Nei, jeg har ikke hatt en fin sommer og det er helt greit!

Bilde tatt av Samnoy Foto

Nå er tiden folk møtes etter endt sommerferie. De siste ukene har folk startet på jobb igjen, studier eller skole. Da kommer det samme spørsmålet fra alle du møter: Har du hatt en fin sommer? Det riktige svaret da er at sommeren har vært veldig fin, man har badet, vært i syden, vært med kjæresten på romantisk tur, man har ladet opp og hatt det faktisk ganske tipp topp tommel opp. Men så finnes det noen av oss som ikke har hatt en særlig fin sommer og som misliker det spørsmålet sterkt. For jeg må lyve, jeg må fake et smil og si at jeg har hatt det utrolig flott. Men egentlig så føler jeg skam over å ha hatt en vond sommer. For vonde somre finnes jo ikke!

Det er ingen vonde tanker bak et slikt spørsmål, det er kultur, det er vane. Men jeg føler ikke at det er rom for å svare ærlig på det. I fjor hadde jeg det veldig likt, jeg hadde en kjip sommer. Jeg prøvde å lege meg etter bruddet med kjæresten, mannen jeg trodde jeg skulle dele livet med. Alle vennene mine var på romantiske kjæresteturer, jeg satt hjerteknust igjen i Oslo. Ensomheten var altoppslukende.

I år har jeg vært utslitt. Dagene har enten gått bort til å sove eller til å stresse. Jeg har jobbet gjennom hele ferien og jeg har ikke fått ladet meg opp til høsten. Jeg har grått, hatt et par sammenbrudd, stoppet å blogge og vært lite aktiv på sosiale medier. Og jeg har blitt DRITT LEI av at alle skal ha det så jævlig fint hele tiden. Så i år har jeg vært ærlig. Når folk spør meg hvordan min sommer vært så sier jeg rett ut: Den har vært ganske kjip egentlig. Jeg har vært en del ensom og jeg har vært veldig blakk. Hva med sommeren din?

Bilde tatt av Samnøy Foto

Noen folk blir litt satt ut, jeg kan tenke meg at de føler på at de må stille flere spørsmål og at nå må vi ha en seriøs samtale. Men vi må ikke det. Jeg har folk å snakke med om det kjipe i livet og jeg snakker med dem. Jeg er bare dritt lei av fasader og dette er en av måtene jeg har valgt å rive de ned på.

Men så møter jeg på de menneskene som blir letta. Jeg kan se at mitt ærlige svar får dem til å puste ut og senke skuldrene. Dette er de som har hatt det som meg. De ser takknemlige ut og sier: meg også! Så ler vi litt og føler oss litt mindre alene. Mer skal ikke til for å føle seg mindre utenfor.

Jeg føler meg sterkere av å være ærlig, jeg skammer meg ikke over å ha det kjipt i den årstiden alle skal ha det supert. Sånn er det noen ganger og det er helt greit. Det er lov å ikke ha det fantastisk hver dag, det er lov å si det høyt. Verden går ikke under av den grunn.

Ensomhet er ikke farlig, men kan gjøre veldig vondt

En vegg mellom meg og vennene mine

Kun en gang i livet har jeg følt meg ordentlig ensom. Det er noen år siden nå, men jeg kan fortsatt huske hvor vondt det gjorde. Av og til kjenner jeg at ensomheten dukker opp igjen, men den er kortvarig og ikke like intens som da. Det som fasinerer meg med ensomhet er at man kan være omringet av gode venner, en kjærlig familie og fortsatt føle seg alene. Jeg husker at jeg satt på en pub i London da jeg tok mastergraden min, med mennesker jeg digget, og følte at jeg ikke helt fikk kontakt med dem. Det var som om jeg observerte dem og ikke interagerte med dem. De kom ikke innpå meg og jeg kom ikke innpå dem. Det var en fryktelig kunstig og nummende følelse. Det var en emosjonell vegg mellom meg og dem som kun jeg så.

