Brøt nesten sammen på scenen da jeg skulle fremføre dikt om #metoo

Jeg vant Nordisk Mesterskap i poesislam med dikt om #metoo

Jeg tenkte lenge på hvilke dikt jeg skulle velge til konkurransen. Man ønsker jo at det skal appellere til publikum, samtidig vil jeg ikke la meg styre av hva jeg tror andre vil like. Alle mine dikt er alvorlige og tar opp tunge temaer. Man vet aldri om publikum er klare for noe sånt eller ikke. Heldigvis så er slampoesi-folk vant med at dikt ofte har tøffe og politiske temaer. Under konkurransen derimot så var det flere poeter med veldig morsomme dikt og det slo skikkelig godt an. Etter første runde hadde de med morsomme dikt fått flest poeng og jeg innså slaget som tapt.

De som konkurrerte var:

Frej Haar - Sverige

Jón Magnús Arnarrsson - Island

Sara Hauge - Danmark

Juho Kuusi - Finland

Victor Von Hellens - Finland

Sofie Frost - Norge

Jón Magnús fra Island hadde kjempe fine og morsomme dikt

Det er sommer og folk vil kose seg og le. Det skjønner jeg kjempe godt. Derfor kom det som en stor overraskelse for meg da jeg kom ut av de to første rundene med høyest poengscore. De 2 med høyest poeng får en tredje runde og konkurrerer bare med hverandre. Poengene man har samlet opp i de to første rundene blir strøket og man starter på bar bakke igjen. Det var i denne runden jeg fremførte diktet mitt om min #metoo opplevelse. Det stod mellom meg og Victor fra den svensktalende delen av Finland.

Victor Von Hellens

Første i Norge til å snakke høyt om #metoo

Da saken om Harvey Weinstein traff hele verden fikk jeg en oppvekker. Flere ganger har jeg opplevd seksuell trakassering i filmbransjen, men aldri har jeg snakket høyt om det. Det har vært vonde opplevelser som jeg har gjort mitt beste med å børste av meg. «Sånn er det bare» har jeg lært. Som ung skuespillerinne i etableringsfasen har man null makt. Det å si ifra om seksuell trakassering fra en maktperson i bransjen er det samme som å si ifra seg muligheten til en karriere. Det er i hvert fall sånn det føles og har vært realiteten til mange.

Bilde tatt fra Nettavisen som skrev om min kronikk

Jeg var livredd for at #metoo ikke skulle nå Norge. At folk skulle anta det bare er en ting som skjer i USA, langt der borte der alle er litt smågale. Derfor beit jeg tenna sammen og skrev en kronikk. I kronikken skriver jeg om mine møter med seksuell trakassering, med fult navn og bilde av meg. Jeg ønsket ikke være anonym fordi jeg ville gi et ansikt til leserne. Jeg valgte derimot å holde gjerningspersonene anonyme fordi jeg var i en anmeldelses prosess. Det kom som et sjokk at Aftenposten ville trykke teksten min med det samme, det ble den mest leste teksten den uken. Du kan lese den her.

#metoo diktet ble født ut av ren sinne

Da kronikken kom ut havnet jeg i et lite mediehysteri. I hvert fall så føltes det sånn for meg. Jeg er ikke vant med å bli ringt ned av aviser og TV program. Jeg var på God Morgen Norge, Nyhetskanalen og radio. Mye annet sa jeg også nei til. For midt oppi alt dette gikk jeg jo igjennom en anmeldelses prosess. Det er noe av det tyngste jeg har vært med på. Jeg er et offer for voldtekt og overgrep og tenkte at å anmelde seksuell trakassering ikke skulle være så vanskelig. Jeg har vært igjennom helvete og så på dette som en bagatell i forhold. Bagatell er kanskje det siste ordet man kan bruke om dette.

Bilde fra God Morgen Norge med fantastiske June Holm.

Anmeldte til politiet

Det var i møte med politet at jeg oppdaget hvor flink jeg er til å fortrenge og trykke ned følelser. De to sakene jeg anmeldte hadde jeg egentlig aldri delt med noen. Jeg hadde begravd de. Så da jeg skulle begynne å fortelle om de brast jeg ut i gråt. Jeg kjente på en skam jeg trodde jeg hadde blitt kvitt for alltid, jeg følte meg utrolig liten og jeg ble rasende.

Jeg ble rasende av at det finnes folk der ute som vandrer rundt og tror at dette er ok oppførsel. Jeg ble rasende av at jeg skal måtte gå igjennom dette IGJEN! Når skal jeg få lov til å legge alle traumene mine bak meg, komme meg videre og leve livet? Så jeg satte meg ned for å skrive. Ut av dette sinnet kom diktet mitt om #metoo. Dette diktet vant jeg finalen i Nordisk Mesterskap i Slampoesi med.

