ja til å bli med meg på scenen nå på fredag. Sammen skal vi kombinere musikk og slampoesi. Det har vært drømmen lenge, men aldri har jeg hatt muligheten til å realisere den før nå.

I går var første gang jeg fikk møte alle som skal være med meg på scenen. Det er en utrolig flott gjeng jeg får lov til å jobbe med. I løpet av gårsdagen måtte jeg flere ganger klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke drømte. Så uvirkelig føltes det.

Ventet i flere år

Opptreden min i finalen er noe jeg har tenkt på i flere år. Jeg skrev diktet for 2 år siden, det er et av mine aller første dikt. Originalt skrev jeg det på engelsk, men har oversatt og forkortet det til finalen. Vi har en tidsbegrensning på scenen og diktet var 1 minutt for langt. Jeg er veldig fornøyd med oversettelsen. Jeg trodde det kom til å bli vanskelig å oversette det, men heldigvis gikk det veldig fint. Det er et vondt dikt med et heftig tema.

Jeg har skrevet tidligere om mine tvil på å ta akkurat dette diktet. Det er en risk. Jeg kan få mye hat. Men jeg vet jeg står på den riktige siden og jeg mener dette diktet er viktig. Det hjelper ekstra når jeg vet at Det Norske Jentekor og hele Norske Talenter støtter budskapet i diktet.

Godt å komme i gang

Jeg har vært så stressa over alt det uvisse. Tankene har rast rundt i hodet. Kommer koret til å kunne bli med? Kommer det til å funke? Kanskje det bare funker i hodet mitt, men når det kommer på scenen så går alt skeis? Jeg har aldri jobbet med musikk til slampoesi før, det har vært drømmen, men jeg har aldri fått prøvd det ut. Derfor var jeg også veldig redd for hvordan det skulle fungere i praksis.

Derfor var det så godt å få testet det ut i går. Det å oppleve at opptreden man har kvernet på i hodet over så lang tid ta form på en scenen er virkelig spesielt. Fra idé til handling. Alle tvil jeg hadde liggende i meg forsvant. Endelig kan jeg fokusere fult og helt på å gi den beste opptreden jeg noengang har gjort. Det Norske Jentekor og jeg skal gjøre noe som aldri har blitt gjort før i Norske Talenter. Så jeg håper du følger med på fredag og at du stemmer på oss <3

Respektløst å bruke det vonde i livet i et underholdnings program?

«Du er respektløs»

Skrev en ung kvinne til meg på privat melding. Hun syntes at det å snakke om depresjon, spiseforstyrrelser og selvmordsforsøk i et underholdningsprogram var respektløst. At barn ser på og det blir helt feil. Selvfølgelig skal hun få lov til å mene det. Jeg har jo lurt på om jeg passet inn i Norske Talenter selv. Det har vært en tvil som har stukket dypt og som har gjort vondt. Jeg har bare ventet på at noen skulle skrive akkurat dette til meg.

Men da jeg leste det hun hadde skrevet så skjedde noe annet enn jeg hadde trodd. Jeg forventet at en slik melding skulle gjøre sykt vondt. For den tok tak i alle tvilene jeg har båret med meg siden første audition i november i fjor. Men jeg kjente på noen helt andre følelser da jeg leste den, jeg følte et snev av tilfredshet. Selvfølgelig følte jeg også smerte, det var ikke en hyggelig melding å få. Det gjorde vondt, men inni det vonde ble jeg også litt glad. For hennes melding var et bevis på at jeg absolutt passer inn i Norske Talenter. For hun er beviset på at disse temaene må snakkes om, ikke ties ihjel. De er faktisk ikke farlige. Det farlige er å la de leve i mørket, det er nemlig der de trives og kan vokse seg store.

Viktige samtaler mellom barn og foreldre

Barn kan ikke skjermes for alt. Og flere barn har faktisk tatt kontakt med meg og sagt takk. For de har følt på det samme som jeg har og endelig er det noen som faktisk snakker om dette. Flere foreldre har skrevet til meg og takket for det også. For de satt og så på Norske Talenter med barna sine, spiste fredags tacoen sin og så kom jeg på skjermen. Barna begynte med en gang å stille foreldrene sine spørsmål. Min opptreden satte i gang flere fine samtaler mellom barn og deres foreldre. Viktige samtaler. Barn er smarte, intuitive og åpne for det vanskelige. Det å ha disse samtalene kan styrke dem for en tøff verden og fremtid. Ikke minst så lærer de at de kan snakke med foreldrene sine om dette.

