Kommentarfeltet under debatten om nakenbilder gjør meg kvalm!

Kommentarfeltet; En arena for ignoranse

Kommentarfeltet er et sted i nettverden jeg pleier å holde meg langt unna. Før var jeg en aktiv leser og av og til «debattant», men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var stedet for å opplyse eller forsøke å mane frem en ordentlig debatt. Få ønsker å lære noe i kommentarfeltet. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Det har blitt en arena for ignoranse, et sted der folk spyr ut hatet og sinne de sitter inne med. Kun et fåtall prøver å sette i gang en debatt og er ute etter å lære eller utforske et tema. Kommentarfeltet er stygt og det er ufattelig slitsomt. Derfor holder jeg meg unna.

Victim Blaming

Men nå er debatten om spredning av nakenbilder i gang igjen og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte lese. Det som står under NRK sin artikkel er kvalmende. Det er stygt og det er ignorant på sitt beste. Folk klarer å lire ut av seg helt urgamle holdninger. Mange sier at hvis man først har tatt bildene så ber man om det. Man må unngå å ta bilder hvis man ikke ønsker dem spredt. Dette er klassisk victim blaming. Man legger skylden på den som har tatt bildet, ikke den som faktisk utfører den ulovlige handlingen ved å spre det.

Victim blaming er noe vi ikke vil ha i 2018, men det lever i beste velgående. Så er det urgammelt? At denne måten å tenke på har eksistert i mange hundre år er det ikke noe tvil om. Men forhistorisk er den ikke, den er aktuell og den er delt av mange. Det er en grunn til at voldtektsmenn slipper unna i hytt og pine. Det er de samme mekanismene der som i spredning av nakenbilder. Det er jenta sin skyld som tok bildet og delte det til en hun stolte på, det er jenta sin skyld som hadde på seg det korte skjørtet og drakk alkohol. Det er skummelt å se hvor mange som faktisk mener dette. Hvor mange som blir sinte og oppgitt over jenta som tar nakenbilder og deler med kjæresten, en hun trodde hun kunne stole på. Det er en utbredt holdning.

Slike holdninger dreper

Disse holdningene må til livs for de er livsfarlige for jenter og kvinner. Disse holdningene var grunnen til at jeg aldri fortalte noen om overgrepene og voldtektene jeg ble utsatt for. Fordi jeg trodde det var min skyld. Så inngrodde er de at det første jeg tenkte som 13 åring, det første som raste gjennom tankene mine da en slektning forgrep seg på meg, var at jeg hadde jo tatt på meg et kort skjørt. Hvor fucka er ikke det?

Meg som 13 åring

Tusen takk til deg som roper

Så jeg vil hylle de som går inn i kommentarfeltet og prøver å utdanne de ignorante. Det er en tøff jobb og jeg håper den har noe for seg. Vi har nemlig et langt stykke å gå før vi oppnår likestilling og vi kommer oss ikke dit uten å kjempe. I tillegg vil jeg takke de som skriver saklige artikler om dette der de legger skylden der den hører hjemme, hos den som sprer. For det er faktisk digitalt overgrep å spre et nakenbilde av et menneske som ikke har samtykket. Det er ulovlig og det er skikkelig stygt.

Tusen takk til dere som kjemper og roper ut. Om det er i kommentarfeltet eller på barrikadene. Sammen er vi sterkere og sammen skal vi klare å kjempe oss til likestilling og no more victim blaming!

Ikke trent på 3,5 år fordi jeg har vært syk, tungt å sette i gang igjen!

Ble syk rett etter utdanning

Trening har alltid vært en stor del av livet mitt. Mamma pleide å si at hun kunne høre det på stemmen min i telefonen at jeg ikke hadde trent. Det gjorde noe med meg. Jeg trengte det for å være et normalt menneske. Jeg får lett muskler, er god i all slags sport og tok fysiske utfordringer på strak arm. Etter endt utdannelse så ville jeg ha en spennende side jobb, noe alle frilansere som regel trenger. Jeg ville ikke jobbe i kafé eller på bar, jeg ville gjøre noe jeg elsket. Jeg elsket å trene. Derfor tok jeg personlig trener utdannelse i London.

