Publisert

Long Time No See

Da er det nesten et halvt år siden jeg har skrevet noe her på bloggen. Det er nok fordi jeg har jobbet så utrolig mye høsten som var og kom helt ut av rutinen. Jeg har savnet å skrive om hverdagen, men det har også vært deilig å gi litt slipp. Jeg var veldig  opptatt av å følge alle de riktige retningslinjene og tipsene for å ha en bra blogg, det er egentlig ganske slitsomt når dette ikke er jobben min. Jobben min er ganske krevende og jeg kan ikke gi 100% på alle plattformer, så nå har jeg bestemt meg for å chille. Jeg skal begynne å blogge igjen, men gi litt F i hvordan alt ser ut. At jeg har mange bilder, følger oppsettet WordPress vil jeg skal følge og at jeg skriver om ting jeg tror andre vil at jeg skal skrive om.

Denne bloggen blir en form for oppdatering på livet mitt og jobben min. Hva jeg gjør, hvor du kan se meg opptre og kanskje noen rants om saker som jeg engasjerer meg for. Denne uken er ganske hektisk, jeg har veldig mye jeg skal skrive på de neste ukene. Jeg er veldig heldig som får mye jobbtilbud, men jeg må fortsatt lære meg å si nei. Det er tøft som frilanser, for jeg er livredd for den dagen tilbudene slutter å komme. MEN den beste måten å hindre det på er å fortsette å utvikle meg. Jeg prøver så godt jeg kan å si ja til de jobbene som gir meg energi og som gir meg mulighet til å ha tiden jeg trenger til å jobbe med egne ting.

På onsdag stikker jeg til Ski for å skrive på teaterstykket mitt. Det er et prosjekt jeg har jobbet med ved siden av vanlig jobb i et helt år. Nå trenger hodet mitt fokus og jeg føler det skjer for mye i Oslo til at jeg klarer å få det her. Derfor stikker jeg til skogen.

I den anledning så anbefaler jeg deg å høre på podcast episoden til Pia og Psyken som jeg er med i, den er fra i fjor høst. Jeg avslutter episoden med et dikt der jeg snakker om trangen jeg har til å stikke av til skogen. Den dukker opp regelmessig og nå er den her igjen.

Følg med på bloggen, for det skjer utrolig mye spennende fremover som jeg ønsker å dele med deg!

Trykk her for Pia og Psyken

 

Publisert

Jeg skal være konferansier under utdelingen av JENTEPRISEN!

Bilde tatt av Samnøy Foto

Det siste året har jeg fått vært med på så utrolig mye gøy. Norske Talenter, Nordisk Mesterskap i Sverige, Slamfest i Lillehammer og Poesifestival i Larvik. Nå skal jeg søren meg være konferansier under utdelingen av Plan International Norge sin JENTEPRIS! Jeg gleder meg allerede masse til å losje alle gjennom kvelden med litt slampoesi innslag og kanskje noen teite vitser? Jeg gleder meg i hvert fall til å høre Anna of the North som skal spille. Det blir tidenes aften folkens! Les mer om jenteprisen og Plan her.

I fjor var jeg så heldig å være nominert til prisen selv, vi var 44 stk som folk rundt om i Norge hadde nominert. Her kan du se en snærten liten videosnutt av de nominerte.

Jenteprisen skal tildeles en person, organisasjon eller bedrift i Norge som har gjort en ekstra innsats for å stoppe vold, overgrep og diskriminering av jenter – enten i Norge eller ute i verden. Plan International Norge deler ut prisen, i samarbeid med motemagasinet Costume.

Det var så utrolig mange dyktige nominerte i fjor. Det var faktisk en sann ære å få være på samme liste som alle disse kvinnene. Vinneren var virkelig en organisasjon som fortjente det, de jobber for jenter og kvinner hver eneste dag, for de som ikke har andre å ty til. Vinneren var JURK, en organisasjon som er uhyre viktig for jenter og kvinner i Norge. Her er litt om de, mer kan du lese på hjemmesiden deres:

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) tilbyr gratis, tilpasset hjelp til selvhjelp for alle som definerer seg som kvinner. Vi tilbyr rettshjelp i hele Norge gjennom rettighetsinformasjon, rettspåvirkning og bistand i konkrete saker.

JURK drives av viderekommende jusstudenter og vi skal bidra til at alle kvinner er bevisst sin rettsstilling, og at likestilling praktiseres.

Den internasjonale jentedagen er 11 oktober og nå kan DU nominere din kandidat til prisen. Det du gjør er å følge denne linken med hvem og hvorfor du ønsker vedkommende nominert.