Det var en helt spesiell opplevelse å få opptre med det diktet i Sverige. De har vært instrumentale i hvor langt #metoo bevegelsen har kommet i Norge. Søsterskapet vi har mellom landene våre er sterkt. Vi støtter hverandre og bygger hverandre opp. Jeg hadde lyst til å dele #metoo diktet mitt med dem og takke dem for alt de har fått til.

Brøt nesten sammen på scenen

Jeg opptrådte med #metoo diktet på flere eventer under kvinneuka i mars. Det gjør alltid litt vondt å si det, men jeg kommer meg ganske godt igjennom det. I Sverige derimot trodde jeg at jeg skulle falle sammen på scenen. Halvveis gjennom diktet ble jeg så tatt av følelser at jeg mistet stemmen til tårer. Jeg måtte stoppe opp for å samle meg for jeg kjente at stemmen ble heftig gråtkvalt. Men jeg klarte ikke å stoppe tårene, så jeg aksepterte dem og kjempet meg videre gjennom diktet. Jeg ga hele meg og følte på en seiersfølelse bare av at jeg klarte å gjennomføre. Støtten fra det svenske publikumet var enorm. Jeg kunne føle kjærligheten treffe meg, at jeg var en del av noe større. At jeg ikke er alene.

Bildet tatt av Peter Dyreborg

Etter opptreden ble det tid for poeng, jeg turte ikke se rundt i salen hva som ble gitt. Jeg fokuserte på at jeg var stolt av meg selv, uansett hvordan det skulle gå. Da de ropte opp mitt navn som vinneren av det Nordiske Mesterskapet ble jeg helt lamslått. Jeg er det fortsatt tror jeg. For jeg har enda ikke helt klart å komme meg. Men deilig var det og dette skal jeg leve på lenge <3

 

 

 

 

Fake bursdag og standup

Akkurat det jeg trengte
Nå nærmer semifinalen seg med storm. Den er faktisk rett rundt hjørnet! Derfor passet det perfekt at venninnen min S fikk meg til å tenke på helt andre ting. Vi feiret nemlig bursdagen min i går kveld. Jeg har bursdag 20 mars, men spilte teater i Haugesund den mnd. Så S ba meg holde av kvelden og fortalte ikke hva vi skulle. Jeg kom hjem til henne og fikk servert et glass rosé, bær og uendelig mye godis!

 

Ikke feiret bursdag på 10 år

Sist jeg feiret bursdagen min var jeg 18 år. Jeg er veldig glad i bursdag, men føler på et press om å gjøre alle tilfreds. Da jeg var i tenårene syns jeg alltid at mine bursdager var så mye kjedeligere enn alle andres. Kanskje fordi jeg hele tiden gikk rundt å ville at folk skulle ha det gøy, så jeg glemte å ha det gøy selv.  Jeg fortalte bestevenninnen min på den tiden om usikkerheten min. Fortalte at jeg var redd folk syns bursdagene mine ikke var noe særlig. Da sa hun «Ja, når jeg tenker meg om så er bursdagene dine ganske kjedelig faktisk.» Den kommentaren traff meg skikkelig og siden da har jeg ikke feiret.

 

På tide med en endring

Se hvor gira jeg var for å bli 3 år da! Den gleden der skal jeg ta tilbake. Fra nå av skal jeg feire bursdagen min. Hvis noen syns den er kjedelig så kan de dra hjem. Nå er jeg voksen og det er på tide å la den lille kommentaren fra en tidligere venninne slippe taket. Det er rart hvordan noen små kommentarer setter seg i kroppen din. Vi har alle noen ting vi husker å ha hørt fra da vi var yngre, som har festet seg som klegg til sjelen vår. Jeg har bestemt meg for å la denne gå og ta opp kampen med de andre som sitter der når de dukker opp. Det blir faktisk for dumt å la den lille kommentaren styre bursdagen min.

 

Overraskelse!

S er alltid så flink med å finne søte små gaver hun putter i kule bokser. Veldig fornøyd med Bucket List Box! Det er en boks jeg kan skrive ned alt jeg ønsker å gjøre i livet, krysse av når de er gjort og så godte meg over det når jeg er gammel. Men det var ikke alt, jeg fikk nemlig også en Golden Ticket! På den så stod det at vi skulle på Alt er NyttLatter!

 

Standup

Jeg elsker standup og drev faktisk med det selv da jeg bodde i London. Yes, tro det eller ei! Jeg hadde en norsk karakter som påpekte alt som var bedre med Norge i forhold til England. Jeg elsker veldig frekk og mørk humor og er det et sted der det er populært så er det Storbritannia! Jeg savner veldig å drive med komedie. Selv om jeg elsker slampoesi, så er det noe med å kunne tulle og tøyse. Det er viktig å le. Så hvem vet, kanskje jeg blir å se på en standup scene en gang i fremtiden? En ting er i hvert fall sikkert og det er at jeg skal se mer komedie og standup her i Norge. Konferansierene på Alt er Nytt var utrolig dyktige. De fikk meg til å glemme semifinalen litt og det var akkurat det jeg trengte.