Jeg elsket den utdannelsen, den ga meg utrolig mye og jeg har aldri følt meg sterkere fysisk og psykisk. En uke etter endt utdannelse ble jeg syk. Jeg ble forkjølet. Denne forkjølelsen var bare et symptom på en mer alvorlig sykdom, nemlig PTSD. Jeg var for fysisk syk til å trene. Det knuste meg fordi jeg hadde fått 3 forskjellige jobbtilbud i London, bra jobbtilbud, men kunne ikke ta noen av dem fordi jeg kom meg ikke opp av sofaen. Forkjølelsen skulle vare i 1,5 år.

Mistet muskler og energi

Nå har det gått 3, 5 år siden jeg var ferdig utdannet PT og jeg har enda ikke klart å komme i form igjen. Jeg har vært vitne til at min egen kropp har mistet mesteparten av musklene og energinivå. Jeg har prøvd flere ganger å komme meg tilbake i en treningsrutine, men feilet hver gang. Det føles ut som jeg har mistet en del av identiteten min. For trening var en så stor del av livet mitt at nå er det noe som mangler. Jeg er ikke helt meg selv.

Når man trener regelmessig så bygger du ikke bare opp din fysiske styrke, du bygger også opp din psykiske styrke. Du trener på å holde ut, presse deg selv og utfordre deg selv. Det klarer jeg ikke lenger. Den psykiske styrken er den vanskeligste delen å bygge opp. Men jeg gir meg ikke.

Gir ikke opp

I dag har jeg startet å trene igjen. Enda et forsøk på å komme i form. Alle leger og psykologer sier at trening er kjempe bra for noen som lider av å være psykisk syk og det tror jeg fult og helt på. Så jeg skal ikke gi opp. Grunnet dårlig råd så trener jeg hjemme. Har funnet flere bra og korte treningsvideoer der jeg ikke trenger noe utstyr. Kan anbefale Pamela sine, video under. Jeg klarer ikke å fullføre en eneste av øvelsene på videoen, men jeg holder på så lenge jeg kan i hver enkelt. For jeg vet at det kommer etter hvert. Det gjelder å holde motet oppe. Krysser fingrene for at jeg får til å holde løpet ut denne gangen, for jeg vet at jeg trenger det for å bli bedre i både kropp og sjel.

Menn, kan dere slutte å fortelle meg hvordan jeg skal se ut?

Not all men

La meg bare ta den før enn siden. «Not All men» er en hersketeknikk som stopper en samtale. Den tar fokuset vekk fra den som ytrer en mening og tar diskusjonen vekk fra et strukturelt problem over til enkeltpersoner. Dette er ikke en tekst om menn som enkeltpersoner. Den er om min virkelighet som kvinne med kort hår. Den er om samfunnets skjønnhetsidealer og en bred aksept blant menn om at det er greit å kommentere en kvinnes utseende.  At du er en fet kar som aldri hadde gjort noe sånt, flott, da handler dette ikke om deg. Så ikke gjør at denne teksten handler om deg ved å si «Not all men», for det er det den frasen gjør. Den drar fokus vekk fra noe som burde diskuteres over på at du er snill og aldri ville gjort noe sånt.

Du burde gro ut håret ditt

Det hører jeg veldig ofte. Av venner og vilt fremmede. Det er fascinerende hva folk får seg til å kommentere om andres utseende. Etter jeg klippet håret kort kom det veldig ofte kommentarer om at jeg burde gro ut håret. At jeg er penere med langt hår osv osv osv. Det er utelukkende menn som har sagt dette til meg og det har hver gang kommet som lyn fra klar himmel. Med det så mener jeg at vi ikke engang snakket om hår, de kommer bare bort til meg og sier det.

Foto av Lene Vaagland

Alltid ønsket meg kort hår, aldri turt

Hele livet ville jeg ha kort hår. På barneskolen gråt jeg meg til å bli klippet kort. Ikke lenge etter dette kjente jeg at det ikke var akseptert. Jeg var jente og jenter har langt hår. Så jeg lot det gro ut igjen, men savnet alltid den korte sveisen. Hår har alltid vært en måte for meg å uttrykke meg på. Jeg har farget det masse i løpet av livet mitt og hatt mange forskjellige sveiser. Men lengden har som regel vært lang eller halvlang. Jeg var redd for hva folk skulle tenke hvis jeg klippet det kort. Ville de tro jeg var en gutt? Ville folk syns jeg var mindre pen? Ville det bli vanskelig å få seg kjæreste? Så jeg lot vær. Jeg kjente ingen jenter eller kvinner med kort hår og ville ikke være den første.