Visste du at du også kan være med på selve utdelingen? Visste du at det også er GRATIS? Følg denne linken til facebook arrangementet, trykk attending og registrer deg i linken i infofeltet!

Håper jeg ser deg der! Lover å lage top stemming!

Publisert

MedHum og jeg har laget en Spoken Word video, se den her!

Bilde tatt av Samnøy Foto

MedHum vil La Barn Være Barn

I sommer slapp MedHum en spoken word video der jeg fremfører diktet jeg skrev for dem. Diktet heter La Barn Være Barn. Målet med diktet og mine tanker bak det var å vise forskjellene barn rundt om i verden har. At våres liv kan være så annerledes som natt og dag. Eksemplene jeg brukte var fra min egen oppvekst i Norge og oppveksten til barn som i dag flykter fra krig. Det er mange barn i dag som har vokst opp under krig og ikke kjenner til en annen hverdag. MedHum jobber for å gi disse barna den hjelpen de trenger til å prosessere alt de har opplevd og forhåpentligvis kunne gjøre fremtiden deres lysere.

MedHums mål
Fra MedHum sin nettside:
Ved hjelp av midler fra MedHum, vil UNICEF, gjennom Makani-sentre, gi flere syriske barn og unge tilgang til psykososial støtte og grunnleggende helsetilbud. Dette arbeidet er helt avgjørende for psykisk utvikling og god varig helse for den oppvoksende generasjonen. Å sette fokus på mental helse er viktigere enn aldri før.

MedHum står for Medisinstudentenes Humanitære aksjon. Årets aksjon er #NoLostGeneration. Les mer om prosjektet og MedHum her.

Heldig som kan jobbe frivillig

Jeg er veldig heldig som av og til har mulighet til å jobbe frivillig. Som frilanser er det ikke ofte jeg får det til, økonomien må jo gå opp. Men når jeg virkelig har troen på et prosjekt og jeg vet alle andre involvert gir sitt ytterste, så er det godt å få bidra. Alle mennesker kan bidra til å gjøre livet til andre enklere, men alle har ikke mulighet til å gjøre like mye eller akkurat det samme. Nøkkelen er å finne en måte du kan bidra på som ikke utsletter deg selv eller påvirker en dårlig økonomi enda mer.

For meg har det blitt kunsten. Jeg kan bidra med mine styrker akkurat som en lege kan bidra med sin kunnskap. Vi er alle forskjellige og med helt forskjellig kapasitet. PTSD stjeler utrolig mye energi fra meg, så jeg kan ikke gi like mye som et menneske som ikke sliter med en sykdom. Dette har vært tøft for meg å akseptere, eller, jeg har vel ikke helt akseptert det enda. Det er en evig prosess.

Finn din måte å bidra på

Poenget mitt er at man ikke må bli sint på seg selv hvis man ikke får til alt man ønsker. Ikke få dårlig samvittighet hvis du ikke har mulighet til å reise ned til en flyktningleir for å bistå. Finn din måte å bidra på. Det kan være i lokalmiljøet ditt, du kan donere klær, du kan donere penger eller du kan skrive om det. Mitt råd er å finne en organsisasjon som du liker og er enig med, gå inn på nettsiden deres og se hva de foreslår at du kan gjøre.

Videoen er filmet og klippet av Tobias Myklebust Fjeldheim fra Fjernfilm.

Jeg håper virkelig dere liker videoen og at dere deler den videre <3

 

 

Publisert

Nei, jeg har ikke hatt en fin sommer og det er helt greit!

Bilde tatt av Samnoy Foto

Nå er tiden folk møtes etter endt sommerferie. De siste ukene har folk startet på jobb igjen, studier eller skole. Da kommer det samme spørsmålet fra alle du møter: Har du hatt en fin sommer? Det riktige svaret da er at sommeren har vært veldig fin, man har badet, vært i syden, vært med kjæresten på romantisk tur, man har ladet opp og hatt det faktisk ganske tipp topp tommel opp. Men så finnes det noen av oss som ikke har hatt en særlig fin sommer og som misliker det spørsmålet sterkt. For jeg må lyve, jeg må fake et smil og si at jeg har hatt det utrolig flott. Men egentlig så føler jeg skam over å ha hatt en vond sommer. For vonde somre finnes jo ikke!