3 år gamle meg

Hva er underholdning

Noe som fikk meg til å tenke litt var dette med ordet «underholdning». For hva er det? Hva slags underholdning har vi? Vi har spill, TV, film, dans, sport osv osv. Underholding kommer i mange ulike former og med mange ulike budskap.  Mye av underholdningsformen kan også sees på som kunst. Jeg mener at Spoken word/slampoesi går under den kategorien.

Kunst er så mangt, men i mine øyne så er kunst en form som skal få folk til å tenke og debattere. Det er et medium som forteller historier. Som gir stemmer til mennesker som ikke har en stemme i dagens samfunn. Kunst skal belyse verden i dag, belyse grumset i fortiden og vise muligheter for fremtiden.

Bilde tatt av Marius Abrahamsen

Respektløst. Kanskje hun ikke ser på film?

Hvis hun mener det er respektløst å bruke alvorlige temaer i en form for underholdning. Ser hun da kanskje ikke på film? Eller TV? Eller leser bøker? Hun spiller i hvert fall ikke videospill. Stakkars kvinne som går glipp av filmer som TITANIC, Den tolvte mann, Hva vil folk si, The Avengers, Schindlers Liste, Milk og Star Wars. Listen kan fortsette i en evighet.

Det alle filmene har til felles er at de omhandler vonde og dypt alvorlige hendelser, vist på hver sin måte. Det er krig, død, attentat, vold og mishandling. Flere av disse filmene er basert på ekte historier. Harvey Milk som ble myrdet for det han trodde på. Schindlers liste som handler om holocaust. Dette er filmer som minner oss på hva det vil si å være mennesker. Jeg syns det er fryktelig synd at hun ikke kan se disse. For det er jo underholdning.

Ikke minst er det trist at hun aldri kan se Løvenes Konge. Det handler jo om drap og en mishandlende onkel. Beklager at bildet er tatt rett fra google.

Takk for ranten, jeg kjente at jeg bare måtte få ut idiotien i meldingen hun skrev til meg. Men når det er sagt så er jeg helt for at det er aldersgrenser på ting, alle tåler ikke like mye og det er det viktig å ta hensyn til. Men ikke stjel barns mulighet til å stille spørsmål og til å snakke om det vonde i livet. For selv om vi vil holde barn så uskyldige som mulig så lenge som mulig, så må vi ikke glemme at verden ikke er uskyldig. Det var noe jeg lærte som barn og da kunne jeg ønske jeg visste at det var noe jeg kunne snakke høyt om.

Tusen takk for at dere sendte meg til finalen i Norske Talenter!

Tusen takk!

Det er helt vilt. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle få en finaleplass i Norske Talenter. Ikke fordi jeg har lave tanker om meg selv, men fordi konkurransen var så stor. Alle deltagerne i semifinalen er så utrolig dyktige på det de gjør. Det gjør jo å vinne semifinalen en enda sterkere opplevelse når man får dele scenen med så mange flotte mennesker. Du kan se alle kveldens opptredener her. Ufattelig stas å få gå videre med Mellow, de har vært en av mine favoritter fra dag 1.

Her sammen med mitt flotte crew av gode venner.

Crewet

Jeg må få rette en stoooor takk til vennene mine som var med meg på scenen. Uten dem hadde opptreden ikke blitt som den ble. De har støttet meg hele veien og holdt nervene mine i sjakk. De er gledesspredere uten like og utrolig dyktige kvinner. Da jeg kom tilbake backstage etter å ha kommet videre sto de der klare med champagneflasken! Jeg er så heldig som har disse menneskene i livet mitt. Barbro, Andrea, Pia, Marianne, Tuva, May Ona og Guro, TUSEN TAKK <3

Takk for alle stemmene!