Fant motet i en annen kortklipt kvinne

En vakker dag møtte jeg tilfeldigvis på en ung kvinne. Vi var begge statister i en spillefilm. Hun hadde kjempe kort hår og masse krøller. Jeg syns hun så helt fantastisk ut. Etter noen timer måtte jeg spørre henne hva som fikk henne til å klippe seg kort. Om hun likte det. Hun fortalte at det var den beste avgjørelsen hun noensinne hadde tatt når det kom til utseende. Hun hadde aldri angret og følte endelig at hun hadde funnet seg selv. At hun hadde sluttet å følge det samfunnet sier at hun skal følge. Det kom til å ta et år fra jeg møtte henne til jeg turte å klippe av håret selv, men FOR en fantastisk følelse det var da jeg endelig gjorde det.

Skal aldri gro ut håret igjen

For første gang på lenge følte jeg meg som meg selv. Jeg hadde latt skjønnhetsidealet gå til hodet på meg, latt det kontrollere meg til å holde håret langt. Det var en befrielse å klippe det av. Det betyr ikke at alle kvinner med langt hår lar seg styre av skjønnhetsidealet. Langt hår er flott. Poenget mitt er at jeg lot meg presse inn i en bås jeg ikke trivdes i og jeg vet veldig godt at det er mange kvinner der ute som føler på det samme. Det er ganske rart at det å klippe seg kort kan være så vanskelig. Jeg har ikke telling på hvor mange kvinner som sier til meg at de alltid har ønsket å ha kort hår, men at de ikke tørr.

Mann, kan du holde kjeft i 10 sekunder!

Menn kan si så mye de vil at jeg burde ha langt hår, men for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke. Det jeg bryr meg om er at de tror de bare kan valse bort til meg og si hvordan jeg burde se ut. At jeg burde endre mitt utseende fordi DE syns jeg hadde vært finere å se på hvis jeg gjorde det. Kompiser og bekjente har sagt til meg at de så bilder av meg fra da jeg hadde lengre hår på Facebook. Så sier de at det var veldig fint og at jeg kanskje burde vurdere å gro ut håret mitt igjen. De sier det med et smil, sikkert velmenende. Det er ikke noe vondt i stemmene deres.

MEN, det er jo en skikkelig rar ting å si! Er det ikke det? Jeg hadde aldri gått opp til noen og sagt de burde endre på utseende deres, sånn ut av det blå. En ting er hvis jeg spurte «Jeg vurderer å gro ut håret mitt, hva syns du jeg kler best? Langt eller kort hår?» DET er det eneste scenarioet jeg kommer på der det er greit å ytre en mening om håret mitt. Ellers syns jeg man skal holde kjeft.

Kvinner er ikke til for menn

Jeg er fornøyd med mitt eget utseende. Jeg elsker å ha kort hår. Sveisen min er ikke for deg, den er for meg. Kvinner finnes ikke ute i verden for menn, de er der for dem selv. Så hold kjeft og la oss se ut slik som vi selv vil se ut. Nå har jeg farget håret blondt, selv om mange mente jeg ikke burde det. Jeg er utrolig fornøyd og det er det som betyr noe. Skjønnhet er dessuten subjektivt, det er ingen som har fasiten. Alle mennesker er vakre på sitt eget vis.

Nipple covers og semifinale

3 dager igjen til semifinalen

Nå er det bare noen få dager igjen og jeg holder på å dævve inni meg. I dag har gått med på å få det meste av praktiske ting på plass, blant annet nipple covers. For på fredag skal jeg være på H3 Arena på Fornebu i 13 timer! Hjelp! De andre dagene jeg har vært på Norske Talenter har også vært ganske lange, så nå føler jeg at jeg har lært litt hva jeg burde gjøre. De andre dagene ble vi jo filmet backstage gjennom hele dagen. Så jeg måtte hele tiden være i antrekket jeg skulle opptre i, full sminke og on point. Denne gangen er det heldigvis ikke kamera backstage. Så det jeg gjorde i dag var å kjøpe meg en skikkelig kosedress jeg skal ha på meg frem til opptreden. Det er viktig å være komfortable, men det er også fordi jeg er livredd for å søle på antrekket til opptreden. Jeg skal ha på meg en skikkelig kul og helt hvit jumpsuit. Jeg vet ikke med dere, men jeg søler ALLTID! På slutten av dagen så er klærne mine bevis på hva jeg har spist ila dagen. Jeg kommer også til å ta med bok, musikk, spill og masse snacks.