Det er ingen vonde tanker bak et slikt spørsmål, det er kultur, det er vane. Men jeg føler ikke at det er rom for å svare ærlig på det. I fjor hadde jeg det veldig likt, jeg hadde en kjip sommer. Jeg prøvde å lege meg etter bruddet med kjæresten, mannen jeg trodde jeg skulle dele livet med. Alle vennene mine var på romantiske kjæresteturer, jeg satt hjerteknust igjen i Oslo. Ensomheten var altoppslukende.

I år har jeg vært utslitt. Dagene har enten gått bort til å sove eller til å stresse. Jeg har jobbet gjennom hele ferien og jeg har ikke fått ladet meg opp til høsten. Jeg har grått, hatt et par sammenbrudd, stoppet å blogge og vært lite aktiv på sosiale medier. Og jeg har blitt DRITT LEI av at alle skal ha det så jævlig fint hele tiden. Så i år har jeg vært ærlig. Når folk spør meg hvordan min sommer vært så sier jeg rett ut: Den har vært ganske kjip egentlig. Jeg har vært en del ensom og jeg har vært veldig blakk. Hva med sommeren din?

Bilde tatt av Samnøy Foto

Noen folk blir litt satt ut, jeg kan tenke meg at de føler på at de må stille flere spørsmål og at nå må vi ha en seriøs samtale. Men vi må ikke det. Jeg har folk å snakke med om det kjipe i livet og jeg snakker med dem. Jeg er bare dritt lei av fasader og dette er en av måtene jeg har valgt å rive de ned på.

Men så møter jeg på de menneskene som blir letta. Jeg kan se at mitt ærlige svar får dem til å puste ut og senke skuldrene. Dette er de som har hatt det som meg. De ser takknemlige ut og sier: meg også! Så ler vi litt og føler oss litt mindre alene. Mer skal ikke til for å føle seg mindre utenfor.

Jeg føler meg sterkere av å være ærlig, jeg skammer meg ikke over å ha det kjipt i den årstiden alle skal ha det supert. Sånn er det noen ganger og det er helt greit. Det er lov å ikke ha det fantastisk hver dag, det er lov å si det høyt. Verden går ikke under av den grunn.

Publisert

Kommentarfeltet under debatten om nakenbilder gjør meg kvalm!

Kommentarfeltet; En arena for ignoranse

Kommentarfeltet er et sted i nettverden jeg pleier å holde meg langt unna. Før var jeg en aktiv leser og av og til «debattant», men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var stedet for å opplyse eller forsøke å mane frem en ordentlig debatt. Få ønsker å lære noe i kommentarfeltet. Det er i hvert fall mitt inntrykk. Det har blitt en arena for ignoranse, et sted der folk spyr ut hatet og sinne de sitter inne med. Kun et fåtall prøver å sette i gang en debatt og er ute etter å lære eller utforske et tema. Kommentarfeltet er stygt og det er ufattelig slitsomt. Derfor holder jeg meg unna.

Victim Blaming

Men nå er debatten om spredning av nakenbilder i gang igjen og jeg kunne ikke dy meg. Jeg måtte lese. Det som står under NRK sin artikkel er kvalmende. Det er stygt og det er ignorant på sitt beste. Folk klarer å lire ut av seg helt urgamle holdninger. Mange sier at hvis man først har tatt bildene så ber man om det. Man må unngå å ta bilder hvis man ikke ønsker dem spredt. Dette er klassisk victim blaming. Man legger skylden på den som har tatt bildet, ikke den som faktisk utfører den ulovlige handlingen ved å spre det.

Victim blaming er noe vi ikke vil ha i 2018, men det lever i beste velgående. Så er det urgammelt? At denne måten å tenke på har eksistert i mange hundre år er det ikke noe tvil om. Men forhistorisk er den ikke, den er aktuell og den er delt av mange. Det er en grunn til at voldtektsmenn slipper unna i hytt og pine. Det er de samme mekanismene der som i spredning av nakenbilder. Det er jenta sin skyld som tok bildet og delte det til en hun stolte på, det er jenta sin skyld som hadde på seg det korte skjørtet og drakk alkohol. Det er skummelt å se hvor mange som faktisk mener dette. Hvor mange som blir sinte og oppgitt over jenta som tar nakenbilder og deler med kjæresten, en hun trodde hun kunne stole på. Det er en utbredt holdning.

Slike holdninger dreper

Disse holdningene må til livs for de er livsfarlige for jenter og kvinner. Disse holdningene var grunnen til at jeg aldri fortalte noen om overgrepene og voldtektene jeg ble utsatt for. Fordi jeg trodde det var min skyld. Så inngrodde er de at det første jeg tenkte som 13 åring, det første som raste gjennom tankene mine da en slektning forgrep seg på meg, var at jeg hadde jo tatt på meg et kort skjørt. Hvor fucka er ikke det?

