Kommentarfeltet under debatten om nakenbilder gjør meg kvalm!

Kommentarfeltet; En arena for ignoranse

Kommentarfeltet er et sted i nettverden jeg pleier å holde meg langt unna. Før var jeg en aktiv leser og av og til «debattant», men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var stedet for å opplyse eller forsøke å mane frem en ordentlig debatt. Få ønsker å lære noe i kommentarfeltet. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Det har blitt en arena for ignoranse, et sted der folk spyr ut hatet og sinne de sitter inne med. Kun et fåtall prøver å sette i gang en debatt og er ute etter å lære eller utforske et tema. Kommentarfeltet er stygt og det er ufattelig slitsomt. Derfor holder jeg meg unna.

Victim Blaming

Men nå er debatten om spredning av nakenbilder i gang igjen og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte lese. Det som står under NRK sin artikkel er kvalmende. Det er stygt og det er ignorant på sitt beste. Folk klarer å lire ut av seg helt urgamle holdninger. Mange sier at hvis man først har tatt bildene så ber man om det. Man må unngå å ta bilder hvis man ikke ønsker dem spredt. Dette er klassisk victim blaming. Man legger skylden på den som har tatt bildet, ikke den som faktisk utfører den ulovlige handlingen ved å spre det.

Victim blaming er noe vi ikke vil ha i 2018, men det lever i beste velgående. Så er det urgammelt? At denne måten å tenke på har eksistert i mange hundre år er det ikke noe tvil om. Men forhistorisk er den ikke, den er aktuell og den er delt av mange. Det er en grunn til at voldtektsmenn slipper unna i hytt og pine. Det er de samme mekanismene der som i spredning av nakenbilder. Det er jenta sin skyld som tok bildet og delte det til en hun stolte på, det er jenta sin skyld som hadde på seg det korte skjørtet og drakk alkohol. Det er skummelt å se hvor mange som faktisk mener dette. Hvor mange som blir sinte og oppgitt over jenta som tar nakenbilder og deler med kjæresten, en hun trodde hun kunne stole på. Det er en utbredt holdning.

Slike holdninger dreper

Disse holdningene må til livs for de er livsfarlige for jenter og kvinner. Disse holdningene var grunnen til at jeg aldri fortalte noen om overgrepene og voldtektene jeg ble utsatt for. Fordi jeg trodde det var min skyld. Så inngrodde er de at det første jeg tenkte som 13 åring, det første som raste gjennom tankene mine da en slektning forgrep seg på meg, var at jeg hadde jo tatt på meg et kort skjørt. Hvor fucka er ikke det?

Meg som 13 åring

Tusen takk til deg som roper

Så jeg vil hylle de som går inn i kommentarfeltet og prøver å utdanne de ignorante. Det er en tøff jobb og jeg håper den har noe for seg. Vi har nemlig et langt stykke å gå før vi oppnår likestilling og vi kommer oss ikke dit uten å kjempe. I tillegg vil jeg takke de som skriver saklige artikler om dette der de legger skylden der den hører hjemme, hos den som sprer. For det er faktisk digitalt overgrep å spre et nakenbilde av et menneske som ikke har samtykket. Det er ulovlig og det er skikkelig stygt.

Tusen takk til dere som kjemper og roper ut. Om det er i kommentarfeltet eller på barrikadene. Sammen er vi sterkere og sammen skal vi klare å kjempe oss til likestilling og no more victim blaming!

Menn, kan dere slutte å fortelle meg hvordan jeg skal se ut?

Not all men

La meg bare ta den før enn siden. «Not All men» er en hersketeknikk som stopper en samtale. Den tar fokuset vekk fra den som ytrer en mening og tar diskusjonen vekk fra et strukturelt problem over til enkeltpersoner. Dette er ikke en tekst om menn som enkeltpersoner. Den er om min virkelighet som kvinne med kort hår. Den er om samfunnets skjønnhetsidealer og en bred aksept blant menn om at det er greit å kommentere en kvinnes utseende.  At du er en fet kar som aldri hadde gjort noe sånt, flott, da handler dette ikke om deg. Så ikke gjør at denne teksten handler om deg ved å si «Not all men», for det er det den frasen gjør. Den drar fokus vekk fra noe som burde diskuteres over på at du er snill og aldri ville gjort noe sånt.