Sykt chill outfit fra Bik Bok, kjøpte også en til med andre farger.

Gjennomsiktig og scenelys

Jeg er ganske redd for at den hvite jumpsuiten skal vise seg å være gjennomsiktig i scenelyset. Av erfaring så vet jeg at det lyset er så utrolig sterkt. Uansett hvor mye lys jeg setter på her hjemme, så kan det aldri måle seg med scenelys. Så da tenkte jeg at jeg burde skaffe meg hudfarget undertøy. Jeg fant en hudfarget shorts det stod invisible på. Det jeg ikke hadde fått med meg var at det var hold in, så jeg kjøpte vanlig str 38. Prøvde ikke i butikken. Den var litt stram, men jeg tror det skal gå. Jeg klarer å bevege meg og puste godt. Må innrømme at det var litt flaut å ta bilde av og jeg ser en ørliten camel toe. Men hvem ser bra ut i sånne shortser uansett, den skal under jumpsuiten, så satser på at det blir smooth tilslutt.

Her er genseren fra det andre joggedress settet jeg kjøpte og så klart den flotte shortsen.

Nipple Covers

Så var det de berømte nipple covers greiene da. Jeg går jo ikke med BH. Det sluttet jeg med for flere år siden og det er det beste valget jeg har tatt på lenge. At brystvortene mine syns gjennom klær er egentlig noe jeg ikke bryr meg noe særlig om. Nesten alle har brystvorter, no big deal. Men så vil jeg jo ikke at det er det eneste folk skal tenke på når jeg opptrer. Hvis det eneste man ser når jeg står på scenen er to nipples som stirrer deg ned, det kan ikke være bra. Jeg vil at folk skal høre på ordene mine og få inn budskapet mitt. Det er jo en veldig naturlig reaksjon og stirre hvis det er noe man ikke er vant med å se. Så da ble det nipple covers. Er sykt fornøyd med at jeg fant de på første forsøk. Det er 4 par, så jeg måtte prøve en med det samme jeg kom hjem. Skulle til å ta bilde for å legge ut på bloggen, men det ble litt for porno for min smak. På torsdag skal vi ha gjennomgang på scenen, så får testet ut om alt funker da. Jeg kommer til å be de som jobber der om å si i fra til meg om jumpsuiten er for gjennomsiktig. Satser på å bli møtt med ærlige svar.

Prøver ikke tenke så mye på fredag

Det er vanskelig å ikke la tankene vandre til semifinalen. Men jeg prøver å la vær. Det er slitsomt å hele tiden tenke på det og jeg fanger meg selv i å repetere diktet når jeg prøver å slappe av. Dette er desidert det største jeg har vært med på i hele livet mitt. Sannsynligheten for å komme videre til finalen er kjempe liten og jeg har egentlig tatt det for gitt at jeg ikke kommer videre. Bare det å ha kommet så langt som jeg har nå har vært over all forventning. I hvert fall etter første audition. Bjarne Brøndbo ga meg en realitets sjekk da han sa nei til å sende meg videre. Har du ikke lest om det så kan du lese innlegget mitt om det her.

Det er så utrolig mange flotte folk som skal opptre på fredag. Du kan se en oversikt over hvem her. Konkurransen er høy og jeg unner alle å gå videre. Det fine med at vi er så mange er at vi forstår hverandre og hva vi går igjennom. De fleste av oss kommer ikke til å gå videre, så da kan vi trøste oss med at vi ikke er alene. Og er det noen som driter i om jeg kommer videre eller ikke så er det vel Hilda. Hun er der uansett <3

Den brutale spotligheten

Jeg gruer meg skikkelig til å stå i spotligheten på slutten av programmet og høre om jeg går videre eller ikke. Har du sett de tidligere semifinalene? Alle står på scenen i hver sin spotlight og når man får høre at man ikke går videre skrus lyset av. Det er skikkelig dramatisk. Jeg skvatt første gangen jeg så det og tenket hjeeeelp! Men kanskje det er fint at man står i mørket, da blir det vanskeligere for publikum å se skuffelsen i ansiktet. Man kan gjemme seg litt og deretter snike seg av scenen når finalistene kunngjøres.