Meg som 13 åring

Tusen takk til deg som roper

Så jeg vil hylle de som går inn i kommentarfeltet og prøver å utdanne de ignorante. Det er en tøff jobb og jeg håper den har noe for seg. Vi har nemlig et langt stykke å gå før vi oppnår likestilling og vi kommer oss ikke dit uten å kjempe. I tillegg vil jeg takke de som skriver saklige artikler om dette der de legger skylden der den hører hjemme, hos den som sprer. For det er faktisk digitalt overgrep å spre et nakenbilde av et menneske som ikke har samtykket. Det er ulovlig og det er skikkelig stygt.

Tusen takk til dere som kjemper og roper ut. Om det er i kommentarfeltet eller på barrikadene. Sammen er vi sterkere og sammen skal vi klare å kjempe oss til likestilling og no more victim blaming!

Publisert

Ikke trent på 3,5 år fordi jeg har vært syk, tungt å sette i gang igjen!

Ble syk rett etter utdanning

Trening har alltid vært en stor del av livet mitt. Mamma pleide å si at hun kunne høre det på stemmen min i telefonen at jeg ikke hadde trent. Det gjorde noe med meg. Jeg trengte det for å være et normalt menneske. Jeg får lett muskler, er god i all slags sport og tok fysiske utfordringer på strak arm. Etter endt utdannelse så ville jeg ha en spennende side jobb, noe alle frilansere som regel trenger. Jeg ville ikke jobbe i kafé eller på bar, jeg ville gjøre noe jeg elsket. Jeg elsket å trene. Derfor tok jeg personlig trener utdannelse i London.

Jeg elsket den utdannelsen, den ga meg utrolig mye og jeg har aldri følt meg sterkere fysisk og psykisk. En uke etter endt utdannelse ble jeg syk. Jeg ble forkjølet. Denne forkjølelsen var bare et symptom på en mer alvorlig sykdom, nemlig PTSD. Jeg var for fysisk syk til å trene. Det knuste meg fordi jeg hadde fått 3 forskjellige jobbtilbud i London, bra jobbtilbud, men kunne ikke ta noen av dem fordi jeg kom meg ikke opp av sofaen. Forkjølelsen skulle vare i 1,5 år.

Mistet muskler og energi

Nå har det gått 3, 5 år siden jeg var ferdig utdannet PT og jeg har enda ikke klart å komme i form igjen. Jeg har vært vitne til at min egen kropp har mistet mesteparten av musklene og energinivå. Jeg har prøvd flere ganger å komme meg tilbake i en treningsrutine, men feilet hver gang. Det føles ut som jeg har mistet en del av identiteten min. For trening var en så stor del av livet mitt at nå er det noe som mangler. Jeg er ikke helt meg selv.

Når man trener regelmessig så bygger du ikke bare opp din fysiske styrke, du bygger også opp din psykiske styrke. Du trener på å holde ut, presse deg selv og utfordre deg selv. Det klarer jeg ikke lenger. Den psykiske styrken er den vanskeligste delen å bygge opp. Men jeg gir meg ikke.

Gir ikke opp

I dag har jeg startet å trene igjen. Enda et forsøk på å komme i form. Alle leger og psykologer sier at trening er kjempe bra for noen som lider av å være psykisk syk og det tror jeg fult og helt på. Så jeg skal ikke gi opp. Grunnet dårlig råd så trener jeg hjemme. Har funnet flere bra og korte treningsvideoer der jeg ikke trenger noe utstyr. Kan anbefale Pamela sine, video under. Jeg klarer ikke å fullføre en eneste av øvelsene på videoen, men jeg holder på så lenge jeg kan i hver enkelt. For jeg vet at det kommer etter hvert. Det gjelder å holde motet oppe. Krysser fingrene for at jeg får til å holde løpet ut denne gangen, for jeg vet at jeg trenger det for å bli bedre i både kropp og sjel.

Publisert

Ensomhet er ikke farlig, men kan gjøre veldig vondt

En vegg mellom meg og vennene mine

Kun en gang i livet har jeg følt meg ordentlig ensom. Det er noen år siden nå, men jeg kan fortsatt huske hvor vondt det gjorde. Av og til kjenner jeg at ensomheten dukker opp igjen, men den er kortvarig og ikke like intens som da. Det som fasinerer meg med ensomhet er at man kan være omringet av gode venner, en kjærlig familie og fortsatt føle seg alene. Jeg husker at jeg satt på en pub i London da jeg tok mastergraden min, med mennesker jeg digget, og følte at jeg ikke helt fikk kontakt med dem. Det var som om jeg observerte dem og ikke interagerte med dem. De kom ikke innpå meg og jeg kom ikke innpå dem. Det var en fryktelig kunstig og nummende følelse. Det var en emosjonell vegg mellom meg og dem som kun jeg så.