Du burde gro ut håret ditt

Det hører jeg veldig ofte. Av venner og vilt fremmede. Det er fascinerende hva folk får seg til å kommentere om andres utseende. Etter jeg klippet håret kort kom det veldig ofte kommentarer om at jeg burde gro ut håret. At jeg er penere med langt hår osv osv osv. Det er utelukkende menn som har sagt dette til meg og det har hver gang kommet som lyn fra klar himmel. Med det så mener jeg at vi ikke engang snakket om hår, de kommer bare bort til meg og sier det.

Foto av Lene Vaagland

Alltid ønsket meg kort hår, aldri turt

Hele livet ville jeg ha kort hår. På barneskolen gråt jeg meg til å bli klippet kort. Ikke lenge etter dette kjente jeg at det ikke var akseptert. Jeg var jente og jenter har langt hår. Så jeg lot det gro ut igjen, men savnet alltid den korte sveisen. Hår har alltid vært en måte for meg å uttrykke meg på. Jeg har farget det masse i løpet av livet mitt og hatt mange forskjellige sveiser. Men lengden har som regel vært lang eller halvlang. Jeg var redd for hva folk skulle tenke hvis jeg klippet det kort. Ville de tro jeg var en gutt? Ville folk syns jeg var mindre pen? Ville det bli vanskelig å få seg kjæreste? Så jeg lot vær. Jeg kjente ingen jenter eller kvinner med kort hår og ville ikke være den første.

Fant motet i en annen kortklipt kvinne

En vakker dag møtte jeg tilfeldigvis på en ung kvinne. Vi var begge statister i en spillefilm. Hun hadde kjempe kort hår og masse krøller. Jeg syns hun så helt fantastisk ut. Etter noen timer måtte jeg spørre henne hva som fikk henne til å klippe seg kort. Om hun likte det. Hun fortalte at det var den beste avgjørelsen hun noensinne hadde tatt når det kom til utseende. Hun hadde aldri angret og følte endelig at hun hadde funnet seg selv. At hun hadde sluttet å følge det samfunnet sier at hun skal følge. Det kom til å ta et år fra jeg møtte henne til jeg turte å klippe av håret selv, men FOR en fantastisk følelse det var da jeg endelig gjorde det.

Skal aldri gro ut håret igjen

For første gang på lenge følte jeg meg som meg selv. Jeg hadde latt skjønnhetsidealet gå til hodet på meg, latt det kontrollere meg til å holde håret langt. Det var en befrielse å klippe det av. Det betyr ikke at alle kvinner med langt hår lar seg styre av skjønnhetsidealet. Langt hår er flott. Poenget mitt er at jeg lot meg presse inn i en bås jeg ikke trivdes i og jeg vet veldig godt at det er mange kvinner der ute som føler på det samme. Det er ganske rart at det å klippe seg kort kan være så vanskelig. Jeg har ikke telling på hvor mange kvinner som sier til meg at de alltid har ønsket å ha kort hår, men at de ikke tørr.

Mann, kan du holde kjeft i 10 sekunder!

Menn kan si så mye de vil at jeg burde ha langt hår, men for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke. Det jeg bryr meg om er at de tror de bare kan valse bort til meg og si hvordan jeg burde se ut. At jeg burde endre mitt utseende fordi DE syns jeg hadde vært finere å se på hvis jeg gjorde det. Kompiser og bekjente har sagt til meg at de så bilder av meg fra da jeg hadde lengre hår på Facebook. Så sier de at det var veldig fint og at jeg kanskje burde vurdere å gro ut håret mitt igjen. De sier det med et smil, sikkert velmenende. Det er ikke noe vondt i stemmene deres.

MEN, det er jo en skikkelig rar ting å si! Er det ikke det? Jeg hadde aldri gått opp til noen og sagt de burde endre på utseende deres, sånn ut av det blå. En ting er hvis jeg spurte «Jeg vurderer å gro ut håret mitt, hva syns du jeg kler best? Langt eller kort hår?» DET er det eneste scenarioet jeg kommer på der det er greit å ytre en mening om håret mitt. Ellers syns jeg man skal holde kjeft.

