Nei, jeg har ikke hatt en fin sommer og det er helt greit!

Bilde tatt av Samnoy Foto

Nå er tiden folk møtes etter endt sommerferie. De siste ukene har folk startet på jobb igjen, studier eller skole. Da kommer det samme spørsmålet fra alle du møter: Har du hatt en fin sommer? Det riktige svaret da er at sommeren har vært veldig fin, man har badet, vært i syden, vært med kjæresten på romantisk tur, man har ladet opp og hatt det faktisk ganske tipp topp tommel opp. Men så finnes det noen av oss som ikke har hatt en særlig fin sommer og som misliker det spørsmålet sterkt. For jeg må lyve, jeg må fake et smil og si at jeg har hatt det utrolig flott. Men egentlig så føler jeg skam over å ha hatt en vond sommer. For vonde somre finnes jo ikke!

Det er ingen vonde tanker bak et slikt spørsmål, det er kultur, det er vane. Men jeg føler ikke at det er rom for å svare ærlig på det. I fjor hadde jeg det veldig likt, jeg hadde en kjip sommer. Jeg prøvde å lege meg etter bruddet med kjæresten, mannen jeg trodde jeg skulle dele livet med. Alle vennene mine var på romantiske kjæresteturer, jeg satt hjerteknust igjen i Oslo. Ensomheten var altoppslukende.

I år har jeg vært utslitt. Dagene har enten gått bort til å sove eller til å stresse. Jeg har jobbet gjennom hele ferien og jeg har ikke fått ladet meg opp til høsten. Jeg har grått, hatt et par sammenbrudd, stoppet å blogge og vært lite aktiv på sosiale medier. Og jeg har blitt DRITT LEI av at alle skal ha det så jævlig fint hele tiden. Så i år har jeg vært ærlig. Når folk spør meg hvordan min sommer vært så sier jeg rett ut: Den har vært ganske kjip egentlig. Jeg har vært en del ensom og jeg har vært veldig blakk. Hva med sommeren din?

Bilde tatt av Samnøy Foto

Noen folk blir litt satt ut, jeg kan tenke meg at de føler på at de må stille flere spørsmål og at nå må vi ha en seriøs samtale. Men vi må ikke det. Jeg har folk å snakke med om det kjipe i livet og jeg snakker med dem. Jeg er bare dritt lei av fasader og dette er en av måtene jeg har valgt å rive de ned på.

Men så møter jeg på de menneskene som blir letta. Jeg kan se at mitt ærlige svar får dem til å puste ut og senke skuldrene. Dette er de som har hatt det som meg. De ser takknemlige ut og sier: meg også! Så ler vi litt og føler oss litt mindre alene. Mer skal ikke til for å føle seg mindre utenfor.

Jeg føler meg sterkere av å være ærlig, jeg skammer meg ikke over å ha det kjipt i den årstiden alle skal ha det supert. Sånn er det noen ganger og det er helt greit. Det er lov å ikke ha det fantastisk hver dag, det er lov å si det høyt. Verden går ikke under av den grunn.

Ensomhet er ikke farlig, men kan gjøre veldig vondt

En vegg mellom meg og vennene mine

Kun en gang i livet har jeg følt meg ordentlig ensom. Det er noen år siden nå, men jeg kan fortsatt huske hvor vondt det gjorde. Av og til kjenner jeg at ensomheten dukker opp igjen, men den er kortvarig og ikke like intens som da. Det som fasinerer meg med ensomhet er at man kan være omringet av gode venner, en kjærlig familie og fortsatt føle seg alene. Jeg husker at jeg satt på en pub i London da jeg tok mastergraden min, med mennesker jeg digget, og følte at jeg ikke helt fikk kontakt med dem. Det var som om jeg observerte dem og ikke interagerte med dem. De kom ikke innpå meg og jeg kom ikke innpå dem. Det var en fryktelig kunstig og nummende følelse. Det var en emosjonell vegg mellom meg og dem som kun jeg så.

Eneste single igjen

Den følelsen har gjort sitt inntog i livet mitt nå og jeg hater det. Forskjellen fra da og nå er at jeg forventet det. Det jeg kjenner på for tiden er at livet mitt går i en helt annen retning enn de rundt meg. Mine nærmeste er alle i etablerte forhold. De har hatt kjærester lenge, blitt samboere, kjøpt seg leilighet, planlegger egen familie og har giftet seg. Flere av mine kreative venner har også tatt valget om å legge om livet, de har flyttet fokuset fra kunsten til en mer stabil fremtid, fått seg en «ordentlig» jobb eller begynt på en helt ny utdannelse. Jeg er singel, bor i kollektiv, får hjelp av nav og går jevnlig i terapi.

Av alle mine nærmeste er jeg den eneste single igjen. Det å være singel er ikke noe problem for meg, jeg trives veldig godt. For kun 1 år siden ble det slutt med mannen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med, jeg har trengt tiden på å lege. På å være alene. Men det er en rar følelse å være den eneste i vennegjengen som ikke er «etablert». Selv om jeg syns det å ha hund er ganske voksent av meg 😉

Starten av frilanslivet

Vi gikk alle ut av skolen med en enorm motivasjon og arbeidslyst for kunsten. En brennende lidenskap for teater, film og scenekunst. Vi skulle lykkes uansett hva. Vi visste det var et maraton, ikke en sprint. Allikevel ble realiteten som frilanser et veldig tøft møte etter endt utdanning. For å være helt ærlig var det som et slag i trynet. Jeg skjønner godt at flere har valgt å gjøre noe annet. Mitt problem er bare at jeg ikke klarer å gjøre noe annet. Jeg blir syk av det. Psykologen min sa:

 

«Å putte deg i en vanlig jobb ville vært som å åpne en champagneflaske, riste den og sette på korken igjen.»