Eneste single igjen

Den følelsen har gjort sitt inntog i livet mitt nå og jeg hater det. Forskjellen fra da og nå er at jeg forventet det. Det jeg kjenner på for tiden er at livet mitt går i en helt annen retning enn de rundt meg. Mine nærmeste er alle i etablerte forhold. De har hatt kjærester lenge, blitt samboere, kjøpt seg leilighet, planlegger egen familie og har giftet seg. Flere av mine kreative venner har også tatt valget om å legge om livet, de har flyttet fokuset fra kunsten til en mer stabil fremtid, fått seg en «ordentlig» jobb eller begynt på en helt ny utdannelse. Jeg er singel, bor i kollektiv, får hjelp av nav og går jevnlig i terapi.

Av alle mine nærmeste er jeg den eneste single igjen. Det å være singel er ikke noe problem for meg, jeg trives veldig godt. For kun 1 år siden ble det slutt med mannen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med, jeg har trengt tiden på å lege. På å være alene. Men det er en rar følelse å være den eneste i vennegjengen som ikke er «etablert». Selv om jeg syns det å ha hund er ganske voksent av meg 😉

Starten av frilanslivet

Vi gikk alle ut av skolen med en enorm motivasjon og arbeidslyst for kunsten. En brennende lidenskap for teater, film og scenekunst. Vi skulle lykkes uansett hva. Vi visste det var et maraton, ikke en sprint. Allikevel ble realiteten som frilanser et veldig tøft møte etter endt utdanning. For å være helt ærlig var det som et slag i trynet. Jeg skjønner godt at flere har valgt å gjøre noe annet. Mitt problem er bare at jeg ikke klarer å gjøre noe annet. Jeg blir syk av det. Psykologen min sa:

 

«Å putte deg i en vanlig jobb ville vært som å åpne en champagneflaske, riste den og sette på korken igjen.»

 

Jeg har prøvd å ha en vanlig jobb, mange ganger. Jeg har jobbet som servitør, bartender, vaskehjelp, butikkmedarbeider, lagermedarbeider og leder. Hver gang blir jeg syk. Hvis det fantes et annet yrke jeg kunne tenkt meg, så hadde jeg hoppet på det uten tvil. For kunsten er tøff. Vi som er i den bransjen her, er ikke her frivillige, vi er her fordi vi må. Så alle som kjenner at de ikke må, de som har andre ting i livet de også elsker å drive på med, de endrer kursen etterhvert.

Ensomhet i å jage kunsten

Jeg tror noe av ensomheten kan ligge litt i det. At jeg har gått fra å være omringet av en konstant heiagjeng der vi støttet hverandre og delte alt av oppturer og nedturer. Der vi alle slet med økonomien og en ustabil hverdag. Der vi alle delte info om auditions og dro sammen når vi fikk en. Da vi satte opp teater sammen og konstant prioriterte kunsten. En etter en har folk «falt fra» og jeg føler meg mer og mer alene i frilans tilværelsen. Det hjelper vel heller ikke at det å skrive er noe man gjerne gjør alene. Jeg er heller ikke så flink til å ta initiativ til å være sosial når jeg kjenner på ensomhet. Det er det jeg må få gjort, strekke ut en arm. Be om hjelp og invitere andre kreative inn i arbeidet mitt.

Fra en teateroppsetning i London

90 år og fortsatt i kollektiv?

Vennene mine er der fortsatt og de støtter meg fortsatt. Kreativiteten de bærer i seg er der fortsatt. Forskjellen er at de har livet på stell og ikke jeg. De fant ut at de kunne og ville gjøre andre ting, enten 100% eller ved siden av det kreative. Jeg sitter fast i kunsten og ser ingen utvei. Jeg vil ikke se en utvei. Det er et maraton og jeg er enda ikke 30 år. Så det er en del energi igjen i denne skrotten av en kropp. Heldigvis er ikke Hollywood drømmen, for da måtte jeg jo pensjonert meg om 2 år.