Tusen takk til alle som har stemt på meg, uten dere hadde jeg aldri klart det. Det betyr så utrolig mye å vite at jeg har dere i ryggen. Responsen fra publikum var helt vill, det å stå på scenen etter en sånn utlevering av meg selv er tøft. Da alle i salen reiste seg ble jeg nesten slått i bakken. Solveig kom som en reddende engel og ga meg støtte. Hun er et så varmt og godt menneske. Solveig har virkelig fått alle oss deltagerne til å føle oss verdifulle og sett. Det er en unik gave hun har. Det er virkelig nervepirrende å stå på den scenen, i hvert fall når det er første live sending. Da er det godt å ha Solveig der som tar vare på deg. Så må jeg også innrømme at det var veldig fint å se at Bjarne Brøndbo bli litt tårevåt. Vi hadde en røff start, men han kom bort til meg etterpå og snakket med meg om det og hvordan jeg har fått han til å endre oppfatningen sin av meg. Det var veldig fint å høre.

Overveldende respons

Det sekundet jeg gikk av scenen begynte mobilen min å plinge. Meldinger rant inn på messenger, instagram og på sms. Hittil har jeg registrert ca 200 meldinger til sammen og det fortsetter å tikke inn. Jeg har så vidt begynt å lese, men det kommer til å ta litt tid å komme seg igjennom alt sammen. Jeg sitter igjen med mye følelser fortsatt og trenger litt tid til å prosessere alt. I tillegg skal jeg spille teater på Black Box Teatret i Oslo på mandag, så jeg må faktisk jobbe i helgen. Hvis du vil se meg gjøre noe annet enn slampoesi så kan du lese mer om stykket her, det er fortsatt ledige billetter. Det er ikke alltid så lett å ha mange prosjekter gående på engang. Jeg øver veldig på å klare å fokusere på en ting av gangen. Stress kan så lett ta tak når man tenker på alt man skal gjøre samtidig. Da er det viktig å ta livet dag for dag. Det er det jeg skal gjøre nå. Det er deilig å skrive blogg, for da får jeg liksom orden oppe i hodet også. Det å få alt som surrer rundt i kroppen av følelser og tanker blir organisert og plassert et sted. Kaoset får mulighet til å lande og da kan jeg fortsette videre.

Får ikke svart alle

jeg vet allerede nå at jeg ikke får svart alle som har skrevet til meg. Derfor vil jeg benytte anledningen her til å si takk. Takk for at du har skrevet til meg. Takk for at du deler av deg selv til meg. Takk for at du gir meg håp og motivasjon til å fortsette. Det at du har tatt tiden til å skrive en melding til meg betyr utrolig mye. Jeg skal lese hver eneste melding jeg får og vil at du skal vite at du er hørt. Hvert eneste ord blir satt pris på. Jeg ser deg og jeg tror på deg. Sammen er vi sterkere. Å dele det vonde er noe av et viktigste vi gjør. Det hjelper oss selv, men også de rundt oss. For alle vil at de vi elsker skal ha det bra, så det beste du gjør er å si ifra når det er tungt. Det er veldig viktig for meg at du vet at jeg har lest det du har skrevet til meg. Jeg vil ikke at noen skal føle seg ignorert eller tro at jeg ikke bryr meg. For det gjør jeg. Jeg bryr meg enormt mye. Men jeg kjenner meg selv og vet at hvis jeg hadde startet å svare alle sammen hadde jeg blitt altfor overveldet. Alle fortjener et personlig svar og det blir dessverre for mye for meg. Det er viktig å kjenne sine begrensninger og her er en av mine. Jeg må passe på min psykiske helse og det krever mye å skulle svare alle ordentlig og riktig. Derfor håper jeg dere vil tilgi meg for at jeg skriver om det her. Vit at jeg setter utrolig stor pris på ordene deres <3

Her er opptreden min i semifinalen:

Hvis du føler at du trenger hjelp, så ta kontakt med Mental Helse sin hjelpetelefon på tlf 116 123

Tjenesten er gratis og de kan veilede deg og gi deg den hjelpen du trenger. Det er en styrke å be om hjelp og alle fortjener hjelp <3 

Hva blir neste steg?

Finalen er 18 mai og det er ikke lenge til. Jeg har allerede en plan på hva jeg ønsker å gjøre. Det er en ganske risky plan, men jeg har bestemt meg for å kjøre løpet fult ut. Jeg har hele tiden kjent på masse tvil på om det jeg gjør er bra nok og riktig for konkurransen. Det er vanskelig for meg å vite hva som skal treffe folk, så jeg har fokusert på hva jeg bryr meg om og hva det er viktig for meg å formidle. Jeg kan ikke tenke på hva som er mest salgbart eller populært, det er ikke meg rett og slett. Derfor skal jeg fortsette sånn i finalen. Foreløpig er det veldig hemmelig, men jeg håper jeg kan få avslørt litt etter hvert som vi nærmer oss finalen. Denne bloggen skal holdes i livet og jeg håper du vil følge meg i dagene frem mot selveste finalen i Norske Talenter!