 

Jeg har prøvd å ha en vanlig jobb, mange ganger. Jeg har jobbet som servitør, bartender, vaskehjelp, butikkmedarbeider, lagermedarbeider og leder. Hver gang blir jeg syk. Hvis det fantes et annet yrke jeg kunne tenkt meg, så hadde jeg hoppet på det uten tvil. For kunsten er tøff. Vi som er i den bransjen her, er ikke her frivillige, vi er her fordi vi må. Så alle som kjenner at de ikke må, de som har andre ting i livet de også elsker å drive på med, de endrer kursen etterhvert.

Ensomhet i å jage kunsten

Jeg tror noe av ensomheten kan ligge litt i det. At jeg har gått fra å være omringet av en konstant heiagjeng der vi støttet hverandre og delte alt av oppturer og nedturer. Der vi alle slet med økonomien og en ustabil hverdag. Der vi alle delte info om auditions og dro sammen når vi fikk en. Da vi satte opp teater sammen og konstant prioriterte kunsten. En etter en har folk «falt fra» og jeg føler meg mer og mer alene i frilans tilværelsen. Det hjelper vel heller ikke at det å skrive er noe man gjerne gjør alene. Jeg er heller ikke så flink til å ta initiativ til å være sosial når jeg kjenner på ensomhet. Det er det jeg må få gjort, strekke ut en arm. Be om hjelp og invitere andre kreative inn i arbeidet mitt.

Fra en teateroppsetning i London

90 år og fortsatt i kollektiv?

Vennene mine er der fortsatt og de støtter meg fortsatt. Kreativiteten de bærer i seg er der fortsatt. Forskjellen er at de har livet på stell og ikke jeg. De fant ut at de kunne og ville gjøre andre ting, enten 100% eller ved siden av det kreative. Jeg sitter fast i kunsten og ser ingen utvei. Jeg vil ikke se en utvei. Det er et maraton og jeg er enda ikke 30 år. Så det er en del energi igjen i denne skrotten av en kropp. Heldigvis er ikke Hollywood drømmen, for da måtte jeg jo pensjonert meg om 2 år.

Levealderen er litt lenger i Norge og jeg har som mål å utvide den til døden. Om jeg så må bo i kollektiv til jeg er 90 år. Heldigvis trives jeg ufattelig godt i kollektivet jeg bor i nå, så kanskje vi alle er her til vi blir 90? Hoster de mest episke temafestene, alltid rødvin og oliven, the place to be for pensjonister i 2080? Jeg satser på noe sånt, for å gi seg er ikke noe alternativ. Jeg ble ikke noe stjerneskudd i super ung alder, men jeg jobber og jeg jobber hardt. Så noe må det bli av meg og jeg håper dere vil følge meg på reisen!

Menn, kan dere slutte å fortelle meg hvordan jeg skal se ut?

Not all men

La meg bare ta den før enn siden. «Not All men» er en hersketeknikk som stopper en samtale. Den tar fokuset vekk fra den som ytrer en mening og tar diskusjonen vekk fra et strukturelt problem over til enkeltpersoner. Dette er ikke en tekst om menn som enkeltpersoner. Den er om min virkelighet som kvinne med kort hår. Den er om samfunnets skjønnhetsidealer og en bred aksept blant menn om at det er greit å kommentere en kvinnes utseende.  At du er en fet kar som aldri hadde gjort noe sånt, flott, da handler dette ikke om deg. Så ikke gjør at denne teksten handler om deg ved å si «Not all men», for det er det den frasen gjør. Den drar fokus vekk fra noe som burde diskuteres over på at du er snill og aldri ville gjort noe sånt.

Du burde gro ut håret ditt

Det hører jeg veldig ofte. Av venner og vilt fremmede. Det er fascinerende hva folk får seg til å kommentere om andres utseende. Etter jeg klippet håret kort kom det veldig ofte kommentarer om at jeg burde gro ut håret. At jeg er penere med langt hår osv osv osv. Det er utelukkende menn som har sagt dette til meg og det har hver gang kommet som lyn fra klar himmel. Med det så mener jeg at vi ikke engang snakket om hår, de kommer bare bort til meg og sier det.

Foto av Lene Vaagland

Alltid ønsket meg kort hår, aldri turt

Hele livet ville jeg ha kort hår. På barneskolen gråt jeg meg til å bli klippet kort. Ikke lenge etter dette kjente jeg at det ikke var akseptert. Jeg var jente og jenter har langt hår. Så jeg lot det gro ut igjen, men savnet alltid den korte sveisen. Hår har alltid vært en måte for meg å uttrykke meg på. Jeg har farget det masse i løpet av livet mitt og hatt mange forskjellige sveiser. Men lengden har som regel vært lang eller halvlang. Jeg var redd for hva folk skulle tenke hvis jeg klippet det kort. Ville de tro jeg var en gutt? Ville folk syns jeg var mindre pen? Ville det bli vanskelig å få seg kjæreste? Så jeg lot vær. Jeg kjente ingen jenter eller kvinner med kort hår og ville ikke være den første.