Levealderen er litt lenger i Norge og jeg har som mål å utvide den til døden. Om jeg så må bo i kollektiv til jeg er 90 år. Heldigvis trives jeg ufattelig godt i kollektivet jeg bor i nå, så kanskje vi alle er her til vi blir 90? Hoster de mest episke temafestene, alltid rødvin og oliven, the place to be for pensjonister i 2080? Jeg satser på noe sånt, for å gi seg er ikke noe alternativ. Jeg ble ikke noe stjerneskudd i super ung alder, men jeg jobber og jeg jobber hardt. Så noe må det bli av meg og jeg håper dere vil følge meg på reisen!

Publisert

Legg fra deg mobilen i sommer og nyt øyeblikkene!

Mobilen i et annet rom for helsa

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe på bloggen. Jeg har vært sliten og trengte en pause. Trenger vel egentlig fortsatt en pause fra alt stress og mas. Min måte å minimere dette maset og stresset på har vært å legge fra meg mobilen oftere. Mobilen har faktisk oftere vært i et helt annet rom enn der jeg oppholder meg. For er den på bordet foran meg ender jeg jo opp med å sjekke ting titt og ofte. Jeg har skrudd den på lydløs, deaktivert notifikasjoner og nesten ikke postet noe på sosiale medier. Karrieremessig er det sikkert utrolig dumt, men helsemessig har det vært gull.

Vi trenger ikke å være tilgjengelige hele tiden, vi trenger ikke vise alt det fete vi holder på med hele tiden. Av og til må man faktisk fokusere på å nyte øyeblikket, være tilstede og ikke prøve å dokumentere alt. Livet ditt blir ikke kjipere bare fordi du ikke fikk tatt et bilde av hva det nå enn er du gjør. Vi må ikke hele tiden legge ut om livet vårt i et underbevisst håp om å vise folk at vi er verdt noe, at vi har venner og at vi har det gøy.

Vær tilstede

Så mitt råd til alle i sommer er å legge fra seg mobilen oftere. Det er uansett alltid noen som føler trangen til å dokumentere, du kan få bildene av de i stedet for å måtte ta de selv. For med det samme du tar frem mobilen blir du trukket ut av øyeblikket du er i. Du er ikke lenger tilstede. Har du barn i tillegg så drit i mobilen, vær tilstede med barna dine. Minner er verdt mer enn bilder.

Bildene jeg deler her har ikke jeg tatt eller bedt om at ble tatt. Alle dokumenterer og er på mobilen hele tiden, så jeg bare spurte om de ville sende bildene de tok fra da vi hang, så slapp jeg å styre med det. Sykt digg.

Ikke vær den kjipe

Jeg utfordrer deg til å legge fra deg mobilen og se hvor lang tid det tar før du klør etter å sjekke den. Det er faktisk ikke lett å legge den fra seg. Det er en avhengighet. Uansett hva du ender opp med å gjøre så håper jeg at du koser deg i sommer og at du jobber med å være tilstede for både deg og de rundt deg. For det finnes ikke noe verre enn folk som hele tiden er på mobilen sin, når de egentlig skal være med deg.

Publisert

Menn, kan dere slutte å fortelle meg hvordan jeg skal se ut?

Not all men

La meg bare ta den før enn siden. «Not All men» er en hersketeknikk som stopper en samtale. Den tar fokuset vekk fra den som ytrer en mening og tar diskusjonen vekk fra et strukturelt problem over til enkeltpersoner. Dette er ikke en tekst om menn som enkeltpersoner. Den er om min virkelighet som kvinne med kort hår. Den er om samfunnets skjønnhetsidealer og en bred aksept blant menn om at det er greit å kommentere en kvinnes utseende.  At du er en fet kar som aldri hadde gjort noe sånt, flott, da handler dette ikke om deg. Så ikke gjør at denne teksten handler om deg ved å si «Not all men», for det er det den frasen gjør. Den drar fokus vekk fra noe som burde diskuteres over på at du er snill og aldri ville gjort noe sånt.

Du burde gro ut håret ditt

Det hører jeg veldig ofte. Av venner og vilt fremmede. Det er fascinerende hva folk får seg til å kommentere om andres utseende. Etter jeg klippet håret kort kom det veldig ofte kommentarer om at jeg burde gro ut håret. At jeg er penere med langt hår osv osv osv. Det er utelukkende menn som har sagt dette til meg og det har hver gang kommet som lyn fra klar himmel. Med det så mener jeg at vi ikke engang snakket om hår, de kommer bare bort til meg og sier det.