Norske Talenter betyr mer enn jeg trodde det skulle

Jeg var ganske chill i starten. Flere måneder før audition visste jeg jo at jeg hadde fått plass i første runde. Tenkte det skulle bli gøy og no big deal. Men etter de siste 6 månedene og alt jeg har vært igjennom, så har det blitt utrolig viktig for meg. Det å skulle komme videre til finalen hadde vært en drøm i oppfyllelse. Hele reisen har vært så utrolig tøff, men den har gitt meg en styrke jeg ikke ante jeg hadde. Jeg får muligheten til å dele mitt innerste inne med så mange mennesker spredt over hele Norge. Det er en gave og noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg skal gi absolutt alt jeg har på fredag og jeg håper virkelig du stemmer på meg.

Snille Hilda som blir med på selfies

 

Ville trekke meg fra Norske Talenter

 

Jeg er psykisk syk

Det har jeg vært i flere år. Grunnen til at jeg vil skrive om dette nå er fordi jeg vet at jeg ikke er den eneste. På sosiale medier kan det virke som alle har det topp hele tiden. Men det er ofte ikke virkeligheten. Min Norske Talenter reise kan virke som en drøm fra utsiden, men det har den absolutt ikke hvert.

Det å slite psykisk tar på i en vanlig hverdag. Og det kan jo sies at jeg ikke lever en vanlig hverdag for tiden, for nå er det kun 8 dager igjen til semifinalen. Når jeg tenker tilbake på de siste 6 månedene, så er det et under at jeg har kommet så langt. Det hele startet med magesmerter. Jeg hadde slitt med vondt i magen, men ignorerte det. Jeg var i en hektisk jobb periode og hadde ikke tid til å tenke på det. Bare hold ut til desember sa jeg til meg selv. I desember har jeg fri, hold ut, bare hold ut. Men kroppen sa stopp.

Lagt inn på legevakten

Som dere kan se på det utrolig flatterende bilde over så ble jeg ganske dårlig. Magesmertene ble så sterke at jeg lå i fosterstilling og gråt. Det hele endte med at pappa måtte kjøre meg til legevakten. Der ble jeg liggende hele natten under observasjon. Jeg fikk medisiner og hadde sånn fint stativ med poser jeg måtte ta med meg når jeg skulle på do. Det var den lengste natten i mitt liv. De fant ikke ut av hva det var og dagen etter ble jeg sendt hjem. Fastlegen fant heller ikke ut av hva det var, men stress var et ord som gikk igjen. Stress og det faktum at jeg er psykisk syk, noe som jeg til stadighet blir påminnet om. Alt jeg ikke kan gjøre fordi det kan bli for mye.

Jeg fikk en kort kur mot syre i magen og en streng diett. Hvis det ble verre skulle jeg kontakte legen igjen. Ta det rolig sa de. De neste ukene bodde jeg hos mamma. Jeg slet med å bevege meg og klarte ikke gå tur med Hilda. Energinivået lå på bånn.

Stativet mitt med medisin og vann

Fikk nattmat hos legevakten

Første audition til Norske Talenter

1 uke etter legevakt besøket var det audition til Norske Talenter. Både jeg og mamma var usikker på om det var en god idé å stille. Jeg hadde jo fått beskjed om å ta det rolig og passe på at jeg ikke skulle bukke under for presset. Men jeg hadde så lyst til å delta, så jeg beit tenna sammen og kom meg til Telenor Arena. Det ble en lang dag. Etter å ha vært der siden tidlig på morgenen ble det endelig min tur. Jeg var nest siste person ut. Audition min kan du se under.