Backstage

Her er noen bilder fra gårsdagen og backstage. Det var en veldig fin dag alt i alt. Mye nerver og fult kjør, men når man er omgitt av så fete folk så går det som en drøm!

Flotte May Ona som var med meg på scenen

Pia og Tuva, du kjenner kanskje igjen Tuva fra Unge Lovende?

Viktig med snæckzz

Arndis og jeg var på første audition sammen og jeg syns hun er så ufattelig dyktig <3

Marianne, Barbro og Andrea. Vi gikk på NSKI sammen og har kjent hverandre i mange år.

Må få tulle litt også

Det var utrolig hyggelig å få henge med Gøril og Arndis, de er to fantastiske kvinner!

Fikk hilse på robotdanserne til Glenn også!

Også har vi denne flotte gjengen, jeg kunne aldri blitt hypnotisert, syns det virker så utrolig skummelt. Geir er så flink og driver virkelig med noe helt spesielt!

Takk for reisen så langt og jeg håper du vil følge meg videre <3

 

 

Kommentarfeltet og konkurranse

Gode venner er gull verdt

Jeg var så vidt innom kommentarfeltet og det som ble skrevet der etter dommerutvelgelsen i første innlegg. Det var min første TV sendte opptreden i Norske Talenter og jeg fremførte diktet «mamma» som du kan se her. Selve opptreden føltes bra, hele første rad var fylt med vennene mine. De hadde lagd plakater med navnet mitt på, jeg ble helt satt ut da jeg kom inn på scenen og så dem. Jeg var ikke forberedt på den enorme støtten. Det er virkelig noe helt spesielt å føle at uansett hvordan det skulle gå, så hadde jeg dem i ryggen. Det er sånn vennskap er. Jeg kunne dummet meg skikkelig ut på den scenen og de hadde møtt meg med en klem etterpå og sagt at jeg er awesome. Nå hjelper gjengen meg å øve til semifinalen, bildet under tok vi på forrige øving. Det er så godt å ha så flotte mennesker rundt meg.

Andrea, meg og Marianne.

Kommentarfeltet

TV 2 nyhetene la ut videoen av «mamma» diktet på sin facebookside. Jeg fikk det med meg fordi noen tagget meg i en kommentar. Det var jo umulig for meg å ikke begynne å lese kommentarfeltet. Noe av det som ble sagt var «MEN dette har INGENTING i Norske Talenter å gjøre… hva skal hun gjøre neste gang lissom» og «Slo rett og slett av TV’n». Det var vondt å lese. Det idiotiske er jo at 99% av kommentarene var kjempe fine, men så henger jeg meg opp i de få negative. Grunnen til det tror jeg er at de treffer rett inn i usikkerhetene mine. For jeg har lenge lurt på om det jeg driver med passer inn i Norske Talenter. Derfor treffer det ekstra hardt når flere sier at det ikke gjør det. Er du nysgjerrig så kan du lese kommentarfeltet her.

Bilde tatt av Hilde Fiskvik

Er slampoesi et talent?

Slampoesi er veldig annerledes enn det andre gjør på scenen, det er nytt og uvant. Min versjon er også veldig alvorlig og sår. Det jeg elsker med denne formen er at den har ingen regler. Man kan gjøre den akkurat slik man selv vil. Diktene kan være kjempe morsomme og handle om overfladiske ting eller de kan handle om det vondeste av det vonde. Alle har sin egen måte å gjøre slampoesi på. Men hva gjør det til et talent? Vennene mine ble kjempe sinte da jeg fortalte at folk sa at dette ikke var et talent. Men talent kan jo sees på samme måte som kunst. For hva er kunst? Det er jo den evige debatten og folk har veldig lidenskapelige og forskjellige meninger om det. Jeg mener at alt er kunst, det kommer an på øyet som ser. Det samme gjelder alle oss som er med i Norske Talenter. Vi har alle noe å gi og har alle jobbet hardt med det vi kommer med. Men ikke alle kommer til å synes det vi gjør er fett eller et talent.

Bilde tatt av Kim Granli. Opptrer med slampoesi under kvinnedagsmarkeringen i 2017.