Kvinner er ikke til for menn

Jeg er fornøyd med mitt eget utseende. Jeg elsker å ha kort hår. Sveisen min er ikke for deg, den er for meg. Kvinner finnes ikke ute i verden for menn, de er der for dem selv. Så hold kjeft og la oss se ut slik som vi selv vil se ut. Nå har jeg farget håret blondt, selv om mange mente jeg ikke burde det. Jeg er utrolig fornøyd og det er det som betyr noe. Skjønnhet er dessuten subjektivt, det er ingen som har fasiten. Alle mennesker er vakre på sitt eget vis.

Brøt nesten sammen på scenen da jeg skulle fremføre dikt om #metoo

Jeg vant Nordisk Mesterskap i poesislam med dikt om #metoo

Jeg tenkte lenge på hvilke dikt jeg skulle velge til konkurransen. Man ønsker jo at det skal appellere til publikum, samtidig vil jeg ikke la meg styre av hva jeg tror andre vil like. Alle mine dikt er alvorlige og tar opp tunge temaer. Man vet aldri om publikum er klare for noe sånt eller ikke. Heldigvis så er slampoesi-folk vant med at dikt ofte har tøffe og politiske temaer. Under konkurransen derimot så var det flere poeter med veldig morsomme dikt og det slo skikkelig godt an. Etter første runde hadde de med morsomme dikt fått flest poeng og jeg innså slaget som tapt.

De som konkurrerte var:

Frej Haar - Sverige

Jón Magnús Arnarrsson - Island

Sara Hauge - Danmark

Juho Kuusi - Finland

Victor Von Hellens - Finland

Sofie Frost - Norge

Jón Magnús fra Island hadde kjempe fine og morsomme dikt

Det er sommer og folk vil kose seg og le. Det skjønner jeg kjempe godt. Derfor kom det som en stor overraskelse for meg da jeg kom ut av de to første rundene med høyest poengscore. De 2 med høyest poeng får en tredje runde og konkurrerer bare med hverandre. Poengene man har samlet opp i de to første rundene blir strøket og man starter på bar bakke igjen. Det var i denne runden jeg fremførte diktet mitt om min #metoo opplevelse. Det stod mellom meg og Victor fra den svensktalende delen av Finland.

Victor Von Hellens

Første i Norge til å snakke høyt om #metoo

Da saken om Harvey Weinstein traff hele verden fikk jeg en oppvekker. Flere ganger har jeg opplevd seksuell trakassering i filmbransjen, men aldri har jeg snakket høyt om det. Det har vært vonde opplevelser som jeg har gjort mitt beste med å børste av meg. «Sånn er det bare» har jeg lært. Som ung skuespillerinne i etableringsfasen har man null makt. Det å si ifra om seksuell trakassering fra en maktperson i bransjen er det samme som å si ifra seg muligheten til en karriere. Det er i hvert fall sånn det føles og har vært realiteten til mange.

Bilde tatt fra Nettavisen som skrev om min kronikk

Jeg var livredd for at #metoo ikke skulle nå Norge. At folk skulle anta det bare er en ting som skjer i USA, langt der borte der alle er litt smågale. Derfor beit jeg tenna sammen og skrev en kronikk. I kronikken skriver jeg om mine møter med seksuell trakassering, med fult navn og bilde av meg. Jeg ønsket ikke være anonym fordi jeg ville gi et ansikt til leserne. Jeg valgte derimot å holde gjerningspersonene anonyme fordi jeg var i en anmeldelses prosess. Det kom som et sjokk at Aftenposten ville trykke teksten min med det samme, det ble den mest leste teksten den uken. Du kan lese den her.

#metoo diktet ble født ut av ren sinne

Da kronikken kom ut havnet jeg i et lite mediehysteri. I hvert fall så føltes det sånn for meg. Jeg er ikke vant med å bli ringt ned av aviser og TV program. Jeg var på God Morgen Norge, Nyhetskanalen og radio. Mye annet sa jeg også nei til. For midt oppi alt dette gikk jeg jo igjennom en anmeldelses prosess. Det er noe av det tyngste jeg har vært med på. Jeg er et offer for voldtekt og overgrep og tenkte at å anmelde seksuell trakassering ikke skulle være så vanskelig. Jeg har vært igjennom helvete og så på dette som en bagatell i forhold. Bagatell er kanskje det siste ordet man kan bruke om dette.