Kom nesten ikke videre i Norske Talenter

Det er litt synd at man ikke kan se tilbakemeldingene fra dommerne. Min første audition ble nemlig ikke vist på TV. For i tillegg til min skranglende fysiske helse, så ble min psykiske styrke satt på prøve. Bjarne Brøndbo likte meg ikke. Mildt sagt. Han sa at jeg virket falsk og at jeg tok på meg en rolle. Hele mitt mål var jo å være meg selv og å vise en bit av hva jeg har vært igjennom. At selv om man sliter psykisk, så kan man reise seg igjen, man kan være sterk. Så den traff meg skikkelig. Janne Formoe likte det heller ikke, men tok mer tak i det tekniske. Hun syns det gikk litt fort og var litt voldsomt. Jeg er vant til å ta til meg konstruktiv kritikk, men det Bjarne sa føltes ikke konstruktivt, det føltes som et personlig angrep. Venninnene mine sa at jeg måtte bare gi faen. For både Mia og Mona hadde gitt meg strålende tilbakemeldinger og stående applaus. Det var pga de at jeg kom videre, for i noen sekunder der var det på nippet til at jeg røk. Bjarne ga et klart nei.

 

Sofie Frost Headshot slampoesi
Bilde tatt av Sara Angelica Spilling

 

PTSD og lite energi

Jeg fikk diagnosen PTSD i 2016. Post Traumatic Stress Disorder, les mer om det her. De siste 8 årene har jeg også slitt med bulimi, depresjon og angst. PTSD gjør meg veldig sliten. Jeg er på konstant vakt og sliter med søvnen pga mareritt. I over to år var jeg forkjølet fordi kroppen min brukte all energi på å være på vakt. Med andre ord så er jeg redd hele tiden. Psykologen min kom frem til at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Det betyr at jeg har kun kapasitet til å jobbe halvparten så mye som et gjennomsnittsmenneske. Jeg får behandling og har heldigvis blitt mye bedre de siste 2 årene. Men fortsatt kan jeg ikke jobbe like mye som andre og jeg må være utrolig forsiktig med hva jeg bruker tiden min på. Det skal ikke så mye til før det blir for mye og det var det som skjedde november i fjor. Det ble altfor mye.

Ville trekke meg før dommerutvelgelsen

Etter å ha kjent på hvor vondt det gjorde å høre det Bjarne Brøndbo sa til meg, så lurte jeg på om jeg var sterk nok til å bli med videre. Jeg må passe på meg selv og det å eksponere seg for så mange mennesker er tøft. Jeg deler så utrolig mye av meg selv i poesien min. Alt jeg snakker om er hentet fra meg og mitt liv. Kommer jeg til å takle å bli dømt av det norske folk? Usikkerhetene mine har jo virkelig fått mulighet til å gro frem på ny og det uroer meg. Så jeg sa ifra til produksjonen og de kalte meg inn til møte. På møtet sa jeg rett ut at jeg var usikker på om jeg psykisk kunne takle presset. De var utrolig forståelsesfulle, tilbød meg en psykolog og mange varme ord. Etter en lang prat med de og med mine aller nærmest valgte jeg å fortsette. Med forbehold om at jeg heller kunne trekke meg senere, eller kanskje jeg ikke kom videre fra dommerutvelgelsen uansett.

Bilde av mine fantastiske venner som alltid støtter meg. Bilde tatt av Lene Vaagland. F.v Ingrid M Sæter, Andrea Wasrud, meg og Marianne Hatlenes Lie.
Slampoesi om det vonde

Men så kom jeg jo videre!  Det gjorde meg mye gladere enn jeg hadde forventet. Det å kunne stå på scenen med mamma i salen var virkelig en spesiell opplevelse. Nå er semifinalen min neste uke og jeg gleder meg til å fremføre diktet mitt foran så mange mennesker. Diktet handler jo om å trosse det vanskelige, om min psykiske helse og hvor viktig det er å ta mennesker som sliter seriøst. Etter alt jeg har vært igjennom det siste halvåret med Norske Talenter og helsa, så føles det veldig fint å få kunne snakke om akkurat det på semifinalen. Dagene opp mot dette skal jeg bruke på å fokusere på de gode tingene i livet mitt. Jeg skal ta det med ro og jobbe med å akseptere at det er greit å være psykisk syk. Håper du setter på TV 2 kl 19.30 fredag 27 april <3

Du kan se opptreden min fra dommerutvelgelsen her.

 

 

Er jeg god nok?