Fant motet i en annen kortklipt kvinne

En vakker dag møtte jeg tilfeldigvis på en ung kvinne. Vi var begge statister i en spillefilm. Hun hadde kjempe kort hår og masse krøller. Jeg syns hun så helt fantastisk ut. Etter noen timer måtte jeg spørre henne hva som fikk henne til å klippe seg kort. Om hun likte det. Hun fortalte at det var den beste avgjørelsen hun noensinne hadde tatt når det kom til utseende. Hun hadde aldri angret og følte endelig at hun hadde funnet seg selv. At hun hadde sluttet å følge det samfunnet sier at hun skal følge. Det kom til å ta et år fra jeg møtte henne til jeg turte å klippe av håret selv, men FOR en fantastisk følelse det var da jeg endelig gjorde det.

Skal aldri gro ut håret igjen

For første gang på lenge følte jeg meg som meg selv. Jeg hadde latt skjønnhetsidealet gå til hodet på meg, latt det kontrollere meg til å holde håret langt. Det var en befrielse å klippe det av. Det betyr ikke at alle kvinner med langt hår lar seg styre av skjønnhetsidealet. Langt hår er flott. Poenget mitt er at jeg lot meg presse inn i en bås jeg ikke trivdes i og jeg vet veldig godt at det er mange kvinner der ute som føler på det samme. Det er ganske rart at det å klippe seg kort kan være så vanskelig. Jeg har ikke telling på hvor mange kvinner som sier til meg at de alltid har ønsket å ha kort hår, men at de ikke tørr.

Mann, kan du holde kjeft i 10 sekunder!

Menn kan si så mye de vil at jeg burde ha langt hår, men for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke. Det jeg bryr meg om er at de tror de bare kan valse bort til meg og si hvordan jeg burde se ut. At jeg burde endre mitt utseende fordi DE syns jeg hadde vært finere å se på hvis jeg gjorde det. Kompiser og bekjente har sagt til meg at de så bilder av meg fra da jeg hadde lengre hår på Facebook. Så sier de at det var veldig fint og at jeg kanskje burde vurdere å gro ut håret mitt igjen. De sier det med et smil, sikkert velmenende. Det er ikke noe vondt i stemmene deres.

MEN, det er jo en skikkelig rar ting å si! Er det ikke det? Jeg hadde aldri gått opp til noen og sagt de burde endre på utseende deres, sånn ut av det blå. En ting er hvis jeg spurte «Jeg vurderer å gro ut håret mitt, hva syns du jeg kler best? Langt eller kort hår?» DET er det eneste scenarioet jeg kommer på der det er greit å ytre en mening om håret mitt. Ellers syns jeg man skal holde kjeft.

Kvinner er ikke til for menn

Jeg er fornøyd med mitt eget utseende. Jeg elsker å ha kort hår. Sveisen min er ikke for deg, den er for meg. Kvinner finnes ikke ute i verden for menn, de er der for dem selv. Så hold kjeft og la oss se ut slik som vi selv vil se ut. Nå har jeg farget håret blondt, selv om mange mente jeg ikke burde det. Jeg er utrolig fornøyd og det er det som betyr noe. Skjønnhet er dessuten subjektivt, det er ingen som har fasiten. Alle mennesker er vakre på sitt eget vis.

Jeg hater å være avhengig av Nav, jeg vil klare meg selv!

Stressa og sliten

Jeg har ikke en balanse i livet. En balanse mellom helse, fritid og jobb. Det er et evig kjør av stress og usikkerhet. Stress over å gjøre sitt beste for å få en stabil inntekt. Terapi hver uke. Enormt med press på jobben. Livet kan ikke holde på slik særlig mye lenger. En gjentagelse av i fjor høst er uaktuelt. Jeg skal ikke bli så syk at jeg blir lagt inn hos legevakten. Men magesmertene jeg hadde da har kommet tilbake. De gir meg søvnløse netter og enda mer stress.

Tar lang tid å bli frisk

Jeg har 50 % nedsatt arbeidsevne. Dette har ført til at jeg får APP av Nav. Jeg får det aller minste et menneske kan få. Hittil har det dekket leie og den månedlige fakturaen fra Lånekassen. Resten må jeg jobbe inn. APP får man 1 år av gangen. I fjor var jeg så stressa da året nærmet seg slutt og pengene fra Nav ikke lenger skulle komme. Derfor booket jeg så mye jobb jeg kunne klare for høsten.

Jeg var livredd for å måtte flytte hjem igjen som voksen kvinne. Jeg ville klare meg selv, være selvstendig. Jeg hater å være avhengig av Nav og familien min. Avhengig av noe som en voksen kvinne skal kunne klare selv, ha en stabil økonomi. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle få dette til. Jeg hadde jo trodd fult og helt at jeg bare trengte 1 år på meg til å bli frisk, til å klare meg selv igjen. Høsten traff meg som et hardt slag i magen. Nå skjønner jeg at det kommer til å ta flere år før jeg kan si at jeg er frisk.

Bildet tatt av Lene Vaagland

Gråt da jeg fikk brev av Nav

Da høsten kom fikk jeg beskjed om at jeg fikk APP i 1 år til. Jeg gråt da jeg leste brevet. Nav og psykologen min mente jeg trengte det og at det var verdt å investere i meg. De hadde tro på at jeg skulle klare å bli selvstendig igjen.  Men jeg hadde jo trodd at jeg ikke skulle få mer hjelp, så jeg hadde en stressende høst foran meg. Masse jobb jeg ikke kunne trekke meg fra.

Jobb er flott, det er ikke det. At folk ønsker å booke meg er utrolig gøy. Selv om jeg ikke helt har lært å ta ordentlig betalt, så lønnen var ikke akkurat topp. Problemet med høsten var jo at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Noe som betyr at jeg har mye mindre energi enn et velfungerende gjennomsnittsmenneske. Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg har energi til å gjøre 1 ting om dagen. Blir det mer enn dette kan jeg bli veldig syk, veldig fort.