Bilde fra God Morgen Norge med fantastiske June Holm.

Anmeldte til politiet

Det var i møte med politet at jeg oppdaget hvor flink jeg er til å fortrenge og trykke ned følelser. De to sakene jeg anmeldte hadde jeg egentlig aldri delt med noen. Jeg hadde begravd de. Så da jeg skulle begynne å fortelle om de brast jeg ut i gråt. Jeg kjente på en skam jeg trodde jeg hadde blitt kvitt for alltid, jeg følte meg utrolig liten og jeg ble rasende.

Jeg ble rasende av at det finnes folk der ute som vandrer rundt og tror at dette er ok oppførsel. Jeg ble rasende av at jeg skal måtte gå igjennom dette IGJEN! Når skal jeg få lov til å legge alle traumene mine bak meg, komme meg videre og leve livet? Så jeg satte meg ned for å skrive. Ut av dette sinnet kom diktet mitt om #metoo. Dette diktet vant jeg finalen i Nordisk Mesterskap i Slampoesi med.

Det var en helt spesiell opplevelse å få opptre med det diktet i Sverige. De har vært instrumentale i hvor langt #metoo bevegelsen har kommet i Norge. Søsterskapet vi har mellom landene våre er sterkt. Vi støtter hverandre og bygger hverandre opp. Jeg hadde lyst til å dele #metoo diktet mitt med dem og takke dem for alt de har fått til.

Brøt nesten sammen på scenen

Jeg opptrådte med #metoo diktet på flere eventer under kvinneuka i mars. Det gjør alltid litt vondt å si det, men jeg kommer meg ganske godt igjennom det. I Sverige derimot trodde jeg at jeg skulle falle sammen på scenen. Halvveis gjennom diktet ble jeg så tatt av følelser at jeg mistet stemmen til tårer. Jeg måtte stoppe opp for å samle meg for jeg kjente at stemmen ble heftig gråtkvalt. Men jeg klarte ikke å stoppe tårene, så jeg aksepterte dem og kjempet meg videre gjennom diktet. Jeg ga hele meg og følte på en seiersfølelse bare av at jeg klarte å gjennomføre. Støtten fra det svenske publikumet var enorm. Jeg kunne føle kjærligheten treffe meg, at jeg var en del av noe større. At jeg ikke er alene.

Bildet tatt av Peter Dyreborg

Etter opptreden ble det tid for poeng, jeg turte ikke se rundt i salen hva som ble gitt. Jeg fokuserte på at jeg var stolt av meg selv, uansett hvordan det skulle gå. Da de ropte opp mitt navn som vinneren av det Nordiske Mesterskapet ble jeg helt lamslått. Jeg er det fortsatt tror jeg. For jeg har enda ikke helt klart å komme meg. Men deilig var det og dette skal jeg leve på lenge <3

 

 

 

 

Slampoesi VM starter i morgen, skulle sittet på et fly til Paris nå.

Verdensmesterskapet i slampoesi

I november i fjor konkurrerte jeg i NM i slampoesi som representant fra Oslo. Dette var midt i mellom Norske Talenter og innleggelsen hos legevakten. Jeg har fortsatt ikke skjønt hvordan jeg fikk til alt jeg gjorde da. Jeg hadde jobbet så hardt mot Oslo mesterskapet og var overlykkelig da jeg vant og fikk plass i NM. Under selve NM var jeg skikkelig syk. Det tok alle mine krefter å stå på scenen og fremføre diktene mine, men jeg ga absolutt alt. Å vinne betød alt for meg, jeg hadde jobbet lenge og hardt mot seier. For jeg ville til VM i Paris i mai! Og jeg vant!!

VM er alltid i Paris

Noe som i seg selv er litt rart. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, jeg var så glad for at jeg skulle reise til Frankrike for første gang. Fjorårets verdensmester er norsk og jeg skulle forsvare gullet. Tenk å få sjansen til å bli en verdensmester? Det er noe jeg aldri engang har turt å drømme om og nå hadde jeg faktisk en sjans. Jeg var sykt gira. Kommunikasjonen med den franske slampoesi organisasjonen var ikke helt enkel. Jeg antok det var språkbarrieren som gjorde det.