Foto av Lene Vaagland

Alltid ønsket meg kort hår, aldri turt

Hele livet ville jeg ha kort hår. På barneskolen gråt jeg meg til å bli klippet kort. Ikke lenge etter dette kjente jeg at det ikke var akseptert. Jeg var jente og jenter har langt hår. Så jeg lot det gro ut igjen, men savnet alltid den korte sveisen. Hår har alltid vært en måte for meg å uttrykke meg på. Jeg har farget det masse i løpet av livet mitt og hatt mange forskjellige sveiser. Men lengden har som regel vært lang eller halvlang. Jeg var redd for hva folk skulle tenke hvis jeg klippet det kort. Ville de tro jeg var en gutt? Ville folk syns jeg var mindre pen? Ville det bli vanskelig å få seg kjæreste? Så jeg lot vær. Jeg kjente ingen jenter eller kvinner med kort hår og ville ikke være den første.

Fant motet i en annen kortklipt kvinne

En vakker dag møtte jeg tilfeldigvis på en ung kvinne. Vi var begge statister i en spillefilm. Hun hadde kjempe kort hår og masse krøller. Jeg syns hun så helt fantastisk ut. Etter noen timer måtte jeg spørre henne hva som fikk henne til å klippe seg kort. Om hun likte det. Hun fortalte at det var den beste avgjørelsen hun noensinne hadde tatt når det kom til utseende. Hun hadde aldri angret og følte endelig at hun hadde funnet seg selv. At hun hadde sluttet å følge det samfunnet sier at hun skal følge. Det kom til å ta et år fra jeg møtte henne til jeg turte å klippe av håret selv, men FOR en fantastisk følelse det var da jeg endelig gjorde det.

Skal aldri gro ut håret igjen

For første gang på lenge følte jeg meg som meg selv. Jeg hadde latt skjønnhetsidealet gå til hodet på meg, latt det kontrollere meg til å holde håret langt. Det var en befrielse å klippe det av. Det betyr ikke at alle kvinner med langt hår lar seg styre av skjønnhetsidealet. Langt hår er flott. Poenget mitt er at jeg lot meg presse inn i en bås jeg ikke trivdes i og jeg vet veldig godt at det er mange kvinner der ute som føler på det samme. Det er ganske rart at det å klippe seg kort kan være så vanskelig. Jeg har ikke telling på hvor mange kvinner som sier til meg at de alltid har ønsket å ha kort hår, men at de ikke tørr.

Mann, kan du holde kjeft i 10 sekunder!

Menn kan si så mye de vil at jeg burde ha langt hår, men for å være helt ærlig så bryr jeg meg ikke. Det jeg bryr meg om er at de tror de bare kan valse bort til meg og si hvordan jeg burde se ut. At jeg burde endre mitt utseende fordi DE syns jeg hadde vært finere å se på hvis jeg gjorde det. Kompiser og bekjente har sagt til meg at de så bilder av meg fra da jeg hadde lengre hår på Facebook. Så sier de at det var veldig fint og at jeg kanskje burde vurdere å gro ut håret mitt igjen. De sier det med et smil, sikkert velmenende. Det er ikke noe vondt i stemmene deres.

MEN, det er jo en skikkelig rar ting å si! Er det ikke det? Jeg hadde aldri gått opp til noen og sagt de burde endre på utseende deres, sånn ut av det blå. En ting er hvis jeg spurte «Jeg vurderer å gro ut håret mitt, hva syns du jeg kler best? Langt eller kort hår?» DET er det eneste scenarioet jeg kommer på der det er greit å ytre en mening om håret mitt. Ellers syns jeg man skal holde kjeft.

Kvinner er ikke til for menn

Jeg er fornøyd med mitt eget utseende. Jeg elsker å ha kort hår. Sveisen min er ikke for deg, den er for meg. Kvinner finnes ikke ute i verden for menn, de er der for dem selv. Så hold kjeft og la oss se ut slik som vi selv vil se ut. Nå har jeg farget håret blondt, selv om mange mente jeg ikke burde det. Jeg er utrolig fornøyd og det er det som betyr noe. Skjønnhet er dessuten subjektivt, det er ingen som har fasiten. Alle mennesker er vakre på sitt eget vis.

Publisert

Jeg hater å være avhengig av Nav, jeg vil klare meg selv!

Stressa og sliten

Jeg har ikke en balanse i livet. En balanse mellom helse, fritid og jobb. Det er et evig kjør av stress og usikkerhet. Stress over å gjøre sitt beste for å få en stabil inntekt. Terapi hver uke. Enormt med press på jobben. Livet kan ikke holde på slik særlig mye lenger. En gjentagelse av i fjor høst er uaktuelt. Jeg skal ikke bli så syk at jeg blir lagt inn hos legevakten. Men magesmertene jeg hadde da har kommet tilbake. De gir meg søvnløse netter og enda mer stress.