Kunne ikke trekke meg

Med 1 ting om dagen så mener jeg at jeg har energi til å f.eks dra til legen. Men etter dette så har jeg ikke mye energi igjen til noe annet. Er det en dag hvor jeg drar til legen for så å opptre på kvelden, så trenger jeg hele neste dag på å komme meg igjen. Derfor var høsten min i fjor langt i fra et ideelt halvår. Jeg kunne ikke trekke meg fra noen av jobbene, jeg har ikke luksusen av å kunne  sykemelde meg, for da får jeg ikke betalt. I tillegg er rykte viktig i bransjen min og jeg vil ikke bli kjent som en som bare trekker seg i siste liten. Jeg beit tenna sammen og tenkte at det skulle gå fint. For i desember skulle jeg ha fri. Du kan lese i et tidligere innlegg om hvordan det gikk her. Kort fortalt så kollapset jeg av intense magesmerter. De samme smertene jeg kjenner har kommet tilbake nå.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset(Gjenbruk) Bilde tatt av Lene Vaagland

Støtter Nav meg neste år?

Nå venter jeg på å høre fra Nav om jeg får støtte i 1 år til. Jeg og psykologen min gjør vårt beste for å gi de et så riktig bilde av meg og min situasjon som mulig, slik at de kan ta en bra avgjørelse. Det er utrolig stressende å ikke vite hvordan resten av året blir. Jeg er så redd for å bli syk igjen. De siste årene har jeg blitt så mye bedre, men jeg vet det ikke skal mye til for at jeg skal falle. Svaret fra nav kan avgjøre hvor mange år til jeg skal slite.

Det er fortsatt en stund til hvor jeg trenger hjelp. Det å klare å skape en sunn balanse i livet mitt er nøkkelen. Heldigvis får jeg hjelp til dette og jeg vet jeg kan få det til. Det er bare det at det tar tid. Så jeg håper jeg blir gitt den tiden på å bli den beste utgaven av meg selv jeg kan bli. For da har jeg mulighet til å gi tilbake til samfunnet. Det er det eneste jeg vil. Være en ressurs og bidra til fellesskapet. Et fellesskap som har gitt meg denne muligheten til å komme meg igjen. Jeg krysser fingrene og håper på det beste.

Ut på tur, aldri sur. Klar for siste konkurranse på en stund!

På tur ut av Norge

Nå gleder jeg meg masse, om bare noen timer sitter jeg på flyet til Stockholm. I kveld er jeg litt usikker på programmet, men jeg skal kose meg. Som sagt tidligere er jeg lei av konkurranser. Det er så rart å bli bedømt ut i fra en egen personlige historie. Så dette blir nok siste konkurranse på en stund. Det betyr ikke at jeg ikke skal gi alt. Det er tross alt en opptreden og det liker jeg. Det er det jeg trives med. Hele greia med å få poeng etterpå er det kjipe. Eller stemmer som i Norske Talenter. For det å vinne eller være best er ikke det det handler om for meg. Det handler om å formidle et budskap.

Det var jo kjempe stas å bli Norgesmester i Slampoesi. Jeg hadde jobbet veldig hardt for å få det til. Men jo tryggere jeg blir på meg selv som menneske og som artist, jo mindre betyr en sånn tittel. Kjente det samme med Norske Talenter. Det å komme til finalen var kjempe stort for meg, men selve tittelen er ikke så viktig. Det å bli sett og hørt og trodd, å bli tatt seriøst, DET er det som betyr noe. Jeg er evig takknemlig for det.

Selve konkurransen er i morgen og det skal trekkes om hvem som er første person ut. Det er alltid litt kjipt å være først, publikum er ikke varme i kroppen enda. I tillegg har de en tendens til å være mye strengere med poengene i starten. Så det blir spennende å se. Lover å være flink på instastory de neste dagene. Begynner å få teken på det nå syns jeg. Lært å feste en tagg nå også. PRO ass 😉

Horribel pakker

Jeg er kanskje tidenes dårligste pakker. Jeg pakker alltid for mye og aldri det jeg trenger. Nesten hele tiden glemmer jeg noe essensielt som typ undertøy, ytterjakke eller mobilen. Været er heldigvis ganske likt som det er i Oslo nå, så da slapp jeg å omstille hodet no særlig. Det er bare en ting jeg så gjerne skulle hatt med meg som jeg ikke får plass til. Søte, gode, lille Hilda. Det er en smerte å forlate henne. Om det så bare er for å dra ned på butikken. Prøvde å se om hun fikk plass i kofferten, hun var ikke særlig fan. Men er så snill at hun stod stille til jeg fikk tatt bilde av henne. Hun har egen instagram konto, så hun er vant me då måtte bli tatt bilde av. Du kan følge henne her.

Kronisk tidlige ute

Jeg er en stressa reiser. For å si det mildt. Jeg må ha veeeldig god tid på meg. Rett og slett fordi jeg ikke liker å stresse med klokka. Har jeg god tid, slapper jeg mer av. Jeg sitter heller 3 timer på flyplassen enn å løpe for å rekke flyet. Dataen blir med meg overalt, så jeg slår meg ned på en café eller restaurant. Kjøper meg et glass med altfor dyr rødvin, noe snacks (helst oliven) og jobber.