Jeg gir ALT av meg selv på scenen

Det eneste jeg kan si til mitt forsvar er at jeg har jobbet kjempe hardt med diktene mine. Det krever veldig mye av meg å stå på scenen og fremføre de fordi jeg gir ALT. Jeg blir helt skjelven etterpå fordi jeg har eksponert meg for helt fremmede mennesker. Men jeg gjør det fordi det føles viktig. Fordi folk skriver til meg og sier takk. De sier at endelig har noen satt ord på det de føler og at de nå føler seg mindre alene. Den tilbakemeldingen betyr alt for meg. Tusen takk til alle som skriver til meg og deler sine egne historier med meg. Det motiverer meg til å fortsette og får meg til å klare å skyve unna de kjipe kommentarene. Jeg er veldig spent på å se hva reaksjonene blir etter opptreden min i semifinalen!

Bilde fra Slam! på Caféteatret i Oslo.

Konkurranse!

Nå er det 4 dager igjen til semifinalen og jeg har 2 billetter jeg ønsker å gi bort. Reglene er som følger.

  1. Gå inn på linken til min facebook her.
  2. Lik innlegget
  3. Tagg en venn i kommentarfeltet
  4. Del innlegget

I morgen skal jeg putte navnene til alle som deltar i en hatt og trekke en som vinner begge billettene. Semifinalen er nå på fredag den 27 april. Oppmøte tidspunkt er kl 18.00 og foregår på H3 Arena på Fornebu. Semifinalen er UTSOLGT, så her er det en sjans til å se alle de fete folka som opptrer =D

Norske Talenter Logo

Ville trekke meg fra Norske Talenter

 

Jeg er psykisk syk

Det har jeg vært i flere år. Grunnen til at jeg vil skrive om dette nå er fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste. På sosiale medier kan det virke som alle har det topp hele tiden. Men det er ofte ikke virkeligheten. Min Norske Talenter reise kan virke som en drøm fra utsiden, men det har den absolutt ikke hvert.

Det å slite psykisk tar på i en vanlig hverdag. Og det kan jo sies at jeg ikke lever en vanlig hverdag for tiden, for nå er det kun 8 dager igjen til semifinalen. Når jeg tenker tilbake på de siste 6 månedene, så er det et under at jeg har kommet så langt. Det hele startet med magesmerter. Jeg hadde slitt med vondt i magen, men ignorerte det. Jeg var i en hektisk jobb periode og hadde ikke tid til å tenke på det. Bare hold ut til desember sa jeg til meg selv. I desember har jeg fri, hold ut, bare hold ut. Men kroppen sa stopp.

Lagt inn på legevakten

Som dere kan se på det utrolig flatterende bilde over så ble jeg ganske dårlig. Magesmertene ble så sterke at jeg lå i fosterstilling og gråt. Det hele endte med at pappa måtte kjøre meg til legevakten. Der ble jeg liggende hele natten under observasjon. Jeg fikk medisiner og hadde sånn fint stativ med poser jeg måtte ta med meg når jeg skulle på do. Det var den lengste natten i mitt liv. De fant ikke ut av hva det var og dagen etter ble jeg sendt hjem. Fastlegen fant heller ikke ut av hva det var, men stress var et ord som gikk igjen. Stress og det faktum at jeg er psykisk syk, noe som jeg til stadighet blir påminnet om. Alt jeg ikke kan gjøre fordi det kan bli for mye.

Jeg fikk en kort kur mot syre i magen og en streng diett. Hvis det ble verre skulle jeg kontakte legen igjen. Ta det rolig sa de. De neste ukene bodde jeg hos mamma. Jeg slet med å bevege meg og klarte ikke gå tur med Hilda. Energinivået lå på bånn.

Stativet mitt med medisin og vann

Fikk nattmat hos legevakten

Første audition til Norske Talenter

1 uke etter legevakt besøket var det audition til Norske Talenter. Både jeg og mamma var usikker på om det var en god idé å stille. Jeg hadde jo fått beskjed om å ta det rolig og passe på at jeg ikke skulle bukke under for presset. Men jeg hadde så lyst til å delta, så jeg beit tenna sammen og kom meg til Telenor Arena. Det ble en lang dag. Etter å ha vært der siden tidlig på morgenen ble det endelig min tur. Jeg var nest siste person ut. Audition min kan du se under.