Eneste single igjen

Den følelsen har gjort sitt inntog i livet mitt nå og jeg hater det. Forskjellen fra da og nå er at jeg forventet det. Det jeg kjenner på for tiden er at livet mitt går i en helt annen retning enn de rundt meg. Mine nærmeste er alle i etablerte forhold. De har hatt kjærester lenge, blitt samboere, kjøpt seg leilighet, planlegger egen familie og har giftet seg. Flere av mine kreative venner har også tatt valget om å legge om livet, de har flyttet fokuset fra kunsten til en mer stabil fremtid, fått seg en «ordentlig» jobb eller begynt på en helt ny utdannelse. Jeg er singel, bor i kollektiv, får hjelp av nav og går jevnlig i terapi.

Av alle mine nærmeste er jeg den eneste single igjen. Det å være singel er ikke noe problem for meg, jeg trives veldig godt. For kun 1 år siden ble det slutt med mannen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med, jeg har trengt tiden på å lege. På å være alene. Men det er en rar følelse å være den eneste i vennegjengen som ikke er «etablert». Selv om jeg syns det å ha hund er ganske voksent av meg 😉

Starten av frilanslivet

Vi gikk alle ut av skolen med en enorm motivasjon og arbeidslyst for kunsten. En brennende lidenskap for teater, film og scenekunst. Vi skulle lykkes uansett hva. Vi visste det var et maraton, ikke en sprint. Allikevel ble realiteten som frilanser et veldig tøft møte etter endt utdanning. For å være helt ærlig var det som et slag i trynet. Jeg skjønner godt at flere har valgt å gjøre noe annet. Mitt problem er bare at jeg ikke klarer å gjøre noe annet. Jeg blir syk av det. Psykologen min sa:

 

«Å putte deg i en vanlig jobb ville vært som å åpne en champagneflaske, riste den og sette på korken igjen.»

 

Jeg har prøvd å ha en vanlig jobb, mange ganger. Jeg har jobbet som servitør, bartender, vaskehjelp, butikkmedarbeider, lagermedarbeider og leder. Hver gang blir jeg syk. Hvis det fantes et annet yrke jeg kunne tenkt meg, så hadde jeg hoppet på det uten tvil. For kunsten er tøff. Vi som er i den bransjen her, er ikke her frivillige, vi er her fordi vi må. Så alle som kjenner at de ikke må, de som har andre ting i livet de også elsker å drive på med, de endrer kursen etterhvert.

Ensomhet i å jage kunsten

Jeg tror noe av ensomheten kan ligge litt i det. At jeg har gått fra å være omringet av en konstant heiagjeng der vi støttet hverandre og delte alt av oppturer og nedturer. Der vi alle slet med økonomien og en ustabil hverdag. Der vi alle delte info om auditions og dro sammen når vi fikk en. Da vi satte opp teater sammen og konstant prioriterte kunsten. En etter en har folk «falt fra» og jeg føler meg mer og mer alene i frilans tilværelsen. Det hjelper vel heller ikke at det å skrive er noe man gjerne gjør alene. Jeg er heller ikke så flink til å ta initiativ til å være sosial når jeg kjenner på ensomhet. Det er det jeg må få gjort, strekke ut en arm. Be om hjelp og invitere andre kreative inn i arbeidet mitt.

Fra en teateroppsetning i London

90 år og fortsatt i kollektiv?

Vennene mine er der fortsatt og de støtter meg fortsatt. Kreativiteten de bærer i seg er der fortsatt. Forskjellen er at de har livet på stell og ikke jeg. De fant ut at de kunne og ville gjøre andre ting, enten 100% eller ved siden av det kreative. Jeg sitter fast i kunsten og ser ingen utvei. Jeg vil ikke se en utvei. Det er et maraton og jeg er enda ikke 30 år. Så det er en del energi igjen i denne skrotten av en kropp. Heldigvis er ikke Hollywood drømmen, for da måtte jeg jo pensjonert meg om 2 år.

Levealderen er litt lenger i Norge og jeg har som mål å utvide den til døden. Om jeg så må bo i kollektiv til jeg er 90 år. Heldigvis trives jeg ufattelig godt i kollektivet jeg bor i nå, så kanskje vi alle er her til vi blir 90? Hoster de mest episke temafestene, alltid rødvin og oliven, the place to be for pensjonister i 2080? Jeg satser på noe sånt, for å gi seg er ikke noe alternativ. Jeg ble ikke noe stjerneskudd i super ung alder, men jeg jobber og jeg jobber hardt. Så noe må det bli av meg og jeg håper dere vil følge meg på reisen!