Tar lang tid å bli frisk

Jeg har 50 % nedsatt arbeidsevne. Dette har ført til at jeg får APP av Nav. Jeg får det aller minste et menneske kan få. Hittil har det dekket leie og den månedlige fakturaen fra Lånekassen. Resten må jeg jobbe inn. APP får man 1 år av gangen. I fjor var jeg så stressa da året nærmet seg slutt og pengene fra Nav ikke lenger skulle komme. Derfor booket jeg så mye jobb jeg kunne klare for høsten.

Jeg var livredd for å måtte flytte hjem igjen som voksen kvinne. Jeg ville klare meg selv, være selvstendig. Jeg hater å være avhengig av Nav og familien min. Avhengig av noe som en voksen kvinne skal kunne klare selv, ha en stabil økonomi. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle få dette til. Jeg hadde jo trodd fult og helt at jeg bare trengte 1 år på meg til å bli frisk, til å klare meg selv igjen. Høsten traff meg som et hardt slag i magen. Nå skjønner jeg at det kommer til å ta flere år før jeg kan si at jeg er frisk.

Bildet tatt av Lene Vaagland

Gråt da jeg fikk brev av Nav

Da høsten kom fikk jeg beskjed om at jeg fikk APP i 1 år til. Jeg gråt da jeg leste brevet. Nav og psykologen min mente jeg trengte det og at det var verdt å investere i meg. De hadde tro på at jeg skulle klare å bli selvstendig igjen.  Men jeg hadde jo trodd at jeg ikke skulle få mer hjelp, så jeg hadde en stressende høst foran meg. Masse jobb jeg ikke kunne trekke meg fra.

Jobb er flott, det er ikke det. At folk ønsker å booke meg er utrolig gøy. Selv om jeg ikke helt har lært å ta ordentlig betalt, så lønnen var ikke akkurat topp. Problemet med høsten var jo at jeg har 50% nedsatt arbeidsevne. Noe som betyr at jeg har mye mindre energi enn et velfungerende gjennomsnittsmenneske. Det skal ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Jeg har energi til å gjøre 1 ting om dagen. Blir det mer enn dette kan jeg bli veldig syk, veldig fort.

Kunne ikke trekke meg

Med 1 ting om dagen så mener jeg at jeg har energi til å f.eks dra til legen. Men etter dette så har jeg ikke mye energi igjen til noe annet. Er det en dag hvor jeg drar til legen for så å opptre på kvelden, så trenger jeg hele neste dag på å komme meg igjen. Derfor var høsten min i fjor langt i fra et ideelt halvår. Jeg kunne ikke trekke meg fra noen av jobbene, jeg har ikke luksusen av å kunne  sykemelde meg, for da får jeg ikke betalt. I tillegg er rykte viktig i bransjen min og jeg vil ikke bli kjent som en som bare trekker seg i siste liten. Jeg beit tenna sammen og tenkte at det skulle gå fint. For i desember skulle jeg ha fri. Du kan lese i et tidligere innlegg om hvordan det gikk her. Kort fortalt så kollapset jeg av intense magesmerter. De samme smertene jeg kjenner har kommet tilbake nå.

Sofie_Frost_sort_neglelakk_operahuset(Gjenbruk) Bilde tatt av Lene Vaagland

Støtter Nav meg neste år?

Nå venter jeg på å høre fra Nav om jeg får støtte i 1 år til. Jeg og psykologen min gjør vårt beste for å gi de et så riktig bilde av meg og min situasjon som mulig, slik at de kan ta en bra avgjørelse. Det er utrolig stressende å ikke vite hvordan resten av året blir. Jeg er så redd for å bli syk igjen. De siste årene har jeg blitt så mye bedre, men jeg vet det ikke skal mye til for at jeg skal falle. Svaret fra nav kan avgjøre hvor mange år til jeg skal slite.

Det er fortsatt en stund til hvor jeg trenger hjelp. Det å klare å skape en sunn balanse i livet mitt er nøkkelen. Heldigvis får jeg hjelp til dette og jeg vet jeg kan få det til. Det er bare det at det tar tid. Så jeg håper jeg blir gitt den tiden på å bli den beste utgaven av meg selv jeg kan bli. For da har jeg mulighet til å gi tilbake til samfunnet. Det er det eneste jeg vil. Være en ressurs og bidra til fellesskapet. Et fellesskap som har gitt meg denne muligheten til å komme meg igjen. Jeg krysser fingrene og håper på det beste.