Det er 10 dager igjen til Norske Talenter og jeg kjenner at usikkerhetene mine virkelig får mulighet til å gro inni meg. Flere hundre tusener av mennesker skal sitte i stua si og se på meg stå på scenen. De skal dømme meg. Bokstavelig talt så er det akkurat det de skal gjøre, dømme. De skal se om jeg er verdt stemmen deres og en plass i finalen. De skal dømme om jeg er god nok.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset

bilde tatt av Lene Vaagland

Er jeg tynn nok?

Det tenker jeg på. Om jeg er tynn nok, fin nok og pen nok. Hvis jeg bare hadde trent litt mer, gått ned litt mer i vekt, så ville jeg fått flere stemmer. Rasjonelle meg klarer som regel å stoppe disse tankene før de får manifestert seg. Jeg sier til meg selv at det er bullshit. Jeg vet at jeg er god nok som den jeg er. At hvordan kroppen min ser ut er irrelevant. Den fungerer, den er sterk, den er flott akkurat sånn som den er. Men nå som jeg er i en ganske annen situasjon i livet, blir rasjonelle meg svakere og svakere. Jo nærmere jeg kommer semifinalen jo mer usikker blir jeg på om jeg er bra nok.

Dårlig selvbilde

Jeg har slitt med dårlig selvbilde hele livet. Mange som kjenner meg blir overrasket når jeg sier det. De blir overrasket fordi jeg er ekstrovert og har null problem med å snakke med fremmede, ta plass i sosiale sammenhenger, jeg tuller og har selvironi. Men på innsiden så skrangler det. Etter mye hard jobbing har jeg blitt bedre og selvbildet har blitt sterkere. Men det er en evig kamp. Slampoesi har virkelig hjulpet meg på veien. Å skrive gir meg utløp for alle tankene og følelsene jeg har inni meg. Det å stå på scenen å kunne dele dette med mennesker har gitt meg styrke og trygghet.

Bildet er fra en opptreden på Sentralen.

Overspising

Jeg pleide å takle stresset og det dårlig selvbilde med overspising. Jeg spiste til kroppen kastet opp av seg selv. Det var helt jævlig. Det føltes ut som om jeg hadde null kontroll på mine egne handlinger. Jeg spiste og spiste. Jeg var ikke sulten, jeg hadde ikke lyst på mat, men jeg spiste. Noen ganger lurte jeg på om en demon hadde tatt over kroppen min, så lite kontroll hadde jeg.

Misfornøyd tenåring på ferie. Tror jeg er 13 år på dette bildet.

Trangen til å overspise er tilbake

Dagen etter en sånn hendelse kompenserte jeg med å ikke spise i det hele tatt. En sånn hverdag resulterte jo selvfølgelig til at jeg følte meg som dritt hele tiden. Konstant dårlig samvittighet og en veldig forvirret og dårlig behandlet kropp. Det som er skummelt nå er at jeg kjenner at de følelsene er på vei tilbake. Trangen til å overspise og trangen til å faste. De sniker seg inn i hjernen igjen. Det er utrolig trist å kjenne på fordi jeg har kommet så langt. Det er lenge siden jeg overspiste sist og jeg har klart å takle trangen med ren tankekraft. Hver gang jeg vil overspise så gjør jeg noe annet. Jeg leser en bok, ringer en venn, går tur med Hilda eller skriver. Alt dette hjelper hjernen min å programmere den fra å ville overspise til å gjøre en konstruktiv handling.

Hilda <3

Jeg er god nok

Nå som jeg kjenner dette store presset, så blir forsvarsmurene mine svakere. Det er vanskeligere å ignorere de vonde tankene. Det er helt naturlig og noe jeg bare må akseptere. Nå er tiden inne for å ta i bruk alt jeg har lært i terapien for å takle det kjipe som siger seg innpå. For er det noe jeg har oppdaget de siste årene, så er det at jeg er sterk. Jeg er faen meg tøff. Fuck janteloven. Jeg har overlevd mye og jeg står fortsatt. Diktet jeg skal ta i semifinalen handler om nettopp det. Å ta seg selv seriøst, erkjenne at du er verdt livet. Det handler om min reise fra bånn til nesten frisk. Jeg er god nok som den jeg er. Det er dette jeg skal ha i tankene de neste dagene. Hver gang en tanke om at jeg ikke er tynn nok, pen nok, eller flink nok dukker opp, så skal jeg si til meg selv: BULLSHIT! Jeg er god nok akkurat sånn som jeg er!

 Bilde tatt av Lene Vaagland