Jeg er en vant reiser. Har reist hele livet. De siste årene har jeg bodd i London og da fløy jeg ofte hjem til Norge eller andre steder. Så jeg er en kløpper på å komme meg gjennom sikkerhetskontrollen. Rask som olja lyn. Kanskje en rar ting å være stolt av, men jeg er skikkelig stolt av det haha. Det dumme er at jeg blir litt sint på alle som er så syyykt treige. De som ikke har satt seg inn i reglene som står på plakatene langs hele køen! Hadde jeg bare hatt råd til å kjøpe sånn fancy billett som får egen kø. Da kunne jeg reist med alle business folka som er like rutta som meg. Selv om jeg alltid føler meg litt utilpass omringet av menn og kvinner i dress.

Meeeen, nå må jeg løpe, for jeg må jo har god tid! Har også mensen, så jeg har sykt lyst på sjokolade. Derfor har jeg selvfølgelig lagt inn en ekstra halvtime i reiseplanen min for å ha tid til å kjøpe det på Oslo s.

Neste sted jeg opptrer er i Sverige under Nordisk Mesterskap i slampoesi!

Veien videre

Hva er neste steg? Mange spør hva jeg skal gjøre nå som Norske Talenter er ferdig. Heldig som jeg er så har jeg hatt det linet opp siden november i fjor. Da vant jeg nemlig  Norgesmesterskapet i slampoesi. Derfor skal jeg reise til Sverige på fredag og konkurrere i Nordisk Mesterskap i slampoesi. Der møter jeg den svenske, danske, finske og islandske mesteren. Vi skal konkurrere om å være best i slampoesi i hele norden.

Gleder meg masse til neste utfordring

I fjor ble Nordisk Mesterskap holdt i Lillehammer, arrangert av foreningen Les!. Vinneren ble Evelyn Rasmussen Osazuwa fra Norge. Hun vant også verdensmesterskapet i Paris. Samme mesterskap som jeg i år valgte å boikotte, med full støtte fra Evelyn og SLAM!kollektivet. Det kan du lese mer om her.

I år holdes den av Reginateatern i Uppsala. Jeg var så heldig at jeg fikk opptre på Uppsala Internasjonale Poesifestivalen der i fjor. Så nå vet jeg akkurat hva jeg går til og jeg gleder meg masse! Uppsala er en utrolig hyggelig by, Reginateatern er super koselig og alle folka der er herlige vesener. Det blir som en liten ferie der jeg får opptre blant venner, henge med fete folk og høre nordens beste poeter in action.

Litt ferdig med konkurranser

Jeg kjenner at fokuset til helgen ikke ligger på å vinne, men å kose meg. Etter den siste tiden har jeg kjent på hvor lite en tittel betyr for meg. Det som betyr noe er opptreden. Det er jo det jeg elsker. Å stå på en scene og dele det jeg mener er viktig. Å bruke ord på å formidle et budskap, sette i gang samtaler og debatter. Jeg kommer selvfølgelig til å gi mitt ytterste, jeg representerer ikke bare meg selv her, jeg representerer Norge og jeg forsvarer et gull. Men om jeg ikke vinner så vet jeg at de andre er verdige vinnere og at jeg har gitt alt. Jeg blir ikke lei meg.

Livet fremover

Først nå så er det Sverige. Neste uke blir det Norsk Litteraturfestival i Lillehammer før det bærer videre til Larvik Poesifestival, så blir det PRIDE! Det er hektiske tider i møte og jeg har utsatt mye arbeid under Norske Talenter innspurten. Kjenner at en ferie hadde vært på sin plass, men i stedet skal jeg være flink på å ta små ferier innimellom alt arbeidet. En oppdatert liste med tid, sted og dato for opptredener kommer.

Foto tatt av Martin Phillip Fjellanger

Jeg har sovet 12 timer hver natt siden finalen. Kroppen er generelt utladet, men føles ellers frisk og fin. Mye energi skal samles opp igjen, men jeg har troa på at det skal gå bra. Nå har jeg såpass mye jobb fremover at jeg kan ta meg fri i hele juli. Det var drømmen og nå ser det ut som det kan bli virkelighet. Det er jo faren ved å jobbe frilans. Man vet aldri når man kan ta seg ferie fordi økonomien er så uforutsigbar. Det gjelder å lære seg noen knep til hvordan man ikke skal bli utbrent. Jeg lærer sakte, men sikkert.

Har du noen ønsker om hva jeg skal skrive om? Noen spørsmål du gjerne vil at jeg skal svare på? Da kan du enten kommentere under eller sende meg en melding her. Så skal jeg svare i et innlegg på bloggen =)

Nyt solen folkens <3

 

 

Respektløst å bruke det vonde i livet i et underholdnings program?

«Du er respektløs»

Skrev en ung kvinne til meg på privat melding. Hun syntes at det å snakke om depresjon, spiseforstyrrelser og selvmordsforsøk i et underholdningsprogram var respektløst. At barn ser på og det blir helt feil. Selvfølgelig skal hun få lov til å mene det. Jeg har jo lurt på om jeg passet inn i Norske Talenter selv. Det har vært en tvil som har stukket dypt og som har gjort vondt. Jeg har bare ventet på at noen skulle skrive akkurat dette til meg.

Men da jeg leste det hun hadde skrevet så skjedde noe annet enn jeg hadde trodd. Jeg forventet at en slik melding skulle gjøre sykt vondt. For den tok tak i alle tvilene jeg har båret med meg siden første audition i november i fjor. Men jeg kjente på noen helt andre følelser da jeg leste den, jeg følte et snev av tilfredshet. Selvfølgelig følte jeg også smerte, det var ikke en hyggelig melding å få. Det gjorde vondt, men inni det vonde ble jeg også litt glad. For hennes melding var et bevis på at jeg absolutt passer inn i Norske Talenter. For hun er beviset på at disse temaene må snakkes om, ikke ties ihjel. De er faktisk ikke farlige. Det farlige er å la de leve i mørket, det er nemlig der de trives og kan vokse seg store.