Kom nesten ikke videre i Norske Talenter

Det er litt synd at man ikke kan se tilbakemeldingene fra dommerne. Min første audition ble nemlig ikke vist på TV. For i tillegg til min skranglende fysiske helse, så ble min psykiske styrke satt på prøve. Bjarne Brøndbo likte meg ikke. Mildt sagt. Han sa at jeg virket falsk og at jeg tok på meg en rolle. Hele mitt mål var jo å være meg selv og å vise en bit av hva jeg har vært igjennom. At selv om man sliter psykisk, så kan man reise seg igjen, man kan være sterk. Så den traff meg skikkelig. Janne Formoe likte det heller ikke, men tok mer tak i det tekniske. Hun syns det gikk litt fort og var litt voldsomt. Jeg er vant til å ta til meg konstruktiv kritikk, men det Bjarne sa føltes ikke konstruktivt, det føltes som et personlig angrep. Venninnene mine sa at jeg måtte bare gi faen. For både Mia og Mona hadde gitt meg strålende tilbakemeldinger og stående applaus. Det var pga de at jeg kom videre, for i noen sekunder der var det på nippet til at jeg røk. Bjarne ga et klart nei.

 

Sofie Frost Headshot slampoesi
Bilde tatt av Sara Angelica Spilling

 

PTSD og lite energi

Jeg fikk diagnosen PTSD i 2016. Post Traumatic Stress Disorder, les mer om det her. De siste 8 årene har jeg også slitt med bulimi, depresjon og angst. PTSD gjør meg veldig sliten. Jeg er på konstant vakt og sliter med søvnen pga mareritt. I over to år var jeg forkjølet fordi kroppen min brukte all energi på å være på vakt. Med andre ord så er jeg redd hele tiden. Psykologen min kom frem til at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Det betyr at jeg har kun kapasitet til å jobbe halvparten så mye som et gjennomsnittsmenneske. Jeg får behandling og har heldigvis blitt mye bedre de siste 2 årene. Men fortsatt kan jeg ikke jobbe like mye som andre og jeg må være utrolig forsiktig med hva jeg bruker tiden min på. Det skal ikke så mye til før det blir for mye og det var det som skjedde november i fjor. Det ble altfor mye.

Ville trekke meg før dommerutvelgelsen

Etter å ha kjent på hvor vondt det gjorde å høre det Bjarne Brøndbo sa til meg, så lurte jeg på om jeg var sterk nok til å bli med videre. Jeg må passe på meg selv og det å eksponere seg for så mange mennesker er tøft. Jeg deler så utrolig mye av meg selv i poesien min. Alt jeg snakker om er hentet fra meg og mitt liv. Kommer jeg til å takle å bli dømt av det norske folk? Usikkerhetene mine har jo virkelig fått mulighet til å gro frem på ny og det uroer meg. Så jeg sa ifra til produksjonen og de kalte meg inn til møte. På møtet sa jeg rett ut at jeg var usikker på om jeg psykisk kunne takle presset. De var utrolig forståelsesfulle, tilbød meg en psykolog og mange varme ord. Etter en lang prat med de og med mine aller nærmest valgte jeg å fortsette. Med forbehold om at jeg heller kunne trekke meg senere, eller kanskje jeg ikke kom videre fra dommerutvelgelsen uansett.

Bilde av mine fantastiske venner som alltid støtter meg. Bilde tatt av Lene Vaagland. F.v Ingrid M Sæter, Andrea Wasrud, meg og Marianne Hatlenes Lie.
Slampoesi om det vonde

Men så kom jeg jo videre!  Det gjorde meg mye gladere enn jeg hadde forventet. Det å kunne stå på scenen med mamma i salen var virkelig en spesiell opplevelse. Nå er semifinalen min neste uke og jeg gleder meg til å fremføre diktet mitt foran så mange mennesker. Diktet handler jo om å trosse det vanskelige, om min psykiske helse og hvor viktig det er å ta mennesker som sliter seriøst. Etter alt jeg har vært igjennom det siste halvåret med Norske Talenter og helsa, så føles det veldig fint å få kunne snakke om akkurat det på semifinalen. Dagene opp mot dette skal jeg bruke på å fokusere på de gode tingene i livet mitt. Jeg skal ta det med ro og jobbe med å akseptere at det er greit å være psykisk syk. Håper du setter på TV 2 kl 19.30 fredag 27 april <3

Du kan se opptreden min fra dommerutvelgelsen her.