De var korte, frekke og veldig uorganiserte. Men jeg ville ikke dømme dem. Jeg har snakket engelsk siden jeg var bitteliten, bodd i England og snakker nå flytende engelsk og skriver det bedre enn norsk. Så jeg tok alt med en klype salt og sa det ville bli mye bedre når jeg kom meg dit. De ordnet jo alt, flybilletter, sted å bo og mat. Jeg informerte dem om at jeg var gluten allergiker, da skrev de tilbake at det kunne de ikke ta hensyn til og at jeg derfor måtte skaffe egen mat. Jeg syns det var litt rart, men høflig som jeg er så sa jeg ok til det. Jeg fikk tross alt konkurrere i Paris med muligheten for å bli verdensmester. I tillegg skulle jeg dele rom med en god venn av meg, nemlig den svenske representanten. Mai kunne ikke komme kjapt nok.

Sofie_Frost_slampoesi

Diskriminerer handikappede

Så ser jeg at den svenske representanten, Frej Haar, har lagt ut en e-post korrespondanse mellom seg og den franske slampoesi organisasjonen. Den er mildt sagt horribel. De har nemlig booket en 12 timer lang flyreise på hjemveien. Fra Paris til Gøteborg. Hen må vente på Riga flyplass i mange timer på nattestid, uten penger til mat eller et sted å sove. Frej skriver at hen har et handikap. Hen har kroniske smerter som gjør at hen ikke kan reise på den måten, for en sånn reise kommer til å lande hen på sykehus etterpå. Den franske organisasjonen svarer med å si at det skulle hen ha sagt til dem på forhånd. For da kunne de ha informert om at de ikke ville ha tatt hensyn til det uansett. Fordi de ikke hadde råd til å betale de 800kr mer det kostet for et direktefly, selv om Frej selv hadde kjøpt flyreisen til Paris. Jeg fikk dekket både tur og retur med direktefly.

Gikk offentlig

Frej er tøff. Hen tar null bullshit og valgte å gå ut offentlig med mail korrespondansen. Den franske organisasjonen klikka og bannlyste Frej fra å konkurrere. Den polske representanten var veldig aktiv i Facebook tråden og viste stor avsky til behandlingen av Frej. De diskriminerte en handikappet person uten tegn til anger eller refleksjon over egne handlinger. Den polske representanten fikk da tilsendt en mail om at hun også var blitt bannlyst.

Boikott

Det satt langt inne å skulle boikotte VM i Paris. Hele familien min hadde kjøpt flybilletter til Paris for å støtte meg. Jeg hadde gledet meg kjempe lenge og jobbet så hardt for å kvalifisere meg. Men jeg kunne ikke med god samvittighet stå på den scenen når jeg nå vet hvordan den franske slampoesi organisasjonen opererer. Jeg kan ikke støtte en organisasjon som diskriminerer handikappede. Den norske slampoesi organisasjonen SLAM!Kollektivet og den norske regjerende verdensmesteren sa seg enig i min beslutning om boikott.

Stygge historier begynte å komme frem

Etterhvert som dette spredde seg kom det frem flere stygge historier om han som driver den franske organisasjonen.  Historier om vold, trusler om vold, misogyni og transfobi. Jeg har nå null tvil på at jeg har tatt den riktige avgjørelse. Finland, Danmark og Tyskland boikotter også og vi kommer ikke til å sende en representant til VM igjen før vi vet med sikkerhet at de som arrangerer ikke driver med diskriminering.

Hell i uhell

Det fine med at jeg nå ikke sitter på et fly til Paris er at jeg kan fokusere 100% på finalen i Norske Talenter. Det hadde jo nesten ikke gått opp om jeg skulle vært en uke i Paris nå. Jeg nyter den norske våren, står opp mot diskriminering med mine fine nordiske venner og skal kicke ass i finalen til Norske Talenter!

 

Er jeg god nok?

Det er 10 dager igjen til Norske Talenter og jeg kjenner at usikkerhetene mine virkelig får mulighet til å gro inni meg. Flere hundre tusener av mennesker skal sitte i stua si og se på meg stå på scenen. De skal dømme meg. Bokstavelig talt så er det akkurat det de skal gjøre, dømme. De skal se om jeg er verdt stemmen deres og en plass i finalen. De skal dømme om jeg er god nok.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset

bilde tatt av Lene Vaagland

Er jeg tynn nok?