Viktige samtaler mellom barn og foreldre

Barn kan ikke skjermes for alt. Og flere barn har faktisk tatt kontakt med meg og sagt takk. For de har følt på det samme som jeg har og endelig er det noen som faktisk snakker om dette. Flere foreldre har skrevet til meg og takket for det også. For de satt og så på Norske Talenter med barna sine, spiste fredags tacoen sin og så kom jeg på skjermen. Barna begynte med en gang å stille foreldrene sine spørsmål. Min opptreden satte i gang flere fine samtaler mellom barn og deres foreldre. Viktige samtaler. Barn er smarte, intuitive og åpne for det vanskelige. Det å ha disse samtalene kan styrke dem for en tøff verden og fremtid. Ikke minst så lærer de at de kan snakke med foreldrene sine om dette.

3 år gamle meg

Hva er underholdning

Noe som fikk meg til å tenke litt var dette med ordet «underholdning». For hva er det? Hva slags underholdning har vi? Vi har spill, TV, film, dans, sport osv osv. Underholding kommer i mange ulike former og med mange ulike budskap.  Mye av underholdningsformen kan også sees på som kunst. Jeg mener at Spoken word/slampoesi går under den kategorien.

Kunst er så mangt, men i mine øyne så er kunst en form som skal få folk til å tenke og debattere. Det er et medium som forteller historier. Som gir stemmer til mennesker som ikke har en stemme i dagens samfunn. Kunst skal belyse verden i dag, belyse grumset i fortiden og vise muligheter for fremtiden.

Bilde tatt av Marius Abrahamsen

Respektløst. Kanskje hun ikke ser på film?

Hvis hun mener det er respektløst å bruke alvorlige temaer i en form for underholdning. Ser hun da kanskje ikke på film? Eller TV? Eller leser bøker? Hun spiller i hvert fall ikke videospill. Stakkars kvinne som går glipp av filmer som TITANIC, Den tolvte mann, Hva vil folk si, The Avengers, Schindlers Liste, Milk og Star Wars. Listen kan fortsette i en evighet.

Det alle filmene har til felles er at de omhandler vonde og dypt alvorlige hendelser, vist på hver sin måte. Det er krig, død, attentat, vold og mishandling. Flere av disse filmene er basert på ekte historier. Harvey Milk som ble myrdet for det han trodde på. Schindlers liste som handler om holocaust. Dette er filmer som minner oss på hva det vil si å være mennesker. Jeg syns det er fryktelig synd at hun ikke kan se disse. For det er jo underholdning.

Ikke minst er det trist at hun aldri kan se Løvenes Konge. Det handler jo om drap og en mishandlende onkel. Beklager at bildet er tatt rett fra google.

Takk for ranten, jeg kjente at jeg bare måtte få ut idiotien i meldingen hun skrev til meg. Men når det er sagt så er jeg helt for at det er aldersgrenser på ting, alle tåler ikke like mye og det er det viktig å ta hensyn til. Men ikke stjel barns mulighet til å stille spørsmål og til å snakke om det vonde i livet. For selv om vi vil holde barn så uskyldige som mulig så lenge som mulig, så må vi ikke glemme at verden ikke er uskyldig. Det var noe jeg lærte som barn og da kunne jeg ønske jeg visste at det var noe jeg kunne snakke høyt om.

Jeg har lagd en koseplan for å ikke la presset knekke meg!

Husk å slapp av så ofte du kan

Kos! Det er fokuset mitt fremover. Kose meg, slappe av og chille så mye jeg kan. Det er lett å glemme i disse høyhastighetstider. I hvert fall for meg nå som finalen nærmer seg med stormskritt. Det er kun 8 dager igjen og jeg er skikkelig nervøs allerede. Jeg kjenner på et enormt press, hovedsakelig det jeg legger på meg selv. Derfor har jeg bestemt meg for å ta så mange pauser jeg kan og nyte det fine været. Vi bor jo tross alt i Norge, hvem vet hvor lenge solen holder.

Besøk fra Island

Bestevenninnen min bor i Island for tiden. Derfor var det utrolig hyggelig å få en snarvisit fra henne i helgen som var. Da fikk jeg snakket ut om alle bekymringer og tanker jeg har hatt i det siste. Det er utrolig mye som surrer rundt i hodet mitt for tiden. Norske Talenter er en rar greie som stjeler alt av tankekraften min. Jeg drømmer om det og kan våkne opp av at jeg øver på diktet mitt i søvne. Det er faktisk ganske slitsomt. Så da Sunna tok turen fikk jeg ventilert og så ble det chill og kos. Det er viktig å ta pauser og noen ganger må man ha folk rundt seg som tvinger deg til å gjøre det.

Instagram pose eller hva det nå heter

Jeg prøvde meg på sånne bikini poser som jeg ser andre flotter seg meg på insta og ellers i bloggverden. Det viste seg ganske vanskelig. Har hørt det finnes måter å stå med beina og vri på kroppen som skal gi deg den «perfekte kroppen». Eller Kardashian kropp er det vel. Stor rumpa og smal midje. Nå som jeg driver med blogg så tenkte jeg at dette må jeg jo lære meg, men fant fort ut at det gidder jeg ikke.

Det hjelper vel kanskje heller ikke at jeg bruker farmor sin gamle badedrakt. Sexy er vel ikke første ord man tenker på da. Men jeg digger den, så da bruker jeg den. Det viktigste er jo å være seg selv og jeg er faktisk ganske tullete og veldig lite fancy. Så blir nok ikke så mye Kardashian pose greier på meg. Det er nok av andre som gjør det, så da kan jeg gjøre min greie i stedet. Men jeg må jo dele mine hederlige forsøk med dere.

Spis is, vær deg selv, nyt sola og kos deg

Nå er det langhelg for de som har en jobb som tillater det. For meg så blir det jobbing mot finalen. Det er bare en gang i livet man får stå i en finale i Norske Talenter, så da skal jeg virkelig gi mitt aller beste. Men heldigvis så kan jeg jobbe hjemmefra og bestemmer min egen timeplan. Så her skal sommerværet nytes i det fulle uansett. Derfor har jeg lagd en koseplan som jeg skal følge de neste dagene. Det kan være vanskelig å ikke la presset ta overhånd. Så da må det en liten plan til. Gjerne kommenter med ting du skal kose deg med de neste dagene!

KOSEPLAN

  1. Sykle ned til Ski sentrum og hamstre solo is jeg kan ha i fryseren
  2. Spise MASSE bær og kjøp ekstra blåbær til Hilda
  3. Øve på diktet i skogen
  4. Lage digge middager
  5. Sette av tid til å trene
  6. Kose med Hilda
  7. Lukte på blomstene i hagen
  8. Ta boblebad på en kjølig kveld
  9. Ha venner over på middag
  10. Sove til jeg våkner
  11. Ikke bli sint på meg selv om ingenting går etter planen

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Les her om hvordan du kan få hjelp!

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset
Jeg er ikke en psykolog

Flere har skrevet til meg og bedt om råd og hjelp. Først må jeg takke for tilliten og åpenheten, det betyr utrolig mye for meg. Det å vite at jeg har nådd ut til så mange var alt jeg ønsket med diktet mitt i semifinalen i Norske Talenter. Jeg ønsket at folk skulle begynne å snakke om det vanskelige og be om hjelp. Derfor ville jeg skrive dette innlegget om hvordan du kan gjøre akkurat det. Hvordan du kan få den hjelpen du trenger og fortjener.

Jeg har nemlig ikke sjans til å skulle åpne en dialog med hver enkelt som har skrevet til meg, skulle så gjerne gjort det, for dere fortjener alle å bli hørt og sett. Men jeg har ikke kapasitet. I tillegg er det en veldig viktig ting å huske, jeg er ikke profesjonell. Jeg er et vanlig menneske akkurat som deg, uten en psykologutdannelse eller annet som gjør meg kvalifisert til å gi de riktige rådene. Derfor skal jeg fortelle her om hvordan du kan gå frem for å få den hjelpen du trenger fra noen som vet hva de driver med.

Du er verdt hjelp

Først er det viktig å akseptere at du er verdt hjelpen. For det er du uten tvil! Det finnes ingen som er forbi punktet for hjelp, det er aldri noe som heter for sent. Uansett hvor gammel du er eller hvor syk du føler deg, så er det noen der ute som kan hjelpe deg. Og tro meg når jeg sier at det er verdt det. Alt det harde arbeidet er verdt det. Det å kunne se det lille lysglimtet i fremtiden, det lyset som aldri var der før, det er en følelse som ikke engang kan beskrives. Vi kan alle komme dit og alle fortjener det! DU fortjener det!

Foto av Lene Vaagland

Fuck skammen

For det andre så kast fra deg skammen om at det er en svakhet å måtte trenge hjelp. Det å be om hjelp er det største tegnet på styrke. Det å kunne ta ansvar for sitt eget velvære er viktig og det er null skam i det. Terapi er ikke noe å være flau over, veldig mange går i terapi i løpet av livet sitt. Av ulike årsaker. Noen er veldig syke, andre ikke. Du er ikke en «gærning» om du trenger terapi for å få orden på tankene dine, du er faktisk normal og modig.

Det tok meg veldig lang tid før jeg klarte å bestille en time hos en terapeut. Jeg hadde fått et telefonnummer av rektor på skolen min, den lappen hadde jeg i lommeboken i 6mnd før jeg klarte å ta steget for å bestille en time. Men jeg klarte ikke ringe selv. Det satt altfor langt inne, så rektoren min ringte for meg og jeg er overlykkelig for at han gjorde det. Det satte i gang veien mot bedring.

Du trenger ikke være alene

Under er en liste over stegene du kan ta for å få hjelpen du trenger. Føler du på noe tidspunkt at du ikke kommer til å klare å gjøre det alene, så be en du stoler på om å hjelpe deg. Om det er en venn, foresatt, familiemedlem, lærer eller kollega spiller ingen rolle. Det må være noen du kan betro deg til. Og husk, de rundt deg er faktisk utrolig villig til å hjelpe deg. De vil at du skal ha det bra og vil hjelpe deg med glede.

Jeg tenker ofte at hvorfor skulle noen ville hjelpe meg, hvorfor er noen i det hele tatt glade i meg. Er man psykisk syk så har man ofte stygge tanker om seg selv. Det som har hjulpet meg er å tenke hvordan jeg ville reagert hvis en god venn av meg hadde spurt meg om hjelp. For hadde noen jeg er glad i gjort det, så ville jeg hjulpet vedkommende med glede! Alle mennesker liker å føle seg nyttige og viktig for andre. Du er ikke til bry om du ber noen om å ringe en psykolog for deg eller å bli med deg til fastlegen. Jeg får angstanfall hver gang jeg er hos gynekologen, så der har jeg drasset med meg mamma, storesøster og venninner. De stilte opp, holdt meg i hånden og støttet meg der jeg lå med beina til hver sin kant.