Det tenker jeg på. Om jeg er tynn nok, fin nok og pen nok. Hvis jeg bare hadde trent litt mer, gått ned litt mer i vekt, så ville jeg fått flere stemmer. Rasjonelle meg klarer som regel å stoppe disse tankene før de får manifestert seg. Jeg sier til meg selv at det er bullshit. Jeg vet at jeg er god nok som den jeg er. At hvordan kroppen min ser ut er irrelevant. Den fungerer, den er sterk, den er flott akkurat sånn som den er. Men nå som jeg er i en ganske annen situasjon i livet, blir rasjonelle meg svakere og svakere. Jo nærmere jeg kommer semifinalen jo mer usikker blir jeg på om jeg er bra nok.

Dårlig selvbilde

Jeg har slitt med dårlig selvbilde hele livet. Mange som kjenner meg blir overrasket når jeg sier det. De blir overrasket fordi jeg er ekstrovert og har null problem med å snakke med fremmede, ta plass i sosiale sammenhenger, jeg tuller og har selvironi. Men på innsiden så skrangler det. Etter mye hard jobbing har jeg blitt bedre og selvbildet har blitt sterkere. Men det er en evig kamp. Slampoesi har virkelig hjulpet meg på veien. Å skrive gir meg utløp for alle tankene og følelsene jeg har inni meg. Det å stå på scenen å kunne dele dette med mennesker har gitt meg styrke og trygghet.

Bildet er fra en opptreden på Sentralen.

Overspising

Jeg pleide å takle stresset og det dårlig selvbilde med overspising. Jeg spiste til kroppen kastet opp av seg selv. Det var helt jævlig. Det føltes ut som om jeg hadde null kontroll på mine egne handlinger. Jeg spiste og spiste. Jeg var ikke sulten, jeg hadde ikke lyst på mat, men jeg spiste. Noen ganger lurte jeg på om en demon hadde tatt over kroppen min, så lite kontroll hadde jeg.

Misfornøyd tenåring på ferie. Tror jeg er 13 år på dette bildet.

Trangen til å overspise er tilbake

Dagen etter en sånn hendelse kompenserte jeg med å ikke spise i det hele tatt. En sånn hverdag resulterte jo selvfølgelig til at jeg følte meg som dritt hele tiden. Konstant dårlig samvittighet og en veldig forvirret og dårlig behandlet kropp. Det som er skummelt nå er at jeg kjenner at de følelsene er på vei tilbake. Trangen til å overspise og trangen til å faste. De sniker seg inn i hjernen igjen. Det er utrolig trist å kjenne på fordi jeg har kommet så langt. Det er lenge siden jeg overspiste sist og jeg har klart å takle trangen med ren tankekraft. Hver gang jeg vil overspise så gjør jeg noe annet. Jeg leser en bok, ringer en venn, går tur med Hilda eller skriver. Alt dette hjelper hjernen min å programmere den fra å ville overspise til å gjøre en konstruktiv handling.

Hilda <3

Jeg er god nok

Nå som jeg kjenner dette store presset, så blir forsvarsmurene mine svakere. Det er vanskeligere å ignorere de vonde tankene. Det er helt naturlig og noe jeg bare må akseptere. Nå er tiden inne for å ta i bruk alt jeg har lært i terapien for å takle det kjipe som siger seg innpå. For er det noe jeg har oppdaget de siste årene, så er det at jeg er sterk. Jeg er faen meg tøff. Fuck janteloven. Jeg har overlevd mye og jeg står fortsatt. Diktet jeg skal ta i semifinalen handler om nettopp det. Å ta seg selv seriøst, erkjenne at du er verdt livet. Det handler om min reise fra bånn til nesten frisk. Jeg er god nok som den jeg er. Det er dette jeg skal ha i tankene de neste dagene. Hver gang en tanke om at jeg ikke er tynn nok, pen nok, eller flink nok dukker opp, så skal jeg si til meg selv: BULLSHIT! Jeg er god nok akkurat sånn som jeg er!

 Bilde tatt av Lene Vaagland