Sofie_Frost_slampoesi_operahusetFoto av Lene Vaagland

Liste med muligheter for hjelp
  1. Kontakt fastlegen din. Forklar hvordan du har det og be om henvisning til psykolog. Ventetiden varierer etter hvor akutt du trenger hjelp. Så hverken under eller overdriv, vær ærlig.
  2. Privat psykolog har ofte kortere ventetid, men er veldig dyrt. Et kjapt googlesøk med «privat psykolog og byen du bor i» burde hjelpe med å finne noen i nærheten av deg.
  3. Skole: går du på skole så kan du ta tak i en lærer du stoler på og be om hjelp. De skal kunne peke deg i riktig retning og bra tilbud som er under skolen din. Helsesøster og helsestasjonen er også der for deg. Stikk hodet innom og fortell hvordan du har det.
  4. AKUTT: hvis du føler at du er på nippet til å ta ditt eget liv så dra på legevakten med en gang! Du kan også ringe 113 eller Mental Helse på 116 123. Begge disse telefonene er døgnåpne og gratis.

Les mer om hvordan få hjelp her.

Foto av Lene Vaagland

Min reise kort oppsummert

Jeg håper dette er til hjelp for noen der ute. Selv så har jeg gått til en del forskjellige terapeuter før jeg fant ut hva som var best for meg. Da jeg var på mitt sykeste gikk jeg en gang i uken til Folloklinikken i et helt år. Nå har jeg vært uten terapi i 12mnd og skal i morgen starte på en ny runde hos en annen psykolog som er spesialist i akkurat mine typer traumer.

Det er en lang prosess og ofte lurer jeg på om jeg noengang kommer til å bli helt frisk. Men så tenker jeg tilbake på tiden da jeg ikke klarte kle på meg, ikke klarte sove, ikke klarte jobbe, ikke klarte å være alene til der jeg er i dag. Jeg er fortsatt syk, men jeg er mye bedre. Nå kan jeg se for meg en fremtid der jeg er 100% selvstendig. En hverdag der jeg har lært meg de verktøyene jeg må bruke for å holde meg så frisk som jeg kan bli. Traumene kommer alltid til å være der, men de har mindre og mindre tak på meg. Nå kan det faktisk gå hele dager uten at jeg blir påmint det vonde jeg har vært igjennom. FOR en seier det er!

 

Fuck skammen, du er verdt et godt liv. Be om hjelp!

 

 

Trening, rydding, godt for sjela

Fra nedtur til nøytral

Heldigvis er det verste fra gårsdagen over. Psyken føles mer stabil og jeg startet faktisk dagen med trening. Hver eneste psykolog og lege jeg har hatt har sagt at trening er den beste medisinen mot depresjon. Det stemmer nok det, men det er jævlig vanskelig å trene når man er nede. Når det å stå opp av sengen er en utfordring så ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg i tillegg skal komme meg ut for å løpe litt. Derfor fokuserer jeg på det lille. I dag jogget jeg dritsakte i 15min og jeg er superstolt. Jeg vet jo at å trene regelmessig er bra for meg, så det gjelder å tvinge seg ut så ofte det går. En vakker dag skal jeg tilbake til da trening var en naturlig og gøy del av hverdagen. Jeg er faktisk kvalifisert personlig trener, det er litt rart å tenke på nå som jeg er i dårligere form enn noen gang. Håp er det i hvert fall, jeg vet jo hvordan jeg skal komme meg tilbake i form. Utfordringen er bare det å faktisk få gjort det.

Terapihund og joggepartner

Det lå mange tanker bak det å skaffe seg hund. Jeg er vokst opp med hund og det var et stort savn da jeg flyttet hjemmefra. Men det var ikke før psyken virkelig gikk i tusen knas og jeg måtte flytte hjem igjen som 26-åring, at jeg bestemte meg for jeg måtte skaffe en hund. Psykologen min var helt enig. Det er noe med det å kunne rette fokus ut av en selv. Å ha noen å ta vare på og som er fullstendig avhengig av deg. Hilda får meg opp og ut hver morgen. I tillegg føler jeg meg aldri alene. Siden jeg fikk henne har jeg nesten ikke hatt mareritt. Det er faktisk litt sjukt å tenke på. Hun sover selvsagt i sengen min og hver gang jeg våkner opp og er redd så kjenner jeg at hun ligger der ved siden av meg. Det roer ned frykten og jeg klarer å sovne igjen.

Operert

Hilda var litt snurt da hun ikke fikk lov å bli med på joggings i dag tidlig. Hun ble nemlig operert for bare 1 mnd siden og må holde seg i ro. Hun får kun lov å gå tur 5 minutter av gangen. Hilda er en super aktiv hund, så hun sliter litt med restriksjonene sine. Forhåpentligvis blir hun helt frisk å fin om noen måneder og kan løpe fritt. I kveld skal hun på rehabiliteringstime, blir spennende å se hva de sier!

Ellers vil jeg bare skryte av at jeg faktisk har ryddet i dag, nesten alt jeg hadde tenkt til å rydde. Arbeidsplassen er i hvert fall klar til bruk. Nå skal det skrives! Finalen i Norske Talenter er jo søren meg om bare 2 uker!!!!